En del lesere vil huske dette: På slutten av nittitallet fantes det et spill som i vesten fikk tittelen Harvest Moon.
Premisset var enkelt: Du arvet en helt nedslitt gård og over lang lang tid, med dine egne hender og svette som om du var Isak i Markens Grøde, pusset du opp våningshus og bygde opp en lønnsom bisniss i primærnæringen. Gården din var naturligvis i utkanten av en befolket landsby, der du kunne snakke med de lokale, ta opp en quest eller to, og så gi presanger til noen frem til de ble så overveldet av din gavmildhet at de ble enig i å gifte seg med deg.
Høres kjent ut?
I de senere år har vi sett gjenreisingen av koselig-spillene. De der du sitter og pusler med noe for deg selv og kanskje slår av en prat med hun som driver pubben. Suksessen til Stardew Valley førte til et oppkomme av lignende spill som var sånn småsyssel med sakte mestring av dine omgivelser.
(Det ble spekulert i landbrukspressen om at gårdssimulator-spillene ville føre til en rekrutteringsboom innen jordbruk. Det var kanskje litt vel optimistisk.)
Animal Crossing er ikke et barnespill, det er et etter at barna har lagt seg spill. Switch er som kjent selveste foreldrekonsollen. Townscaper, som strengt tatt bare lar deg bygge en liten by, ble mer populær enn man skulle trodd. Utvikleren (en person) hadde oppdatering etter launch om at han måtte ta litt fri fordi han skulle ha pappaperm. Og at «Townscaper blew up a bit more than I expected». Ja, det gjorde det.
Jeg merker det i eget og andres Steam-biblioteker. Det dukker opp stadig mer koselig og rolig og puslete. My Time at Portia, Dorfromantik og Terra Nil tar opp noen timer.
Og jeg tror ikke det bare er fordi vi er blitt chill med den mer fremskredne alderen. Du har ikke like god reaksjonsevne når du pusher førti, det er mulig at man burde starte oldboys-liga for Overwatch og annet slikt, for all del. Men det burde ikke være nok til å drive oss inn i Stardew Valley-transe i fem timer i strekk.
En teori er at det er «inngangsbilletten» til gaming fra folk som ikke spilte før. Muligens litt. Men det er nok av oss andre også, som ser på lister over «wholesome and cozy releases for 2023». En sjanger for øvrig ganske dominert av indie-utviklere, som vi burde sette pris på.
Spill er eskapisme fra verden. Og verden har forandret seg. Nå er vi de første generasjonene som tror vi kommer til å få dårligere levestandard enn våre foreldre.
Jeg vet ikke helt hvor sterkt det appellerer til meg å skyte folk i krigen akkurat nå. Det er sånt man gjør når man har litt mer fremtidsoptimisme, litt mindre økonomisk krise og pandemi, og andre faktorer som kanskje gir oss noe mer å flykte fra.
Det er koselig i Stardew Valley. Det er aldri uår, så du slipper å forbanne tørken som Hamsuns Isak eller store deler av verdens befolkning for tiden. Du har en overflod av turnips i Animal Crossing og ingen strømregning. Jeg rydder opp etter økologisk katastrofe i Terra Nil.
Det er ikke like avslappende å knivstikke folk bakfra i Assassin's Creed lenger. Stadig mer Grimdark-greier i Warhammer 40k frister ikke.
I Strange Horticulture driver jeg en liten makaber blomsterbutikk og er fornøyd med hvordan bisnissen går. Ser det er et sushispill som gis ut snart. Det skal bli kos.
