For Activisions portefølje som akkompagnerer slippet av filmen Spider-Man 2 på kino, har det blitt leiet inn litt av hvert. For Xbox-, PlayStation 2- og GameCube-versjonene gav man oppgaven til Treyarch, som tidligere har slått i bordet med spill som Spider-Man: The Movie og Die by the Sword, samt et par Dreamcast- og Xbox-porter av Tony Hawk's Pro Skater-serien. For PC ble av en eller annen grunn arbeidet heller overlatt til Fizz Factor, som har bak seg et lisensbasert GBA-spill for tegnefilmen Spirit, samt en PS2-port av The Hobbit som opprinnelig kom til Xbox i fjor. Og til GBA-utgaven? Digital Eclipse, med en lang rekke mer eller mindre middelmådige GBA-spill på samvittigheten.
Selvfølgelig er resultatene blitt temmelig varierende kvalitetsmessig - i såpass stor grad faktisk, at vi snakker om tre vidt forskjellige spill.
Xbox og PlayStation 2
Utgaven for Xbox, PS2 og GameCube (ikke omtalt) er generelt den eneste som for enkelte vil kunne være verdt prisen. Treyarch har gått for en åpen spillstruktur, hvor spilleren innimellom de historiedrevne oppdragene kan velge og vrake i andre superheltaktiviteter. Dessverre er det lite gamle damer som skal hjelpes over veien, og desto mer oppbanking av alskens lavstandards avskum. Skal du ikke fakke kjeltringer som stikker av i en stjålet bil, eller stoppe et overfall på en pansret konvoi, kan du være sikker på at et skip er i ferd med å synke, eller at noen er i ferd med å falle ned fra et tak. Hvor er politiet i denne byen, egentlig? Er det meningen at vår venn Edderkoppen skal gjøre alt selv?
Spillet baserer seg på disse tilfeldig genererte oppdragene i litt for stor grad. Det hele er oppdelt i kapitler, og innenfor hvert kapittel er det vanligvis flere mål du må gjennom - de historiebaserte og de generelle. For eksempel kan det være et historiebasert mål å besøke Mary Jane - noe som igjen ofte fører til historieoppdrag - samtidig som det er et generelt mål å sanke så og så mange "heltepoeng" for å komme videre til neste kapittel. Heltepoeng fås ved å gjøre oppgaver og utfordringer spredd rundt på kartet, men ettersom det letteste ofte er å bare grabbe tak i nærmeste person i nød, blir det en god del tilfeldig genererte oppdrag før det hele er over. Når de tilfeldig genererte oppdragene så viser seg å være begrenset til omtrent ti forskjellige, og spillet krever at du skal sanke stadig nye heltepoeng, blir det hele fort litt trettende. Underholdende, men ikke akkurat storartet.
Grunnen til at spillet likevel holder seg flytende, er de bunnsolide kontrollene, som etter et par timer i den rødblå drakten sitter forholdvis komfortabelt. I løpet av kort tid vil du ha god kontroll over byen, og muligheten til å bevege deg raskt, også i den vertikale retningen. Det slutter simpelthen ikke å være moro å klatre til toppen av skyhøye bygninger bare for å beskue utsikten. Tilsvarende er kampsystemet solid, med mulighet for å kjøpe nye bevegelser og triks for heltepoeng, og dermed slåss du med et stadig utvidet reportoar. De generiske skurkene blir også gradvis bedre, slik at selve slåssingen holder seg forholdsvis godt utover i spillet.
I tillegg til dette kommer det faktum at Spider-Man 2 på disse konsollene nettopp gir deg full frihet til å bevege deg rundt på Manhattan. Empire State Building er fullstendig innen rekkevidde, og simpelthen ber om å bli løpt opp i barnlig fryd over at det er mulig. Det skal sies at spillet bruker ikke dette til sitt fulle potensial; Manhattan ser temmelig ensartet ut, og følelsen av gjenkjennelse og kjærlighet til et sted forekommer langt sjeldnere enn i spill som f.eks. Grand Theft Auto III, men likevel er det bare å ta av seg hatten for muligheten til å kaste seg ut fra åttiende etasje, kjenne at luften kommer raskere og raskere mot en, for å svinge seg unna i siste sekund. Teknologisk sett solide saker, med andre ord.
Audiovisuelle middelmådigheter
Og godt er det at selve spillmekanikken fungerer, for når Spider-Man 2 forsøker å være en film, lykkes det for det meste dårlig. Det er en del mellomsekvenser som fungerer til en viss grad her, men de trekkes ned av andre sekvenser, som simpelthen ikke holder mål. Svak regi og teft for timing, svært svak animasjon (uten leppesynk og ansiktsanimasjon) og en alvorlig mangel på noen som helst form for historiemessig sammenheng ødelegger for aspektet som kunne bundet spillet sammen og ført det til noe virkelig minneverdig. En del tidligere Marvel-karakterer forsøkes knyttes inn, men i stedet for å prøve å gjøre disse til en del av fortellingen, virker de slengt inn og uten sammenheng til historien forøvrig.
Lydmessig er dette spillet ikke mye å skryte av. Det når flotte, dramatiske høyder når filmmusikken slår inn, og Toby Maguire (Spider-Man) og Bruce Campbell (Forteller/kommentator) gjør begge en fin stemmerolle, sistnevnte med sin kjente uimotståelige sarkasme. Ellers er det imidlertid langt mellom høydepunktene. Under den vanlige omstreifingen i byen er det faktisk stille, sett bort fra fornærmelser og rop om hjelp som kommer fra forbipasserende fotgjengere. Stemmene til fotgjengere, purker og skurker høres alle skrekkelig middelmådige ut, slik at litt musikk i disse sekvensene hadde gjort seg for å heve helhetsinntrykket.
Man ser tydelig forskjell på grafikken på PlayStation 2 og på Xbox. Sistnevnte har mer sprudlende farger, bygningfasadene preges av nyvaskede, glinsende ruter, og har generelt et visuelt uttrykk som roper "dette er gøy" til alle som vil høre. PlayStation 2-utgaven mangler litt av denne finessen, men står seg helt OK på egne bein, ikke minst fordi bildene oppdateres godt og raskt også her, slik at selv de villeste manøvre ikke hindres av stotrende grafikk. Det er simpelthen noe imponerende over muligheten til å få oversikt over hele Manhattan fra toppen av en skysrkaper, og det er noe definitivt vakkert over det å suse gjennom gatene om kvelden, når det lyser varmt ut fra vindusrutene. Det er klart mye som kunne vært bedre her, og kunstnerisk sett er det hele for det meste svært lite raffinert, men likevel ender spillet opp som helt greit grafikkmessig på begge konsoller.
Spider-Man 2 forsøker å kaste inn en masse ekstrautfordringer, kappløp, kjeltringbrakker å finne, hemmeligheter å oppdage og skyskrapere å erobre, og ønsker åpenbart å holde på interessen lenger enn spillet egentlig er i stand til. Er du kompletist, vil du kanskje smile bredt av muligheten for å samle hele 150 skyskraper-merker, og måten kartet gir deg en rask og god oversikt over alle steder av interesse, men for den som ikke ser den store gleden i slik "samling", er Spider-Man 2 over forholdsvis raskt. Etter omtrent ti timer bør de fleste være gjennom, og det er da iberegnet en del av de litt gjentagende tilfeldige oppdragene. Dette gjør at spillet føles litt tynt på innhold.
