Jeg skal innrømme først som sist at jeg ikke har den fjerneste aning om hvor mange spill det har kommet om Spider-Man, edderkoppmannen som først oppsto som tegneseriefigur for flere tiår siden.
Men jeg vet derimot at ingen av spillene som hittil har kommet har gjort det spesielt bra, verken hos kritikerne eller hos spillere verden rundt. Det har riktignok vært noen utgaver som har vært mer minneverdig enn andre, men de aller fleste har nok blitt spist av tidens tann.
Denne gangen er det utvikerstudioet Beenox som gir mannen i tettsittende trikot et forsøk, hvorvidt de har lykkes eller ei kan sterkt diskuteres.
Ikke én, men fire edderkopper
Det høres kanskje ut som en livredd husmors verste mareritt, som ikke én edderkopp holder, kravler det plutselig rundt fire stykk. Som tittelen tilsier tar nemlig Spider-Man: Shattered Dimensions for seg flere forskjellige dimensjoner, og hva har alle dimensjonene til felles? Spider-Man selvsagt.
Under et forsøk på å stoppe erkeskurken Mysterio klarer Spider-Man å knuse en magisk steintavle, “The Tablet of Order and Chaos”. Å knuse en steintavle med navnene kaos og orden er sjelden et sjakktrekk, ei i dette tilfellet: Før Spider-Man vet ordet av det har han klart å spre fragmenter av steintavla i fire forskjellige virkeligheter. Og hva må gjøres for å gjenopprette harmoni i universet? Fragmentene må samles.
Som overnevnte tekst muligens hinter til, er jeg ikke akkurat veldig imponert over historien Shattered Dimensions serverer – faktisk på langt nær. At det attpåtil ikke klarer å verken engasjere eller drive plottet framover hjelper heller ikke på. Spillet forsøker hardt å fortelle en historie i samme stil som en tegneserie, men tryner nokså kraftig. Mye takket være at manuskriptet er flaut, og stemmeskuespillet er middelmådig og uinspirert. Spider-Man selv klarer riktignok å overbevise stort sett – inntil et visst punkt. Vår velkjente protagonist slenger ut “morsomme” kommentarer i tide og utide, noe som etter hvert blir så hjernedødt at man til slutt spiller med volumet dempet.
Den fantastiske, den stille, den skumle og den metroseksuelle
En skranglete introduksjon til tross, fløy ikke Shattered Dimensions-plata umiddelbart ut vinduet. Lovnader om at spillet skulle la meg få prøve fire forskjellige edderkopper virket faktisk attraktiv. Dessverre viste det seg etter hvert at selv ikke dimensjonsrift påvirker Spider-Man.
Den første dimensjonen, inspirert av det såkalte “Amazing”-universet tar for seg den edderkoppen folk flest kjenner. Drakta er rød og blå, spindelvevet er klissete og hvit … og skurkene er definisjonen på stereotyper. Amazing-universitet prøver så hardt det kan å gjenskape tegneseriemagien, både grafikken og den visuelle stilen er laget for å etterligne en tegneserie. Dessverre kan jeg ikke si meg spesielt overbevist, i all hovedsak fordi jeg føler den visuelle stilen kunne bli trukket mye lengre. I stedet får vi servert en halvveis gjennomført opplevelse.
Ting løfter seg heldigvis betraktelig i det man tar turen over til det såkalte “noir”-universet. Sammenligninger kan umiddelbart trekkes til fjorårets tungvekter, Batman: Arkham Asylum. Fargepaletten består av mørkt og mørkere, stemningen er tung og samtlige skurker er medlemmer i diverse former for organisert kriminalitet.
Dessverre stopper også likhetene med Batman der. I hvert fall de positive. Spider-Man er ikke i nærheten så effektiv som den mørke ridder hva å dele ut bank i mørket angår; faktisk har Spider-Man bare én effektiv måte å kvitte seg med skurker: Snike seg rundt, posisjonere seg bak og deretter trykke på anvist knapp. Deretter tar en animasjon over, og vips er skurken mørbanket og uskadeliggjort. Morsomt den første gangen, gørrkjedelig den tiende.
Og det blir knapt noe bedre i de andre universene. Spider-Man nummer tre på lista har blitt konsumert av Venom-drakten, men ettersom han får hjelp av Madam Webb til å kontrollere den, er den ikke noe farlig likevel. Og ei nummer fire på lista er knapt noe bedre, en metroseksuell Spider-Man som lever hundre år i framtiden. Man skulle kanskje tro det åpnet for noen spennende nyvninger og lignende, men forbi at framtids-Spider-Man har fått finner under armene er ting i framtiden nokså ordinært der også.
For å strekke strikken litt langt, lurer jeg faktisk på hvorfor vi har fått fire forskjellige utgaver av den ikoniske edderkoppen. Foruten noir-Spidey som knapt tåler juling, er det så å si kun det visuelle som er skillet mellom de fire edderkoppene.
Som bare han, og ingen andre kan
Det er heldigvis et punkt hvor Shattered Dimensions leverer varene, nemlig slagsmålmekanikken. Spider-Man sparker fra seg som bare Spider-Man kan, spillet er pakket av dusinvis med komboer og angrep som alle krever sin mann/dame for å mestre. Dog, for å sammenligne med Batman nok en gang, klarer ikke spillet å få riktig så god flyt i slagsmålene som hva flaggermusen klarer. Men når det er sagt, går det opp i opp, ettersom edderkoppen har mulighet til å komme seg vekk i kjedelig situasjoner langt mer effektivt enn flaggermusa.
Kameraet kan riktignok stikke kjepper i hjulene av og til, spesielt i kamper hvor man må svinge seg fram og tilbake mellom høyder. Men kameraet er dessverre det minste problemet i spilltekniske øyne: kvantitet derimot. Det nytter ikke å ha en fornøyelig mekanikk for slåssing når man blir nødt til å bruke den mellom hvert åndedrag. Det er greit at Spider-Man er alle skurkers mareritt, men jeg har likevel hardt for å tro at det automatisk betyr at samtlige skurker i fire forskjellige dimensjonerer allierer seg og attpåtil tar med sine brødre og onkler. Med andre ord, innen spillet over har du antageligvis slitt ut både én og to knapper på Xbox-stikka.
Konklusjon
Jeg må ærlig talt si meg nokså skuffet over Shattered Dimensions. Det jeg trodde skulle bli en frisk tolkning og et ærlig forsøk på å gi edderkoppmannen en ny start, har vist seg å ende opp som noe svært middelmådig. Når det er sagt, spillet har sine kvaliteter. Spider-Man føles stort sett lett på foten, og er enkel å kontrollere i de fleste himmelretninger. At Spider-Man også kan bite godt fra seg i slåsskamper er heller ikke til å benekte, dessverre blir det etter hvert såpass mye slåssing at også det mister attraktivitet.
Spillets største blunder er dog den svært barnslige tilnærmingen. Underbuksehumor og generell barnehagehumor kan være morsomt, men ikke når det gjentas om og om igjen. At det attpåtil blir pakket inn i middelmådig stemmeskuespill og en historie som ikke klarer å engasjere, vel, da funker det rett og slett ikke.
Hardbarka Spider-Mans kan nok få en del glede ut av Shattered Dimensions, sine feil og mangler til tross. Er du derimot blant de som overlever med en nostalgitur nedi pappeska med gamle tegneserier nå og da, klarer du deg fint uten.
Spider-Man: Shattered Dimensions er også ute på PC, Playstation 3, Wii og DS. Kun Xbox 360-utgaven er testet.
- Les også: Other OS-konflikten ikke avgjort
- Les også: Bilspill gjemt i Halo: Reach
- Les også: Ingen ny Xbox med det første
