Spider-Man 3 er akkurat sluppet på DVD og ikke overraskende dukker det opp et nytt Spider-Man-spill i butikkhyllene. Spider-Man: Friend or Foe har ingen direkte tilknytning til filmen, men det behøver ikke være et problem, med tanke på de mange halvhjertede filmspillene vi har sett. Snarere tvert i mot, noe Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay er et knakende godt eksempel på. Men i motsetning til Escape from Butcher Bay er Friend or Foe et uinspirerende, platt spill man går lei av etter 15 minutter.
Sprø historie
I Friend or Foe møter vi Spider-Man mens han på kjent vis opprettholder ro og orden i New Yorks gater. Uten forvarsel blir han angrepet av alle de superskurkene han har kjempet mot tidligere, samtidig! «Green Goblin», «Venom» og «Sandman» er alle med i gjengen av aggressive pøbler, men akkurat i det de skal gjøre kål på edderkoppmannen går en hærskare med fantomer til angrep over hele kloden. Spider-Mans opprinnelige angripere forsvinner brått og han selv blir «strålet opp» til militærets supperhemmelige flygende kommandosenter som tilfeldigvis befinner seg over stedet han ble angrepet på. Han blir så briefet av en sarkastisk datamaskin, og får sammen med sine bitre fiender i oppgave å reise jorden rundt for å ende fantomenes ødeleggende raid. Sinnsyk historie? Gjett om! Engasjerende? Ikke egentlig.
Hvorfor vi bekjemper de uendelige hordene med fantomer blir aldri forklart på en tilfredstillende måte, og det er aldri antydning til driv i historien, rett og slett fordi det ikke skjer noe av betydning mellom start- og sluttsekvensen. Dessuten er historien hindsides all realisme, selv innenfor Spider-Man-universets vage rammer. Det er mye som skurrer når jeg ser Spider-Man kjempe side ved side med Doctor Octopus, den gale vitenskapsmannen som ved flere tidligere anledninger har prøvd å ta knekken på helten vår.
Spillet kommer selvsagt med sin egen forklaring på hvorfor Spider-Man samarbeider med sine bitreste fiender, men den er syltynn. Spillet redder sine siste stumper av ære med å ikke ta seg selv spesielt høytidelig. Det nærmest skriker til deg at dette er bare tull, at historien kun er der for å gi deg en undskyldning for å slåss. For det er akkurat det Spider-Man: Friend or Foe handler om - å slåss til krampa tar deg.
Spillet handler i stor grad om å banke fiendene dine helseløs. Med raske knappekombinasjoner denger man løs på alt innenfor rekkevidde. Et enkelt trykk på slåknappen deler ut et enkelt slag, med flere trykk danner man en kombinasjon av slag og spark. Med holdeknappen sender man ut en spindelvevtråd som trekker til seg nærmeste fiende, og avhengig av hvilken knapp man trykker videre kan man dele ut skade på forskjellige måter. Du kan for eksempel kaste stakkaren mot andre fiender og såre dem i samme slengen, eller hoppe 10 meter opp i luften og slenge han hardt og brutalt i bakken.
Systemet er raskt og responsivt, så Spider-Man gjør stort sett det du vil han skal gjøre. Jeg koste meg gjennom første nivå, for Spider-Man utførte stadig nye underholdende kombinasjoner av høye spark, luftige kast og presisjonsskyting med spindelvev avhengig av hvilken rekkefølge jeg trykket på knappene. Dessuten har man med seg en medhjelper som også dreper fantomer med egne triks og kombinasjoner, og denne kan man atåtil ta kontroll over selv om man blir lei å av styre Spider-Man. Det føltes nesten som å se en asiatisk kampsportfilm med superhelter på LSD.
Gjentagende. Gjentagende. Gjentagende.
Men akkurat der, etter å ha fullført første nivå av rundt tredve, skjønte jeg at dette egentlig ikke var noe moro. Jeg gjorde jo det samme hele tiden! Mye av engasjementet forsvinner når man har banket opp de samme fantomene, på samme måte, på samme brett, over trettenhundreogsekstifem ganger. Et nivå i Spider-Man: Friend or Foe er basert på denne formelen:
1) Følg en lineær sti mot enden av brettet.
2) Bli overrumplet av et titalls fantomer.
3) Drep fantomene.
4) Gjenta steg 1-3 uttalige ganger.
5) Overvinn sjefen på slutten av brettet.
Jeg er fullt klar over at dette er en formel som selv uten modifikasjoner kunne endt i et godt spill, og mange vil kanskje trekke fram God of War som sammenligningsobjekt. Dessverre er forskjellene utallige og store. Det kreves ingen IQ for å komme seg gjennom Friend or Foe. Gåtene, om man i det hele tatt kan kalle det gåter uten å fornærme noen, går i sin helhet ut på å legge merke til knapper på bakken og trykke på dem for å åpne veien til neste horde av fantomer.
Grafisk er nivåene fine, laget med et herlig tegneseriepreg. Problemet er den slappe utformingen. Om du befinner deg i et lagerbygg i Japan, eller en antikk bygning i Hellas har ingenting å si - brettens utforming er nærmest identiske uansett hvor man oppholder seg. Siden nivåene befinner seg rundt omkring i hele verden er det kun fantasien som setter grenser for hva man kan utrette, så det er tydelig at utviklerne av Friend or Foe ikke har fantasien i god behold.
Slåssingen i Friend or Foe er lett og lære, og enda lettere å mestre. Det er ingen sak å overvinne et titalls fantomer selv når man trykker tilfeldig på knappene med høyre hånd, drikker cola med venstre, og har skiftet til en fjernsynskanal for å ha noe underholdende å se på mens man slåss. Om du mister all helsen din gjenopplives du på samme sted som du døde, men du mister litt penger for hver gang. Det skal mye til for å miste alle pengene du har samlet, og selv når du går tom kan du fortsatt gjenopplives et uendelig antall ganger. Dette gjør spillet kjedsommelig enkelt - det er faktisk umulig å dø, selv om man går inn for det. Å skifte til medhjelperen din er heller ikke særlig morsomt. Han har ikke bare færre måter å skade fiendene på, men de han har er, mildt sagt, sterkt inspirert av Spider-Mans egne kombinasjoner.
Dårlig betalt arbeid
Sjefskampene i Friend or Foe kan enkelt forveksles med en vanlig kamp mot en ekstra kraftig fiende. Sjefene har betydelig mer helse og et spesialangrep eller to på lur, men man bruker samme taktikk mot dem, som mot vanlige fiender: Knappeknusing! Sjefene er en av de mange gamle fiendene til Spider-Man, og når man overvinner dem viser det seg at tankene deres har vært kontrollert av fantomenes øverste sjef. Dermed vil superskurkene alliere seg med Spider-Man for å ta hevn over den som kontrollerte de, og vips har du en ny medhjelper du kan kontrollere om du så måtte ønske.
Rundt på brettene finner man store mengder penger av ukjent valuta man kan bruke til å oppgradere Spider-Man og hjelperne hans. Spider-Man har flere oppgraderingsmuligheter enn sine «kamerater», og man merker en viss forskjell i kampene ettersom man utvikler ferdighetene hans. For meg ble dette den eneste inspirasjonen til å fortsette spillet, jeg liker jo trossalt å bli belønnet. Sett fra en annen side kan det å spille Spider-Man: Friend or Foe best sammenlignes med en traurig dag på jobb, en jobb man uheldigvis ikke blir betalt i norske kroner for å utføre.
Om du vil kan du dele arbeidet med en venn, og det teller jo faktisk for noe. Det er morsommere å kjede seg sammen med noen enn å kjede seg alene. Vennen din får ta kontroll over medhjelperen din, og sammen kan dere drikke cola, se en film og trykke febrilt på knappene. Du kan også utfordre kameraten din til duell, inspirert av slåssespill som Tekken og Dead or Alive. Dessverre er dette en begredelig affære som bekrefter ensformigheten i slåssesystemet. Her er det Kong Flaks som regjerer, med mindre en av dere er Spider-Man, for Spider-Man vinner alltid.
Konklusjon
Spider-Man: Friend or Foe er et ekstremt gjentagende slåssespill som nytes best med TV-skjermen avslått og en god bok i hånda. Med evig helse og et slåssesystem som lar deg vinne hvilken som helst kamp med å trykke tilfeldig på angrepsknappene kan du spille uten å se hva som skjer på skjermen. Spillet anbefales dermed til de som er sykelig avhengige av spill og trenger noe å leke med mens de gjør lekser, lager mat og sover. Dere andre derimot, bør styre langt unna. Det holder ikke å ha det tekniske på det rene når spillet er så kjedelig som det framstår. Å kalle dette et underholdningsprodukt kan sammenlignes med å kalle Norge for verdens navle - ren løgn og ønsketenkning på samme tid.
