Jeg er ikke helt sikker på hvor teamet hos Vicarious Visions begynte da de skulle ta fatt på DS-versjonen av Spider-Man 2. Kanhende satt de seg ned, med oppdragsdokumentet fra Activision foran seg, og så på hverandre. Kanskje hadde de fått beskjed om at spillet skulle ut til DS-lanseringen, enda de visste med seg selv at de aldri kunne få satt sammen noe riktig spektakulært innen den tid. Det kan være de så på hverandre, med øyne som lyste av usikkerhet, før de ble enige om å kompromisse sammen en fungerende plan: å kutte ambisjonene på tvers, å få det aller mest grunnleggende til å fungere, og å få spillet ut døra.
Det kan også være de aldri egentlig hadde noen særlige ambisjoner. Jeg vet ikke.
Spillet som i dag står ute i butikkene, føles i hvert fall både uferdig og halvveis, på tross av at det aldri måtte rekke sommerens filmpremiere, slik de andre utgavene var nødt til. I stedet for å gjøre et forsøk i retning av konsollutgavenes forholdsvis åpne struktur, hvor du var fri til å slenge deg rundt byen etter forgodtbefinnende, har utviklerne her valgt å skape en enkel 2D-plattformer i 3D-rom, ikke helt ulik Game Boy Advance-utgaven fra i sommer, men heldigvis mye, mye bedre.
Tapte muligheter
Det er mye man kan sette fingeren på her som skuffende. Først og fremst er det synd at vi heller ikke denne gang får et spill med særlig interesse for sin egen spillvirkelighet, et spill som fremstår som proppfullt av klisjéreplikker, med et uinteressant persongalleri, en historie så usammenhengende og retningsløs at den ikke egentlig bør kalles en historie, samt lyd og musikk som også faller ned på den gale siden av gjennomsnittet. Ettersom spillet best kan betegnes som plattformaction, er ingen av disse punktene så altfor vesentlige hver for seg, men hvis Vicarious Visions virkelig hadde hatt et ønske om (og tiden til) å lage det ideelle Spider-Man-spillet for Nintendos lille vidunder, så ville de nok sett etter litt flere lydeffekter enn tyve, og de ville forhåpentlig hatt forståelse for at stemning, variasjon og oppbygning kan berike en spillopplevelse. Selv om det bare er ment å være plattformaction.
Hvis vi i stedet ser litt bort fra alle ambisjoner man kunne plukket med seg på veien, og heller kikker på hva utviklerne faktisk har fått til, er det i all hovedsak to ting: kontrollene og grafikken. Visuelt gjør Spider-Man 2 en ganske brukbar figur, med god flyt, grei animasjon og forholdsvis store brett. At det ikke forsøker seg på noen stilmessig retning eller interesse, er som forventet, men spillet er foreløpig blant de mer imponerende titlene du kan vise frem på din DS, i hvert fall inntil en eventuell interessent oppdager at selve spillflyten står med bena godt plantet i to dimensjoner.
Kontrollene er uansett tittelens sterkeste side. Spider-Man kan naturligvis slenge seg fra hustak til hustak, han kan henge fast i taket og på vegger, og han kan slå og sparke fra seg mot alt tyvpakk han måtte komme over. Kampmekanikken føles simpel, og selv om vi aner at timingen er delaktig i å avgjøre hvilke slag og spark som treffer, og hvilke som bommer, føles det hele tidvis litt uforutsigbart og lite tilfredsstillende. Spider-Man kan imidlertid også bruke spesialangrep, slik som å kaste fiender rundt med spindelvev, og dette vil i mange sammenhenger være å foretrekke - for eksempel kan man ekspedere fiender raskt og hygienisk ved å kaste dem over et stup eller inn i en brennende oljeflekk.
Det sentrale her er at alle mulighetene etter litt tilvenning går opp i en ganske fleksibel og lettstyrt helhet. Og nettopp fordi dette fungerer så godt som det gjør, fungerer det også når spillet krever av deg at du skal utføre oppdraget igjen, med rent fascistisk presisjon, for å låse opp de kraftigere spesialangrepene. Brettene har både primære og sekundære mål, og etter endt dyst vil du vurderes etter hvor nær du var i å oppnå disse målene. Oppfyller du alle krav, vil du få toppkarakter, og en belønning for strevet - og her finner vi mye av spillets varighet og spilleglede. Å få til dette vil kreve innpugging av brettlayout og fiendeplassering, og vil derfor kanskje ikke appellere til alle, men for oss som trives bedre når utfordringen blir merkbar, er rangeringssystemet spillets reddende engel. De beste brettene er gjerne mulig å gjennomføre på særs elegant vis når man bare kjenner hver eneste avkrok, og å utøve innpugget eleganse blir aldri annet enn engasjerende.
Isolert sett må nivådesignen imidlertid sies å være høyst middelmådig. Store deler av bylandskapet brukes til og med om igjen i flere brett, om enn med andre plasseringer av fiender og bonuser. Å kalle spillet variert ville vært unnlatende; Utenom sjefsfiendekampene handler nesten alle brettene om å slå ned en rekke vilkårlig plasserte kjeltringer, og å redde en mengde vilkårlig plasserte gisler. Et par brett bryter opp dette mønsteret, og tar i bruk den trykksensitive skjermen for å tilføre litt variasjon. I sjefsfiendekampene skal du for eksempel avverge prosjektiler som kyles mot deg, og i et minneverdig brett tidlig i spillet gjelder det å skru av seks terminaler, ved å føre strømførende kuler gjennom enkle hinderløyper før tiden går ut. Sett under ett er nivådesignen likevel langt under hva man kunne fått til, hadde man villet.
Sjefsfiendekampene ellers er heller ikke skrekkelig velutformede. Om noe demonstrerer de kampkontrollenes utilstrekkelighet og uforutsigbarhet, samtidig som akkurat det å overvinne monstrene sjelden krever mer enn enkel observasjon og timing. Et eller annet er det i hvert fall som gjør at disse brettene ender som de minst fristende å forsøke å forbedre sine prestasjoner på i etterkant.
Konklusjon
Spider-Man 2 er et godt eksempel på gjennomsnittlig plattformaction. Utviklerne har fått til det aller viktigste - kontrollene og flyten gjør at det er morsomt å slenge seg gjennom gatene og banke opp byslummens avskum og Doc Ocks legionærer, og det at man kan spille om igjen oppdrag i forsøk på å oppnå nye spesialangrep, redder både utfordringen og varigheten. Det er tilfredsstillende å lære seg fiendeplasseringene, og sette opp en stadig mer ideell rute, inntil du til slutt sitter der med total oversikt og ekspederer den ene skurken etter den andre med fast hånd. Spider-Man 2 er et spill du kommer til å ha det morsomt med, men tar vi i betraktning den svake nivådesignen, det kjedelige lydbildet og alle de forbigåtte mulighetene for oppbygning, variasjon, spenning og innlevelse, er det likevel vanskelig å uforbeholdent anbefale tittelen.
