Endelig et kreativt, underholdende og slettes ikke selvhøytidelig plattformspill til Xbox. Sphinx and the Cursed Mummy bugner over av fargefulle figurer, spennende gåter og stemningsrike miljøer. Eurocom Entertainment har med dette spillet vist hvordan et plattformspill virkelig skal produseres, da det oser av kvalitet og særegenhet, kombinert med lettfattelig gameplay og utfordringer som aldri blir frustrerende. Ikke så altfor ulikt The Legend of Zelda: The Wind Waker, står spillet frem som en aldri så liten juvel i en jungel av kjedelige og uinspirerte plattformspill. Ja, så godt gjennomført er Sphinx and the Cursed Mummy at vi sitter igjen med et sterkt håp om en snarlig oppfølger som kan fortsette det sprudlende eventyret.
Egyptologi på skråplanet
Sphinx and the Cursed Mummy finner sted i et slags alternativt Egypt, hvor uvirkelige fantasifigurer menger seg med historiske karakterer slik som dronning Nefertiti. Gudene er skremmende virkelige og er en tydelig del av hverdagen til rikets innbyggere. Når spillet åpner møter vi Sphinx, en slags atletisk halv-gud med hale og ansiktsmaling, som jobber under hans store og vise mester – Imhotep. Sphinx er en akrobat av dimensjoner og utvikler seg etter hvert som spillet utfolder seg. Han ser litt små-sint og utspekulert ut, selv om han er de godes beskytter i spillet. I kongedømmet Luxor finner vi spillets birollefigur, selveste prins Tut-ankh-amon som blir et offer for en svært ond brors grådige ønsker. For å få prinsen ut av veien, og dermed lettere adgang til tronen blir Tut-ankh-amon forvandlet til en mumie.
Egentlig skulle han dø, men da Sphinx avbryter seremonien ender bandasjegutten opp i en slags halvdød-tilstand hvor han hverken kan dø eller skades. Og det kan fint utnyttes til vår fordel. Dermed er det duket for et dobbeltsidig gameplay med to svært kontrastrike figurer: Sphinx, den sverd-svingende atleten som er der for å redde dagen, og mumien som tar fyr, får strøm i seg og blir presset pannekakeflat i søket etter sine organer slik at han kan bli et menneske igjen, og dermed gifte seg med søte Nerfertiti. Om du ikke har skjønt det før nå: Sphinx and the Cursed Mummy er slettes ikke historisk korrekt. Utviklerne har latt kreativiteten flyte fritt og skapt et veldig interessant og fargerikt miljø som blender historie og fantasi, noe som er uhyre fordelaktig for spillopplevelsen.
Dobbelt så mye moro
Sphinxs del av spillet er ganske mye friere og åpent enn mumiens. Sphinx vil ofte løpe rundt i rimelig store områder og finne ting å ta seg til, mens mumien får litt mer brett-baserte miljøer hvor oppgaveløsning står i fokus. Sphinx har et litt mer mangfoldig gameplay hvor han både tar del i kamper mot spillets slemminger, samt skal løse mer enkle gåter og puslespill for å komme seg videre. Mumien har ingen kampegenskaper og kan heller ikke dø, og derfor er det slik at når mumie-sekvensene kommer inn, vil kan du kunne sette deg tilbake, puste ut og gjøre deg klar til en god stund med hjernetrim. Heldigvis er ikke oppgavene i Sphinx and the Cursed Mummy særlig vanskelige. De kan bli utfordrende, men aldri frustrerende. Som oftest går det ut på å dra i spaker, hoppe på plattformer og finne måter å låse opp veien videre i spillet.
Mumien har et veldig morsomt gameplay, hvor du må bruke miljøet for å komme deg videre, som å måtte sette fyr på mumien slik at han igjen kan tenne fyr på en tre-dør som du gjerne vil forbi. Andre ganger må han bli klemt flat slik at han kan komme seg inn på trange steder, eller kanskje forvandle seg til en flaggermus for nå avsidesliggende områder. Mumien er en morsom, men stakkarslig figur. Han blir stadig torturert – av deg selvfølgelig – og må gjennomgå de mest forferdelige prøvelser for å vinne tilbake livet sitt. Det herlige med disse sekvensene er at de aldri blir kjedelige, og ei heller aldri frustrerende. Måten spillet veksler mellom Sphinx og mumien på et fortreffelig godt utført, og fører til at spillet ikke føler så monotont som det kanskje ville blitt hvis bare en av figurene var med.
