Det pekes med stor overbevisning i flere forskjellige retninger når to av spillverdens best kledde menn endelig slår seg sammen i et nytt eventyr stappfullt av spenning og mystikk. I det ene hjørnet: Hershel Layton, arkeologiprofessor og gåteentusiast. I det andre hjørnet: Phoenix Wright, stjerneadvokat og forsvarer av de uskyldige. Sammen må de utforske og løse hemmelighetene bak Labyrinthia, en gåtefull by plaget av hekser.
Spillet er et samarbeid mellom Level-5 og Capcom, utviklerne bak henholdsvis Professor Layton- og Ace Attorney-seriene. Foreningen mellom de to spillestilene er sømløst gjennomført samtidig som historien står i stil med heltenes tidligere eventyr, med både mørke og humoristiske elementer. Særlig mye nytt er det derimot vanskeligere å finne, og dette trekker helhetsopplevelsen litt ned.
Fra London til Labyrinthia
Professor Layton og hans assistent Luke blir oppsøkt av en ung jente, Espella, som er etterfulgt av onde hekser som vil ta henne av dage. Samtidig kommer Phoenix Wright og hans medhjelper Maya til London for å delta på en internasjonal advokatkonferanse. Via en magisk bok blir våre protagonister transportert til byen Labyrinthia, en by basert på Europa i middelalderen.
Byen styres av den enigmatiske «Story Teller», som forutser og kontrollerer alt som skjer i Labyrinthia før det skjer. Det tar ikke lang tid før firkløveret skjønner at det meste i byen er knyttet sammen. Mysteriet vokser seg større og større etter hvert som timene går, men det tar lang tid før historien har kommet skikkelig i gang. Dette kan ha noe med at mekanikker som tilhører to separate spillserier må introduseres og forklares lenge før våre helter faktisk møter hverandre.
Når Layton og Wright endelig kommer sammen begynner ting å gå litt mer radig for seg. Espella, som egentlig er en av Labyrinthias innbyggere, blir anklaget for hekseri. Dermed er det opp til professoren og advokaten å redde henne ved å bevise hennes uskyld. Det enkle utgangspunktet skaper en ganske komplisert og dyptpløyende historie med et overraskende uforutsigbart endepunkt.
Spillflyten er i all hovedsak delt i to. Du står for det meste fritt til å utforske byen som du selv vil og kan støte på mange forskjellige hjernetrimoppgaver ved å prate med folk eller ved å lete rundt i omgivelsene. Disse oppgavene er god trening for dine små grå, men de er mer som ekstrainnhold enn en sentral del av spillet. Noen gåter dukker naturlig opp som en del av historien og disse føles langt bedre integrert enn de du snubler over rent tilfeldig.
Ved å følge historieforløpet slik spillet ønsker kommer du naturlig til spillets andre hoveddel, nemlig juridiske kamper mot byens storinkvisitor i rettssalen. Opptil flere kvinner blir anklaget for hekseri i løpet av spillets gang, og det er opp til Phoenix, i samarbeid med Layton, å finne frem til hvem som er den egentlige heksen. Spillmekanikkene er overraskende forseggjort kombinert, men hjernetrimoppgavene Layton-serien er kjent for føles litt tilsidesatt. Kun et fåtall av dem er obligatoriske for å komme seg videre i historien. Utformingen og variasjonen i oppgavene er vel gjennomført og det er ganske mye å bite tennene i om du tar deg tid til å se deg rundt.
Hun er heks! Brenn henne!
Når du entrer rettssalen går spillet over i velkjent Ace Attorney-modus. Du skal forhøre vitner, finne motsigelsene i uttalelsene deres, og peke ut disse ved hjelp av de bevisene du har blitt tildelt. Etterforskningsekvensene er ikke like omfattende som før, men du må likevel undersøke ett og annet åsted for å grave litt dypere i mysteriene.
At etterforskningen har blitt kuttet ned på er forståelig, da det bidrar til å gjøre flyten i spillet litt kjappere. Det er likevel litt synd at mye av bevismaterialet bare blir gitt til deg i løpet av en rettssak framfor at du finner det selv.
Der du tidligere skulle kryssforhøre ett og ett vitne skal du denne gangen prate med flere vitner samtidig og finne ut når de motsier både hverandre og bevisene. Det er absolutt en god idé, men det blir ikke gjort særlig mye ut av det.
Mørkt og dystert
Den karakteristiske humoren fra Ace Attorney har blitt dysset ned til fordel for et langt mer dystert spillunivers. Layton-spillene har ikke vært like harde på humorflaska som sin blåkledde kumpan, noe som kan forklare fraværet av popkulturelle referanser og i overkant tørre ordspill. Wrights spillserie er heller ingen amatør når det kommer til psykologisk skrudde personligheter, så den litt mørke tonen passer godt for respektive spillserier.
Spillets mest dramatiske øyeblikk formidles gjennom filmsekvenser produsert av anime-studioet Bones. Disse er av meget høy kvalitet og klarer å opprettholde den dystre tonen fra ellers i spillet. I løpet av historien kommer du til å snuble over mange tragiske skjebner som definitivt vil nappe litt i hjerterota. Hekser brennes på bål, uskyldige mennesker dør, andre begår selvmord, og flere av karakterene gjennomgår hardtslående eksistensialistiske kriser.
Noen ganger blir det litt for mye. Ikke i den forstand at det overspilles eller at det blir for dramatisk, men heller at det blir for tragisk og kjipt til at jeg har lyst til å spille videre. Volden, dramatikken og tristessen har sjeldent føltes så eksplisitt, men det er der selvsagt for en grunn. Det bidrar til å understreke alvorligheten i situasjonen, at liv står på spill, og heldigvis ender alt godt til slutt.
All dramatikken kunne enkelt blitt overdrevent pjatt hvis manuset og spillets regi ikke hadde vært så sterkt som det er. Labyrinthia, og figurene som bor der, er gjengitt i fin og fargerik polygongrafikk som ser ekstra bra ut med 3D-effekten skrudd på. 3D-effekten brukes ikke i spesielt stor grad når det kommer til gåteoppgavene, men pent ser det i det minste ut.
Personlighetene du møter er alle godt realisert og står i stil med begge spillserier, men jeg savner mer liv i noen av dem. Spesielt Phoenix virker litt død i ansiktet, med påfallende få munnbevegelser og tomme øyne. Den blåkledde advokaten har definitivt sett bedre ut. Hans tradisjonelle pekefinger er heldigvis like storslått som før.
Konklusjon
Alt i alt liker jeg Professor Layton vs. Phoenix Wright: Ace Attorney. Capcom og Level-5 har klart å kombinere sine to spillserier på en forseggjort måte som ikke billiggjør deres respektive mekanikker. Blandingen mellom å løse gåter og utkjempe strid i rettssalene virker godt balansert, selv om gåtene noen ganger føles litt sidestilt.
Samtidig formidles det en godt skrevet og velfungerende historie som klaffer godt med de tidligere spillene til både Hershel Layton og Phoenix Wright. Det føles mer dramatisk enn før, noe som gjenspeiles i spillets manus og generelle tone. Her skjer det overraskende kjipe og forskrudde hendelser som noen ganger gjør ting litt for dystert enn forventet. Heldigvis går alt bra til slutt.
Selv om kombinasjonen av de to protagonistene er meget god gjøres det ikke spesielt mye med formelen for å føle at ting går fremover. Utviklerne har for det meste tatt trygge valg som gjør at helhetsopplevelsen føles litt stagnert og stillestående. Direkte kjedelig blir det heldigvis ikke, men det kunne vært litt mer fremadstormende og nyskapende.
