Hvis du tar en titt på utvalget i en gjennomsnittlig butikk som selger spill, vil du sannsynligvis oppdage at hyllene preges av spill fra en håndfull utgivere. I øyehøyde finner du «storspillene» som har fått mye forhåndsomtale eller er etterfølgere og filmlisenser. I periferien finner du de mindre utgivelsene, som butikken gjerne bare har en håndfull eksemplarer av, eller kanskje bare det ene som står i hyllen.
For spillentusiaster er dette ofte litt trist, fordi vi vet hvor mange perler som befinner seg blant de spillene som skjules i fothøyde eller så høyt oppe at du får vondt i nakken om du skal sjekke utvalget. Jeg var nylig på en liten runde i byens spillbutikker, og jeg ble faktisk litt sjokkert over å se hvor vanskelig det er å finne glitrende og relativt nye spill som Fantasy Wars. Dette er et spill som fortjener å selge, men det kommer aldri til å gjøre det så lenge kun en tiendedel av de som besøker spillbutikkene i det hele tatt får øye på det.
Heroes og Oblivion sitter i et tre
Men Fantasy Wars er i det minste å finne i norske butikker. Alle er ikke like heldige. For en tid tilbake lot jeg meg hekte av Ascension to the Throne, et spill du sannsynligvis aldri har hørt om. Spillet er tilgjengelig for nedlasting fra nettportalen GamersGate, eller kan importeres fra andre deler av verden (de har for eksempel en engelsk versjon til salgs hos Hong-Kong-baserte Play-Asia).
Ascension to the Throne er et rollespill med kraftige elementer av turbasert strategi. Det letteste er å sammenligne det med Heroes of Might & Magic-spillene, eller kanskje seriens noe ukjente forgjenger, King's Bounty. Handlingen foregår i en fantasiverden hvor du spiller den heltemodige kongen Alexander. Helt i starten opplever du å bli styrtet av mektige motstandere. Familien din slaktes ned, og det eneste som gjør at du overlever er at du av ukjente grunner teleporteres langt bort.
Når du kommer til bevissthet befinner du deg tappet for krefter på et kontinent preget av krig. Her kjemper en rekke små herskere om makten, samtidig som ytre farer lurer i bakgrunnen. Noen må rydde opp, og den «noen» er selvsagt du. I løpet av spillets gang vil du forene kontinentet, som en ekte Harald Hårfagre, og deretter bruke maktbasen din for å ta tilbake tronen i hjemlandet ditt.
I utgangspunktet virker Ascension to the Throne som et normalt rollespill (men litt forenklet), i stil med Oblivion, Gothic 3 eller The Witcher. Du løper rundt i en åpen verden, hvor du snakker med folk og påtar deg oppdrag for dem. Underveis får du mer erfaring, som kan brukes til å oppgradere figuren din, samt penger som du kan bruke til å lære magiske formularer og kjøpe nytt utstyr.
Sammen står vi sterkere
Saken er imidlertid at du ikke kommer spesielt langt alene. Faktisk kommer du ikke noen steder i det hele tatt, i alle fall ikke i live. Heldigvis er det nok av folk (og dyr) som trenger arbeid i denne verdenen, og disse kan du rekruttere til hæren din. Dermed vil de slåss ved din side, hver gang du går til kamp mot en gruppe fiender. Kampene er turbaserte, og det er her likhetene med Heroes of Might & Magic kommer inn.
Problemet er at i begynnelsen er du en fattig spirrevipp som ingen respekterer. Kanskje du kan få en gruppe bønder med på laget, men det holder selvsagt ikke i det lange løp. Etter hvert som du spiller kan du imidlertid øke autoriteten din, slik at du gradvis får mulighet til å leie inn mer avanserte krigere, noe som igjen gir deg større muligheter til å vinne når du møter farlige fiendegrupper. I tillegg må du selvsagt investere i din egen figur, for i motsetning til i Heroes-spillene kjemper du side om side med soldatene dine, og i begynnelsen er du svært sårbar.
Ascension to the Throne er ikke et lett spill å starte med. Ikke fordi det er spesielt komplisert, men fordi du sannsynligvis vil dø ekstremt mye. Du er svak, mens fiendene er sterke, og de stakkars bøndene du får alliert deg med dør bare en flue fiser på dem. Nøkkelen er å velge riktige motstandere (heldigvis kan du se hva slags enheter fiendestyrkene består av før du angriper), oppgradere hæren din ved en hver anledning og holde helten din i sikkerhet mens du fokuserer på å skaffe deg autoritet slik at du kan leie inn mer kanonføde.
Langsomt men sikkert vil du merke hvordan du blir mektigere og mektigere, og etter hvert er det lite som kan stoppe deg. Artig nok er dette noe kong Alexander er fullstendig klar over. Han bøyer seg ikke for noen, og er omtrent like ydmyk som Gerd-Liv Valla. I mange rollespill blir du behandlet som en dritt av folk som tilsynelatende tror de er så utrolig mye bedre enn deg på tross av at du gang på gang har bevist din styrke, og derfor er det forfriskende å spille en figur som ler fienden opp i trynet og svarer like frekt igjen hver gang noen prøver å være overlegne.
I tillegg møter han etter hvert sitt kvinnelige motstykke, og sammen er de en uslåelig kombinasjon. Til å være et russisk lavbudsjettspill har Ascension to the Throne fått en overraskende god oversettelse til engelsk, som heldigvis ikke ødelegges av elendig stemmeskuespill (faktisk er det ikke noe skuespill i det hele tatt, alt er tekst). Resultatet er et spill som faktisk kan være temmelig morsomt til tider, spesielt når Alexander og hans valkyrievenninde prøver å imponere hverandre til døde med kamplyst og skryt.
Ikke noen klassiker
Jeg kan si mye negativt om Ascension to the Throne. Det er grusomt vanskelig i starten og så lett at du knapt behøver å løfte en finger på slutten. De ulike enhetene er heller ikke spesielt godt balanserte, noe som etter hvert leder til at det er én egenskap du ser etter hver gang du skal leie inn nye enheter. Dermed ender du opp med å ignorere et stort flertall av enhetene i spillet, etter som de i praksis blir ubrukelige. Og sist, men ikke minst, spillet kjører på en grafikkmotor fra middelalderen.
Likevel synes jeg det er temmelig kult. Jeg elsker hvordan jeg hele tiden blir belønnet, ved at helten min og hæren hans merkbart blir bedre for hver eneste kamp. Jeg synes det er utrolig tilfredsstillende å komme tilbake til en fiendegruppe som knuste meg for noen timer siden, og banke dem paddeflate mens jeg ler rått og håper ingen hører meg. Og jeg koser meg mektig hver gang jeg får tilgang på en ny type enheter og vet at nå er jeg enda farligere.
Ascension to the Throne kommer, som Fantasy Wars, Space Rangers-spillene, Star Wolves og en rekke andre ukjente perler, fra det russiske selskapet 1C Publishing. Og, som så mange andre spill fra østeuropeiske selskaper, fortjener det mye mer oppmerksomhet i vår del av verden enn det faktisk får. Jeg tror mange spillentusiaster tenker som meg, og føler et lite stikk i hjertet hver gang vi ser et elendig filmlisensspill toppe listene, mens utallige perler fra uavhengige utviklere verden over ikke engang får innpass i butikkene.
Poenget med denne bloggen er ikke å få deg til å kjøpe akkurat Ascension to the Throne, selv om jeg nok tror det er et spill mange vil like svært godt. Det jeg håper å oppnå ved å belyse et så til de grader ukjent, men likevel svært underholdende spill, er at flere ser det finnes mye mer i spillmarkedet enn de titlene du får først øye på når du går inn i en spillbutikk, og at det kan være verd å gå på en liten skattejakt i ny og ne. Det er ikke bare spillene du hører mest om som er verd å kjøpe.
