Etter to nifse spill i The Evil Within-serien, har Tango Gameworks vendt ljåen mot relativt nye åkere med deres seneste prosjekt, GhostWire: Tokyo. Jeg skriver «relativt nye», for selv om GhostWire i det hele tatt er et veldig annerledes spill enn The Evil Within, har utviklerne også ivaretatt sin teft for det bisarre, det unike og det som byr på kompakte og engasjerende spillopplevelser.
Gretten ånd, skjult drage
Men dette er altså et kvantesprang vekk fra det som definerte utviklernes forrige prosjekt. Der The Evil Within var tung og metodisk overlevelsesskrekk, er GhostWire lett og heseblesende action.
Her kastes man inn i skoene til ungfolen Akito idet han våkner fra de døde i hjertet av Tokyo. Det høres kanskje lukrativt ut, men han må betale en dyr pris i form av tidenes skallebank, demoner som vandrer gatelangs og en gretten ånd som truer med å stikke av med kontroll over kroppen hans.
Det viser seg etter hvert at Akito er en av få gjenlevende i den japanske storbyen, og det blir dermed opp til ham og hans nye åndevenn «KK» å redde dagen.
Og det er egentlig det. Spillet prøver forsøksvis å si noe vettug om familie, død og forsoning, men har altså ikke all verden til historie å skryte av.
Til det er hverken Akito, KK eller fiendene man møter godt nok skrevet – de er litt vel enkle i sin framtoning, og har en del melodramatiske nykker. Men til tross for alt dette liker jeg likevel det meste av det jeg får servert. Figurene er alle interessante på sin måte, og premisset er spennende og unikt nok til å holde meg engasjert fra start til slutt.
Tokyo, mitt kjære Tokyo
Handlingen fungerer nemlig utmerket som et påskudd for å leke eksorsist i den japanske hovedstaden. Her får man boltre seg på tvers av en passe stor åpen verden, hvor utviklerne har gjort en eksepsjonell jobb med å gjengi og fange essensen av storbyen. Jeg har riktignok aldri vært i Tokyo selv, men kan likevel gå god for dette som en suveren pastisj.
GhostWire byr selvfølgelig på en meget komprimert utgave av virkeligheten, men føles likevel både stor og mektig der man trasker rundt. Enorme skyskrapere omkranser handlegater dekket av mannevond tåke; skogsområder avslører eldgamle templer som må renskes for ondskap; mens en rekke leilighetskompleks skjuler mørke hemmeligheter.
Verdenen er kompakt, men fylt med ting å gjøre. Interessante sideoppdrag låser stadig opp nye aktiviteter rundt omkring i byen; klynger med godhjertede ånder må spores opp og reddes ut av tåkehavet; mens fiender i alle former og fasonger dukker opp som paddehatter.
Man har alltid noe å se og oppdage like rundt hjørnet, og på denne måten dras jeg konstant videre gjennom universet. Spillet har rett og slett bare en vanvittig god flyt, og hadde jeg ikke hatt andre ting fore over helgen er dette et av de spillene jeg lett kunne rundet i ett-to store jafs.
Det eneste stort aberet her, er hvordan spillets siste akt tar vekk en del av de tingene som gjør resten av opplevelsen så fengslende. De siste par kapitlene er riktignok ikke fryktelig lange, men det er litt skuffende at utviklerne skusler bort klimakset på denne måten.
Da er det desto mer befriende å vende tilbake til Tokyo etter spillets slutt, for her er det stadig mer å ta seg til.
Kjipe mellomledere
De tidligere nevnte fiendene og kampene i møte med dem er en helt essensiell del av dette drivet. Som seg hør og bør, har en rekke typiske japanske demoner og ånder spredt seg for alle vinder i Tokyo, og disse er alle fast bestemt på å gjøre livet surt for Akito.
Disse kommer i alle regnbuens farger, enten man jages gatelangs av hodeløse skolejenter, titter under paraplyen til Slenderman-aktige mellomledere eller dukker unna langhårede saksedamer. Fiendeutvalget er kreativt og spennende, og de forskjellige arketypene har alle unike animasjoner og angrep.
Da er det godt at KK også har en rekke triks på lur. Ikke bare er han vel bevandret som tidligere eksorsist og spøkelsesjeger, men han gir også Akito evnen til å bruke en rekke mektige krefter for å ta utyskene av dage.
Kreftene gjør seg først og fremst gjeldende i form av elementbasert magi som ser Akito skyte vind, ild, og vann fra fingertuppene. Man låser gradvis opp flere måter å bruke disse unike våpnene på, men hovedsakelig fungerer det litt som et førstepersons skytespill, hvor man fyrer av en magisk ladning etter den andre.
Så det sitter i fingerspissene
Akito er imidlertid ingen trollmann eller pistolfektende pøbel – i stedet for tradisjonelle våpen bruker han ene og alene hendene sine for å karnøfle de onde åndene. Helt konkret former han spesielle tegn med fingrene sine, som lar han skyte eksplosjoner og vindkast fra fingertuppene.
Man bruker litt tid på å vende seg til siktingen – selv etter 14 timer hender det stadig at jeg bommer på motstanderne mine – men det er til gjengjeld umåtelig tilfredsstillende å treffe djevlene. Fiender rives bokstavelig talt i stykker der de pepres med torden og lynild, og selv om brorparten av spillet bunner ut i magi og overnaturligheter, føles GhostWire enormt fysisk og håndgripelig.
Her skal PlayStation 5-kontrolleren helt klart ha sin del av æren – DualSense er sedvanlig god når utviklerne vet å bruke den riktig – men det audiovisuelle må berømmes enda kraftigere.
Det er en kunst å lage meningsbærende og tydelig definerte animasjoner i førsteperson, men her har Tango Gameworks overgått det aller meste. Med KKs evner i ryggen og de tøffeste animerte hendene jeg noensinne har sett, kommer Akito og hans evner til live på en helt spektakulær måte.
Figuren river og sliter sjelen ut av fiendene sine, man kan parere prosjektiler som kommer flyvende, og alt i alt ser det rett og slett usannsynlig rått ut.
Konklusjon
GhostWire: Tokyo er actionfylt, spennende og har enormt god flyt. Historien er ikke nødvendigvis mye å skryte av, men premisset og figurene er interessante nok til å holde tempoet høyt i de 14-15 timene spillet varer.
Med på å drive spilleren framover er tonnevis av ting å oppdage og samle på, en rekke engasjerende sideoppdrag og et nydelig realisert univers. Her spiller både omgivelser, skapninger og det eksplosive kampsystemet på lag for å lage en audiovisuell helhet det er en fryd å oppleve.
Jeg kunne godt tenkt meg at spillet varte enda litt lenger og hadde et par ekstra evner å benytte seg av, men det som er her er spektakulær og hinsides unik underholdning.
GhostWire: Tokyo lanseres tidseksklusivt på PlayStation 5 (testet) og Windows den 25. mars.
