Spectrobes ble opprinnelig utgitt til Nintendo DS i 2007 med en oppfølger året etter, og nå er en eksklusiv Wii-versjon klar med tittelen Spectrobes Origins. Spillene utgis av Disney og befinner seg i action/rollespill-sjangeren. De er også iført en animé-aktig visuell drakt som indikerer at Disney muligens er ute etter å ta opp kampen mot Pokémon-maskineriet med hjelp fra japanske utviklere.
Disney skjuler heller ikke sin agenda særlig godt og supplerer spillet like godt med en mini-roman, antakelig som ledd i å erobre mottakelige barnesinn og etablere et nytt spillunivers som kanskje vil avføde nye spill, tegneserier, filmer og dets like.
Arkeolog-kriger
Ok, så her er premisset for Spectrobes: Origins, bare for å få det unnagjort først som sist: Spectrobene er vennligsinnede skapninger som bebor Nanairo-galaksen sammen med menneskene og som har en spesiell evne til å omdanne lysenergi til superkrefter. Men etter at de onde Krawl-vesenene herjet galaksen ble spectrobene av ukjente årsaker gjort om til fossiler og begravd på planetene. Det blir dermed opp til menneskeduoen Rallen og Jeena, som patruljerer planetene, å finne og gjenopplive spektrobene for å slå tilbake mot den onde Krawl-styrken.
Spillet åpner med at duoen lander på en av planetene etter å ha mottatt nødsignaler, og dermed er eventyret i gang. Romskipet blir "basen" din, og det er herfra du begir deg ut på den risikofylte leteaksjonen etter de nedgravde spectrobene. Disse finner man som regel inni stein– eller jordkuber som man må grave dem ut fra i ett stykke før man kan gjenopplive dem ved å spille en liten trall. Dermed skal man fostre dem opp på næringsrike mineraler og trene dem til gode medhjelpere til kampen mot Krawl. Spectrobene brukes som assistenter både i utforsknings– og kampdelen i spillet, og jo mer velfødde og erfarne de blir, desto mer effektive.
Billig og uinspirert
Irritasjonsmomentene melder seg allerede innledningsvis. Spillet lukter umiddelbart av masseprodusert industrivare, litt som disse billige og masete animéseriene man kan se på barnekanalene. Hele konseptet har et kunstig og standardisert preg over seg, og førsteinntrykket ble ikke bedre av de enerverende figurene som plager deg med obligatoriske instrukser og uinteressant bakgrunnsinformasjon. Stemmeskuespillerne hører vi heldigvis lite til, for det meste av kommunikasjonen er tekstbasert i form av snakkebobler man utålmodig trykker seg forbi for å kunne ta fatt på selve spillingen, som jo tross alt er hva det handler om.
Og Spectrobes: Origins innfrir. Kampene mot Krawl-vesenene utkjempes ved hamre på A-knappen for å angripe med din egen spillfigur, og spectrobenes assistanse tilkalles ved å riste vertikalt med Wii-kontrollen og horisontalt for å bringe dem tilbake til utgangspunktet. Du kan også kombinere egne og spectrobenes angrep for mer effektiv nøytralisering og for å variere kampene. Strengt tatt kommer du likevel ofte langt med solo-fekting, som noen ganger simpelthen gjør spectrobene til brysomme, overflødige følgesvenner.
Kampmekanikken er monoton og utilfredsstillende og fremstår i grunnen bare som plagsomme hindringer. De er rutinepregede i stedet for ferdighetskrevende, og etter hvert fremkalles et lite stønn hver gang Krawl-skapningene stiger opp av bakken. Det hele er attpåtil belemret med ugunstig og forvirrende kameraføring. Utviklerne har åpenbart ikke ansett kampfunksjonen, eller resten av spillets bestanddeler for den saks skyld, som verdt å bruke noe særlig ressurser på.
Irriterende og uferdig
I stedet er det akkurat som om man har kastet noen sjangermessige grunnelementer oppi en ubevoktet og forhåndsinnstilt produksjonsautomat som rumler og går en stund før sluttproduktet spyttes ut på samlebåndet og ruller ut i markedet med potensiell appell for ukritiske massekonsumenter uten næringsvett. Og nå er jo Wii’en riktignok en casual-konsoll, men det er da grenser for hva den kan fordøye før forstoppelsen inntreffer.
Det er mer enn bare kampene som irriterer med dette spillet. Grafikken oppløses til grums straks den kommer et lite stykke i bakgrunnen, fargepaletten er begrenset, og teksturene er flate og ensformige. I tillegg utsettes du for hyppige lastesekvenser hver gang man entrer og forlater bygninger og lignende, noe som etter hvert setter den allerede hardt prøvede tålmodigheten på tøffe tester. Og apropos lastesekvenser: En artig liten vri er at midt under kamper opplevde jeg flere ganger å ufrivillig bevege meg over den usynlige grensen som starter lastingen for det neste området mens det fremdeles var fiender å bekjempe. Bagatell? Kanskje, men ustyrtelig irriterende likevel, særlig med tanke på at det burde være mulig å legge fiende-spawningen til et mer egnet sted.
Graden av interaktivitet med omgivelsene er også svært lav og begrenser seg stort sett til å tekst-snakke med folk, noe som også er mer pliktbetont enn lystbetont for å si det slik. Man savner å kunne hoppe og "bruke" omgivelsene mer, men den håpløse spillfiguren din er dessverre ikke i stand til noen av delene. Han er ikke engang moro å kontrollere og føles både ujevn og upresis i bevegelsene.
Faktisk er det svært lite i Spectrobes: Origins som i det hele tatt gir deg lyst til å spille videre, og hele verket er lite innbydende. Det eneste jeg faktisk fant et snev av underholdningsverdi i, var utgravningene av spectrobene. Dette gjør man ved hjelp av et knippe redskaper som drill, hammer, bomber og laserkutter. Det er viktig å ikke skade spectroben inni, så det gjelder å velge riktig verktøy og samtidig gjøre det så raskt som mulig, da arbeidet ditt evalueres etter hvor lang tid du brukte på utgravningen.
Deretter plasseres spectrobene i kuvøser hvor du forer dem og trener dem, og etter hvert får du opparbeidet deg en aldri så liten hær av kamp– og utforskningsklare medhjelpere. Tilsynelatende er det altså en appell til foreldreinstinktet som skal gjøre dette spillet verdt pengene, for gudene skal vite at det ikke er kampfunksjonen eller utforskningen, som begge blir drepende kjedelige temmelig raskt. Diverse utstyrsoppgraderinger, store bosser og bittelitt variasjon i omgivelsene hjelper også fint lite.
Konklusjon
Om jeg være så generøs å vise Spectrobes: Origins litt nåde på tampen, kan vel spillet muligens fungere som et greit innstegsspill for folk med svært liten erfaring fra rollespill og eventuelt de yngste spillerne. Resten må boikotte dette spillet, om ikke man ønsker å være med på å geleide Wii-konsollen til en tidlig grav som dumpeplass for talentløse halvfabrikater.
