Avfyr månelaseren!
Noen har iallfall hatt det festlig mens de kom på konsepter til Spartan: Total Warrior. Den nesten realistiske fremstillingen av gamle sivilisasjoner fra Total War-spillene er vekk som dugg for solen: Her fråtses det i mytologi, og resultatet er en lapskaus Ray Harryhausen ville vært stolt av. Medusa er spent til en laserkanon som på mystisk, og ikke minst utrolig, vis skyter rett opp i himmelen, og rett ned på de stakkars spartanerne. Romerne er blodtørstige, totalitære cockney-fascister, en kontrast til den tøffe, amerikanske Spartaneren med dreads og en holdning som med litt godvilje kan kalles street. Musikken blander storslåtte orkesterkomposisjoner med hiphop og synthesizere. Dette er det gamle Hellas, men ikke slik vi kjenner det.
Problemet er at galskapen er litt lavmælt og mangler det lille ekstra som avslører at alt sammen bare er en stor, vill spøk. Stemmeskuespillet er litt for tøft, kameraføringen litt for dramatisk, skikkelsene malt med litt for brede strøk til at man kan si med sikkerhet om det er humor eller skivebom. Spartan: Total Warrior er ganske enkelt veldig lite sjarmerende, og når du ser bort ifra omfanget på slagene, er det faktisk ganske pregløst også. Det er flott å se på, men det mangler sjel. Det lener seg på en fortelling, men fortellingen underbygger bare den simple spilldynamikken. Det er ingen ville påfunn. Det er bare hundrevis av romere som må ha deng før du kan gå løs på enda noen hundre til.
Ad nauseum
Problemet med Spartan: Total Warrior ligger ikke først og fremst i mekanikken, det ligger i hvor lite spillet gjør for å belønne deg for innsatsen din. Du får noen flere spesialangrep etterhvert, og du får noen våpen til, men de legger ikke noe til spillopplevelsen. Istedet er de bare enda mer effektive midler for slakting, som fungerer på akkurat samme måte som det forrige middelet ditt. Siden selve spillmekanikken er så storslått og likevel ordinær og unyansert, er mangelen på en spennende og fantastisk ramme temmelig alvorlig. Istedet for den voldsomme, kule og dramatiske fortellingen, får du elementer av fullstendig stormannsgalskap blandet med kjedelige banaliteter. Det interesserer deg ikke.
Når verken historien eller settingen engasjerer, er det vanskelig å mønstre interesse for spillopplevelsen også. De første timene med kamp er spennende, særlig når du ikke har full kontroll over systemet, og driver en desperat kamp mot vanvittige odds. På det tidspunktet er ikke utfordringen så voldsom, og oppgavene du må utføre i kampen er ganske enkle. Sett fyr på noen praktisk plasserte bomber for å sprenge noen tårn, pass på at et gitt mål ikke blir ødelagt mens du utrydder romerske centurioner. Det er ikke spennende, det er bare noe du må gjøre mens du dreper. Det flytter fokus vekk fra det spillet faktisk handler om, men det er ikke så farlig. Avvekslingen er grei. Helt til oppgavene begynner å bli frustrerende.
Et stykke ut i spillet må du mer eller mindre ensom beskytte to kornsiloer mot en horde av barbarer, uten særlig mye ekstra helse eller spesialvåpen til å hjelpe deg. Kampens utfall blir mer eller mindre tilfeldig, hvorvidt folk følger etter deg fra en silo til en annen bestemmer i stor grad om du klarer å holde kontroll på mengden. Til slutt, når du tror du er trygg, blir du stilt ovenfor to gigantiske fiender som kan ta knekken på deg med bare et par slag. Det er dypt frustrerende. Jeg pleier ikke å brøle av sinne mens jeg spiller, men Spartan: Total War krever nabovarsel.
Bosskampene følger dessverre samme malen. Umiddelbart virker det friskt: våre venner romerne har noen sprut gale hærførere, skurker tatt rett ut av en Bond-film. De skryter av supervåpnene sine og får deg til å føle deg veldig liten. Du ser for deg en vill kamp mot tilsynelatende uoverkommelige mål, kamper du kommer seirende ut av med et stort smil rundt munnen. Slik burde det vært. Slik er det ikke.
Hvorvidt du klarte å beskytte kornsiloene eller ikke var mer eller mindre ute av din kontroll, og du tapte gjerne kampen selv om du kom uskadet fra den selv. Bossene vrir på den flisa, og har alltid ett eller flere angrep du ikke kan blokkere, og som ofte er umulige å komme seg unna. Dermed blir det flaks som bestemmer utfallet av kampen, og ikke din egen dyktighet. Bruker bossen spesialangrepet sjeldent en runde, tar du seieren hjem, mens du andre ganger risikerer at han ikke bruker annet. Det blir også veldig tydelig at kampsystemet er veldig ordinært og først og fremst funksjonelt i disse én-mot-én-kampene. Bosser skal være spennende og overraskende, de skal gjerne leke litt med reglene i spillet. Det de ikke skal gjøre, er å tåle ti ganger mer enn du gjør og bryte reglene mens du blir stadig sintere og sintere.
Konklusjon
Til syvende og sist hviler Spartan: Total Warrior trygt på sitt solide grunnlag. De store kampene og den voldsomme følelsen av makt og tilfredsstillelse du får av å drepe hundrevis av motstandere holder seg godt, spillet igjennom, men samtidig gjør det ikke noe mer. Det er ingen store overraskelser og opplevelsen utvikler seg ganske enkelt ikke. Det første du gjør i spillet fortsetter du å gjøre hele veien gjennom, uten at det er noe direkte galt med det.
Men når du aldri blir belønnet med noe annet enn mer av det samme, og når målene og oppgavene i spillet aldri føles som noe annet enn unnskyldninger for å gjete deg gjennom brettene, eller arbitrære utfordringer for å veie opp for det simplistiske kampsystemet, går du fort lei. Det er grenser for hvor mange hundre romere du kan slakte før du lengter etter ferskt kjøtt, og til slutt gnager du bare på et tørt bein.
Det er i utgangspunktet en forlokkende tanke å være en ustoppelig enmannshær, men når oppgavene du får og det du faktisk vil drive med føles så separate og så kunstige sammen, er det tydelig at noen ikke har forstått å utvikle ideen til noe mer. Spartan: Total Warrior blir, til tross for sin storslagenhet og til tross for sitt solide fundament, litt for mye av det gode.
