Gamle, gode Sparta. Hvor menn virkelig var menn, og brakkeforhold som får marinen til å virke som en søndagsskole. Din jevne spartaner hadde nemlig militærtjeneste mesteparten av sitt voksne liv, med permisjon en gang i året. Dette var bursdag, julaften og sikkert mye annet på én gang, for da skulle den stolte spartaner få fri fra svette soldatrumper for å sette barn på kona. Hvis dette ikke gikk som det skulle, ble det til at en av kompisene hans gjorde det i stedet. Hvem sa det var lett å tilhøre et krigersamfunn?
Ingen. Og skal vi tro Creative Assembly, fantes det heller ingen som klagde. Det var også visse frynsegoder forbundet med å være spartaner. Nemlig horder, horder og atter endeløse horder med suicidale romere, modne for hugging, kutting, stikking og knusing. Som spartanernes sjefsbarbar sier like før det avgjørende slaget om Sparta: "Hver greske villmann er verdt hundre romere". Og vet du? Det er en kraftig underdrivelse. Om en passe barsk spartaner står opp med rett ben, snakker vi hundrevis av hodeløse romere. Kanskje tusenvis. Det er ikke så rart, lemlestelse er stort sett det eneste som skjer i Spartan: Total Warrior.
Alterum Non Lœdere
Det er skalaen lemlestelsen foregår på som skiller Spartan fra alle andre actionspill. På det heteste er det sjeldent mindre enn 150 mann som står klare til å ta imot medisinen sin, på det mest sinnsyke er det ofte mer også. Hvordan skal man få oversikt over et slikt folkehav? Enkelt. Se etter bølger. I hjertet av slaget finner man nemlig spartaneren, selve legemliggjørelsen av alt som er hardt. Fra første til siste stund er han en ustoppelig drapsmaskin, og det er du som gjør ham til dette.
Slike voldsomme kamper krever selvsagt at man setter hardt mot hardt, og teknikkene spartaneren tar i bruk for å lette den neste romerske folketellingen, bør studeres av demonstrasjonspoliti verden over. Du har to vanlige angrep til rådighet, et vanlig slag som går ut over nærmeste fiende og slår til vedkommende slutter å sprelle. Neste mulighet er å sveipe gjennom folkemengden og slå dem overende. Dette er kraftigere enn det vanlige slaget ditt, men du kan ikke bruke det i en slagserie. Det tar også et brøkdels sekund å komme seg etter angrepet, et brøkdels sekund som kan koste deg livet.
Din beste venn er faktisk ikke sverdet, men skjoldet ditt. Så lenge skjoldet ditt er reist, preller slagene av deg som vann på gåsa. Det som derimot setter sine spor, er motstandernes evne til å bryte forsvaret ditt. Et kjapt spark eller et kraftig puff med skjoldet kaster deg av føttene dine, og vips er et par dusin romere i gang med å lære deg folkeskikk. Heldigvis er de ikke alene om å kunne feie folk av bena, og samme system gjelder for å knekke forsvar som for å sprette buker: Når du holder skjoldet oppe, leverer slagknappen et kraftig angrep mot én fiende, som forhåpentligvis slår ham i bakken og lar deg gjøre kort prosess på ham mens han ligger nede. Mulighet nummer to slår alle rundt deg noen skritt tilbake, og vips har du fritt spillerom et kort øyeblikk. Alle angrepene i spillet følger samme mal: den ene slagknappen fokuserer på én enkelt fiende, mens den andre slagknappen gjør skade på flere fiender rundt deg.
Om du, mot formodning, skulle befinne deg utenfor kampens hete, har spartaneren også en flott bue til disposisjon. Når buen er spent, kan du plukke ned én og én uheldig motstander med litt kjapp presisjonsskyting, eller lage nåleputer av flere på en gang via litt brutal publikumstekke. Det er et enkelt og robust system, og det er i prinsippet veldig godt skikket til å holde styr på legioner.
Romere! Mengder av dem!
Det er egentlig ikke kampen som er konseptet i Spartan: Total Warrior, det er det vanvittige omfanget på kampene. Hundrevis av soldater kjemper og dør rundt deg til omtrent enhver tid, og det er tydelig at kampsystemet er blitt designet for å la deg hanskes med et enormt kvanta, i stedenfor å være spesielt dypt. Alle våpenene i spillet fungerer nemlig på nøyaktig samme måte, og enhver kampsituasjon kan løses mistenkelig likt. Hold opp skjoldet, få oversikt, fei motstanderne av bena, slå dem ihjel, tørk av og gjenta. Det er ingen belønning for komboer, det er ingen spesielle kontringsmuligheter og dermed ikke så veldig mye å mestre.
Den eneste kompliserte manøvren du kan utføre, går ut på å beregne når et slag faller (lett å se; sverdene til fiendene glimter før de slår), rulle rundt karen som slår og presentere ham med et sverd i ryggen. Dermed handler ikke Spartan: Total Warrior først og fremst om reflekser og villskap, men heller om litt omstendelig og tålmodig forsvarsspill som bryter ut i korte slagserier når noen er dumme nok til å åpne seg for deg. Dette er selvsagt den beste måten å løse kamp i så stor skala på; sofistikasjon på samme nivå som Ninja Gaiden ville vært tapt under omstendighetene du er presentert med her.
Det er hundrevis av fiender, og du er nødt til å drepe dem mest mulig effektivt. Det ser helt sinnsykt ut, der soldater flyr omkring og slagseriene dine baner en blodig sti gjennnom folkemengden. Det har aldri vært et spill som har presentert så store, så blodige og så voldsomme slag. Det er en teknisk bragd å få det til på dagens konsoller. Men det er ikke så gøy som man kanskje skulle tro.
