Konge og dronning
Enspillerdelen har også fått noen rimelig solide nyheter. Calradia har gjennomgått store forandringer, og hele verdenskartet er endret siden sist. I tillegg har vi fått en ny fraksjon, nemlig arabisk-inspirerte Sarranid-sultanatet. De har varierte styrker som generelt konsentrerer seg om fart fremfor rustning, men også noen av de tyngste kavalerienhetene i spillet. Verden er med andre ord blitt større og mer variert. Men når sant skal sies er det ikke slik at den nye fraksjonen får noen veldig stor innvirkning på spillet.
En viktig nyhet er at spillet nå har fått et genuint mål du kan jobbe mot, nemlig å selv bli konge over hele Calradia. Dette er et mål du må regne med å bruke lang, lang tid på å oppnå, og det er nok bare de mest seriøse spillerne som vil klare det. Samtidig er det godt å endelig ha et slikt veldig konkret mål man kan velge å jobbe mot.
Andre nyheter inkluderer muligheten til å inngå giftemål, enten for den virtuelle kjærlighetens skyld eller for å skaffe skaffe seg politisk makt. For å gifte deg må du først bli kjent med ei jente, og det skjer på fester som adelen holder rundt omkring i Calradia. I starten av spillet vil du sannsynligvis ikke få innpass i disse, men hvis du allierer deg med en fraksjon blir du automatisk invitert. Det å vinne gladiatorturneringer er også en god måte å få innpass på.
På disse festene treffer du ikke bare viktige vasaller, men også deres døtre. Hvis du finner ei jente som du vil prøve deg på, kan du erklære din beundring for henne, og avhengig av hvordan hun ser på deg vil du så kunne besøke henne ved jevne mellomrom. I Calradia faller jentene for poesi, så det lønner seg å lære en rekke dikt utenat. Etter noen hemmelige møter med dikt til langt på natten, kan du spørre faren hennes om å giftemål. Hvis han går med på dette må du sannsynligvis betale medgift, men du får samtidig et godt forhold til familien.
I mitt spill gikk det imidlertid ikke så lett. Jeg fikk nemlig en ekte Romeo og Julie-historie, siden det ble krig mellom landene våre og faren (av forståelige grunner) nektet å gifte datteren bort til en fiende. I stedet for å feige ut med selvmord slik de gjorde i Shakespeares skuespill, stakk jeg like godt av med min kjære – til farens store forargelse.
Videreutviklet, men ikke perfekt
Mount & Blade er fortsatt et veldig underholdende spill, og nyhetene gjør Warband enda bedre enn originalen. Men jeg føler faktisk fortsatt at utviklerne har en god del å gå på før Mount & Blade blir det storspillet det har potensialet til å bli. Kort sagt, føles spillet fortsatt veldig mekanisk. Calradia er en levende og dynamisk verden, men den virker ikke særlig realistisk og selv om dialogene er velskrevne føles ikke de andre figurene som særlig mer enn roboter.
I tillegg er oppdragene du får rett og slett ganske kjedelige og ensformige. Når du har løst ett oppdrag av en type, vet du nøyaktig hvordan alle andre slike oppdrag kommer til å fungere. Mer variasjon og dybde hadde absolutt ikke vært å forakte, for slik det er nå er det få av oppdragene som faktisk gir særlig tilfredsstillelse å løse. Heldigvis kan du fint ignorere dem til fordel for de andre aktivitetene i spillet.
Warband preges også av både små og store «bugs», og gir en viss følelse av å være uferdig. Taleworlds har vist seg som en utvikler vi kan stole på, så de kommer garantert til å fikse det meste, men det er likevel synd. Jeg opplevde for eksempel å måtte gå tilbake til et gammelt spill, da kampanjen plutselig begynte å krasje uansett hva jeg gjorde. Veldig irriterende.
På den andre siden må jeg si meg imponert over teknikken i flerspillerdelen. Nettkoden virker veldig solid, og alt fungerer glatt og smertefritt. Det er riktignok noen små skjønnhetsfeil her og der. Jeg har for eksempel sett skummelt mange svevende våpen, men det kan vel forklares med at slagmarkene i Calradia er hjemsøkt av de mange som har falt der. Det som virkelig teller fungerer uansett veldig godt, og jeg har aldri opplevd å få spillopplevelsen ødelagt av hakking eller andre feil.
Konklusjon
Warbands største nyhet er flerspillerdelen, som er svært underholdende på tross av at den egentlig ikke gjør noe særlig nytt og spennende. Men med et så godt kampsystem som Mount & Blade har, er det egentlig ikke rart at det blir herlig å prøve seg mot andre spillere, og jeg håper inkluderingen av en flerspillerdel gjør at også de som ikke bryr seg så veldig om å spille alene vil teste dette flotte spillet.
Hvis du ikke har interesse av flerspillerdelen, og allerede eier Mount & Blade, er det litt vanskelig å anbefale et kjøp av Warband til fullpris. Forbedringene er absolutt til stede, og jeg kunne ikke tenke meg å gå tilbake til originalspillet nå som jeg har prøvd Warband, men samtidig er de ikke store nok til at jeg føler meg overbevist om at enspillerdelen i Warband er verdt investeringen alene.
Likevel er det åpenbart mange som ikke har spilt Mount & Blade, og hvis du er en av disse vil jeg ikke nøle med å anbefale Warband. Du har gått glipp av et storslagent spill i Mount & Blade, men Warband gjør det superenkelt å rette opp den feilen. Dette er den beste versjonen av Mount & Blade så langt, og så lenge du kan overse visse skjønnhetsfeil i forhold til grafikk og brukergrensesnitt er det et spill du absolutt bør spille.
Mount & Blade: Warband er en frittstående utvidelse, som kan installeres uavhengig av originalspillet. For mer detaljert informasjon om hvordan spillet fungerer kan du lese anmeldelsen av Mount & Blade.
