Tony Soprano skrider ut av Satriale's Pork Store. Han patter fornøyd på sigaren sin, men skvetter til i det han hører en bilalarm ule. Han snur seg og ser en uerfaren tyv springe mot ham med ei veske i hånden. Med et smell klapper Tony ham i bakken. "Onkel Tony?!", utbryter tyven. På bakrommet av Satriale's får tyven høre det. Tyveri fra gamle damer er ikke annet enn patetisk. Overraskende nok ender samtalen med et vagt tilbud fra Tony: "Kanskje jeg kan fikse deg noe skikkelig å gjøre?"
Slik innledes Sopranos: Road to Respect. Biltyvens navn er Joey LaRocca – bastardsønn av den avdøde forræderen Sal "Big Pussy" Bonpensiero. Han har slitt etter farens bortgang, og ikke visst hva han skal ta seg til. Nå er sjansen til å komme seg ut av søla her. Du ikler deg Joeys sko, og legger ut på den harde veien til respekt.
Veien til respekt
I familiens strippebule og uoffisielle hovedkvarter, Bada Bing, får du en forsmak på hva du har i vente. En beruset gjest har klådd på en av de "eksotiske danserne" og du får i oppgave å banke litt vett inn i skallen hans. På baksiden av bingen får du en kort innledning i det du gir den stakkars fylliken alt du er god for. Kult, tenker du kanskje, i det du ved hjelp av noen enkle tastetrykk kjører ansiktet hans inn i veggen. Du kommer tilbake på innsiden, og etter litt småprat med gamle kjente blir du angrepet av fyllikens kamerat. Noen tastetrykk senere ligger han langflat på gulvet. Paulie har kalt på deg, og du møter han inne på toalettet. En ny stakkar må bankes. Denne gangen får du en opplæring i hvordan spesialangrep fungerer. Ved hjelp av trekant og venstre analogstikke kaster du ham først i veggen, før du tvinger ham til å drikke vann fra pissoaret. Smålig underholdende, til tross for at kontrollsystemet verken er presist eller responsivt.
Hele tiden må du følge med på ditt respektmeter. Det påvirkes av dine handlinger i kamp, samt valg i samtaler. Når du prater med folk kan du nemlig velge hvilken holdning du skal ha: behagelig, nøytral eller tøff. Valget ditt påvirker samtalens gang, selv om den ofte får samme utfall. Et kjærkommet avbrekk fra alle kampene du snart skal begi deg ut på. Blir respektmeteret tømt, er det over og ut, Knut.
Mannen du dengte på toalettet døde av skadene du pådro ham, så du får i oppgave å dumpe ham en trygg plass. Desverre kryr det også her av innpåslitne banditter. Du rundjuler dem med firkant, kryss, firkant, kryss, men har likevel ikke spesielt god kontroll på situasjonen. Tenk Dead Rising, bare veldig uengasjerende. Du slår fra deg mot de som er i nærheten, noen ganger treffer du, andre ganger ikke. Du skjønner ikke helt hvorfor, men biter tennene sammen og hamrer litt mer på firkant og kryss.
Rundt omkring på banene finner du litt av hvert du kan plukke opp og bruke som våpen. Brannslokkingsapparat, vaser, fiskestenger, sixpacker, og så videre, igjen som i Dead Rising, bare uten snev av finesser. Her skorter det nemlig på logikken. Den samme vasen er plassert i nærmest alle rom i hele spillet. Noen lamper kan man plukke opp, andre ikke. Noen planker kan brukes som slagvåpen, andre er fast interiør. Dessverre er det ofte vanskelig å få tid til å plukke opp noe som helst, for fiendene er raskt over deg. Det blir til at man taster firkant og kryss igjen, selv om våpnene i utgangspunktet er mer effektive.
For enkelt
Etter hvert får du tilgang på en pistol, men kontrollen på denne er treig, knotete og upresis. Med automatisk sikte burde det vært lett å treffe, likevel er ikke alltid ting som de ser ut til å være. I de fleste områder er det også liten eller ingen mulighet for å bruke den. Bruk av pistol på offentlig område går nemlig utover respektmeteret, og man er nesten alltid på offentlig område. Hvorfor noen skurker tåler ett skudd på kloss hold, og andre fire, fikk jeg heller aldri svar på. Den dårlige kontrollen på pistolen var skyld i min eneste død i spillet, noe som igjen sier sitt om vanskelighetsgraden. Spillet var altfor enkelt.
Sopranos er kjent for å drøfte den vanskelige balansegangen mellom det å være familemann og det å være et steintøft mafiamedlem. Dette ser du ingenting til i Road to Respect. Her er det beint fram action som gjelder. Beint fram repeterende action som sådan. Historien som fortelles finner sted mellom sesong fem og seks i TV-serien, og er blant annet forfattet av David Chapel selv. Det gir resultater. Selv om gameplayet blir kjedelig underveis har du alltid lyst til å vite hva som skjer videre. Det er som å spille en middelmådig, men ekstremt actionspekket episode av serien hvor du møter mange kjente fjes. Jeg har allerede nevnt Tony og Paulie, i tillegg involveres Silvio, Neil, Christopher og andre ringrever.
Det psykologiske aspektet fra serien kommer på ingen måte fram i spillet, og gir det hele en mindre intelligent følelse enn ønsket, men alt i alt er historien og framførelsen greit gjennomført. Et fast minispill på Bada Bing gir deg mulighet til å spille poker med gutta hver gang du er innom. En kjær forløselse fra all dengingen av dumme skurker, men også her blir man relativt raskt lei.
Etter seks timer var det hele over, og da med nesten to timer poker inkludert. For dårlig for et spill basert på en TV-serie som har holdt det gående i seks sesonger.
Godt stemmeskuespill
Områdene du spiller på er svært begrensede. Du får besøke kjente steder fra serien som Bada Bing, Vesuvios og Satriales, samt noen nye områder, men i motsetning til for eksempel Gudfaren har du ingen mulighet til å bevege deg fritt ute i byen. Her spiller du på et fastsatt sted fra oppdrag til oppdrag. Detaljnivået i miljøene er det lite å utsette på, men heller ingenting å skryte av. Dessverre blir du noen ganger plaget av usynlige vegger, som på mystisk vis hindrer deg i gå videre. Sett fra den lyse siden gjør jo dette kampene mer spennede: ”Oi, der kunne jeg ikke gå gitt. Synd, siden jeg har tre sinte vektløftere på steroider i hælene.”
Grafisk ligger spillet midt på treet. Fjesene fra serien er lett gjenkjennelig, men det skorter litt på detaljer i ansikstuttrykkene. Som områdene generelt, virker kvaliteten på teksturene ganske tilfeldige. Noe er godt håndverk, annet er fyll. Bevegelsene i mellomsekvensene er realistiske, men i slåsskampene er det verre stilt. Siden kampene er like hele veien får du også se de samme halvgode animasjonene gang på gang. Er du så heldig å slå to bajaser i bakken i ett trekk vil de vri seg synkront i smerte. Egentlig ganske stilig, men akk så urealistisk.
Den beste med spillet er helt klart lyden. De orginale stemmene fra TV-serien gir virkelig liv til polygonene på skjermen, og det merkes at det er brukt mye tid på å få dette riktig. Mellomsekvensene er utrolig velspilte, og hadde det ikke vært for den litt avdankete grafikken kunne det like gjerne vært selve serien vi tittet på. Som bakgrunnsmusikk har THQ valgt å bruke lisensiert musikk fra blant andre Slipknot, Queens of the Stoneage og Goldfrapp, på samme måte som storebror Grand Theft Auto. Det fungerer utmerket. Det er også morsomt å høre samtaler mellom karakterer rundt omkring på banene. Alt fra dop til gårsdagens middag blir diskutert, og det går aldri tomt for vittige replikker.
Konklusjon
Veien til respekt er kort, og ikke minst enkel. I alle fall om du skal bruke Sopranos: Road to Respect som referanse. I rollen som Joey LaRocca tar det deg ikke mange dager å stige i gradene, fra simpel veskenapper til et fullverdig medlem av familen. Det hele gjøres simpelt ved å servere juling til omtrent alle du kommer over. Akkompagnert med godt stemmeskuespill og passende populærmusikk, høres det kanskje bra ut, men så lenge julingen blir servert med to knapper, igjen og igjen, sier det seg selv at man blir lei. Der kampene i Dead Rising kan beskrives som en saftig pizza, virker kampene i Sopranos som tørre poteter i forhold. Det finnes grenser for hvor mange posjoner tørre poteter man klarer å putte i seg.
