Et av mine beste spillminner som ungdom er en blå liten kar med større fart enn lyset og en appetitt for gullringer som overgår den mest pompøse rapper. Nei, jeg snakker ikke om Max Mekkers halvbror, Blue-Z – Sonic er navnet. Dette pinnsvinet fascinerte og engasjerte i sin ferd gjennom et meget kupert 2D-landskap, ingen slemminger kan vel stå i mot et pattedyr som ynder å bli påkjørt av biler i det virkelige liv. Nå skal Sonic slite ut sine joggesko på selveste Xbox 360. Han er fortsatt rask til beins, og elsker alt som glimrer. Likevel føles spillet litt som å spille stein-saks-papir med amputerte armer, underholdningsverdien er med andre ord svært begrenset.
Rett på sak
Etter en overdådig introduksjonsfilm går Sonic The Hedgehog går rett på sak. En vakker prinsesse skal reddes, og den onde Dr. Eggman er den sedvanlige forbryteren. I begynnelsen beveger Sonic seg i et miljø fylt til randen av mennesker. Hva? Mennesker? Har jeg havnet i en parodi på Grand Theft Auto? Allerede her mister spillet nesten all atmosfære og sjarm, og da hjelper det ikke at jeg møter på en mutert rev med to haler et par øyeblikk senere. Dette spillet markerer at Sonic har blitt 15 år, ifølge Wikipedia er det den høyeste pinnsvinlevealderen som er registrert 16 år – på tide å gå i graven, gamle ørn?
Spillet tar utgangspunkt i byen Soleanna, der interaksjon er nøkkelordet. Her lirer en rekke personer av seg selvfølgeligheter og uinteressante utsagn som prøver å støtte opp om historien. Sonic The Hedgehog forsøker i det hele tatt for hardt når det kommer til historiefortellingen. I 3D-plattformspill er det som regel reinspikka action og gåteløsningen som bør stå i fokus. Etter litt om og men skifter man også over på flere brett som så absolutt har potensial, og makter å underholde i kortere øyeblikk.
Spillet går i grove trekk ut på at du skal suse igjennom brettene med Sonic (senere Shadow og Silver også), samtidig som du samler ringer og sølvmedaljer på nivå med en kleptoman skjære. Ringene er faktisk spillets pengeenhet, som du kan bruke til å kjøpe inn diverse oppgraderingsgjenstander. Du får også ekstra ringer om du fullfører brett på en tilfredsstillende måte, her gis det nemlig karakterer på prestasjonen din. Oppgaven er imidlertid hele tiden den samme; avsløre Dr. Eggmans skumle hensikter, og redde jomfruen i nød.
Variert
Brettdesignet er ganske variert, og enkelte av brettene fremstår som svært spennende. Det er en fryd for øyet og mellomgulv når du suser gjennom enorme ringer i landskapet og opplever skremmende høydeforskjeller på få sekunder. Hvis du trives i de verste berg-og-dal-banene i fornøyelsesparker vet du hva jeg mener. Dessverre er det langt flere problemer enn gleder underveis. Kameraføringen er ustabil og til tider håpløs, det virker som om "kameramannen" har helt feil fokus en rekke ganger. Fremfor å rette søkelyset mot fart og fremgang, er det ofte kameraet streber etter å vise deg actionelementer som slettes ikke gjør spillopplevelsen bedre – dessuten dør du flere ganger fordi du ikke ser hvor du beveger deg.
Kontrollene er ikke stort bedre, de er klønete og bidrar sammen med kameraet å dra spillopplevelsen ned i gjørma - enkelte ganger blir det nesten umulig å være løsningsorientert, og spillet blir som en konsekvens unødvendig vanskelig. "Heldigvis" bygger Sonic the Hedgehog veldig ofte på at du skal utføre så lite som mulig styring, når farten blir stor er det nemlig tilfeldigheter som spiller inn hvor du ender opp. Det samme gjelder i kamp mot onde roboter og annet skrømt, det er stort sett bare å trykke gjentatte ganger på én knapp, så løser det hele seg. Dermed er spillet blottet for utfordringer, din dyktighet som spiller blir ikke tatt på alvor.
Som om ikke det var nok må du løse en rekke oppgaver som bare bidrar til at spillet blir unødvendig langdrygt, alt for å gjøre spillet til et halvepisk eventyr. Vel, her lykkes man ikke - spillet blir mer et ork enn et eventyr. Videre er lasting et stort problem i Sonic The Hedgehog. Her funderes det mellom hver lille mellomsekvens, og brettene blir ofte oppstykket av en herlig svart skjerm. "Now loading" er Satans mantra, og her blir det brukt så ofte at jeg snart brenner kirker og velter gravsteiner i frustrasjon.
Fargerikt
Sonic beveger seg i en svært fargerik verden som innbyr til sprell og moro. Spillet makter tidvis å skape den herlige fartsfølelsen vi kjenner fra 2D-spillene, men for mange feil med styring og kamera gjør at grafikkmotoren faller igjennom. Vi kan i hvert fall trøste oss med a spillet flyter godt mellom lastingene, både når du spiller alene og i den begrensede flerspillerbiten. På den sosiale arena kan opptil fire spillere møte hverandre i to ulike moduser. Også her forsøker man å skape en fartsfylt opplevelse, uten å lykkes. Finn heller frem yatzyblokka hvis dere kjeder dere, eller ta en kikk på maling som tørker.
Det mest positive med lydbilde er musikken, de fleste trallene setter seg på hjernen og skaper en hyggelig ramme når du småjogger rundt i Sonics univers. Dessverre stopper også godordene her. Stemmegivningen er kanskje ikke så viktig i denne typen spill, men det skal nevnes at den er helt forferdelig. Jeg gremmes hver eneste gang noen ytrer sine meninger eller ideer. Hvis det er skuespillere som står bak denne jobben, bør de snarest vurdere å legge stemmebåndene på hylla. Miljølydene er dessuten svært anonyme, her mangler det både skikkelig trykk og sjarm – rent lydmessig er det en halvdød verden du utforsker.
Konklusjon
Sonic the Hedgehog på Xbox 360 er ikke et spill som er verdig en legendarisk jubliant. Dessuten appellerer ikke tittelen i stor nok grad til dyktighet hos spilleren, veldig mange spillelementer er vilkårlige og "Random the Hedgehog" hadde i så måte vært et bedre navn på spillet. Enkelte av brettene har likevel øyeblikk der du får tilbake den gode, gamle Sonic-følelsen, men det er langt fra nok til å redde totalinntrykket - dette er et oppkok med samme underholdningsverdi som veggstirring. Vi snakker om neste generasjon på papiret, men da skal det sies at nittitallets generasjon var langt bedre. Kanskje det er på tide å begrave joggeskoene for godt, min blå venn?
