Stronghold-serien har ikke vært aktuell på lenge, men utvikler Firefly Studios bringer serien tilbake ved å flytte blikket østover. Borte er ridderne og korsfarerne til fordel for mongolske, kinesiske, japanske og vietnamesiske krigere. Spørsmålet er ikke om Strongholds fundament fortsatt er morsomt, men heller om serien har klart å gjøre nok for å sikre seg mer enn et par timers levetid i 2021.
Klassisk sanntidsstrategi
Det er noe morsomt ved hvor konsekvent Stronghold: Warlords befinner seg i fortiden. Fra hovedmenyen vises det et bilde som godt kunne blitt vist i høyere oppløsning, og kampanjene er delt opp i seksjoner man må fullføre for å i det hele tatt prøve seg på spillets andre – og mer spennende – kampanjer.
Som i tidligere og lignende spill er hver kampanje stykket opp i brett med unike mål som forbereder deg på noe større og vanskeligere hver gang, og hvordan du gjør det i brett A har ingenting å si for hvordan du begynner i brett B.
I brettets hete skal du plassere nyttebygninger som rismarker, murer og brakker mens du enten forbereder deg på fiendtlig invasjon, forbereder deg på å angripe, eller en miks av begge to. Soldater rekrutteres én og én, og oppdrag som oppfylles baner vei for nye.
Så langt er det noe sjarmerende nostalgisk ved Stronghold: Warlords. Du har liksom spilt dette spillet før – for lenge siden – men kanskje ikke med en så myk og likevel høyoppløst grafikk i fine skyggelagte farger. Det er fortsatt givende å bemanne festningene dine med gode bueskyttere og se fienden smuldre foran deg, og spesielt dette med å reise festninger og forsvare er noe spillet gjør spesielt bra.
Som om tiden har stått stille
Men nostalgi og et godt fundament fra tidlig 2000-tallet føles ikke nok i 2021, spesielt når mange andre strategispill har innovert oppgjennom årene på flere områder, være det på brukergrensesnitt eller muligheter.
Det er nemlig mye jeg irriterer meg over når jeg skal herje rundt som Khan eller samurai. Jeg vil ha flere «tooltips» - tips som dukker opp uten å måtte gå inn i en egen meny – for de tilfellene der spesielle hendelser skjer som naturkatastrofer eller lignende, og man ikke helt vet hvilke konsekvenser det får. Jeg vil gjerne vite hvor det brenner i byen min med ett klikk slik at jeg ikke trenger å søke etter flammer i flere sekunder. Jeg vil at soldatene mine skal få bonuser eller negative tillegg av å marsjere i visse formasjoner. Jeg ønsker meg liksom litt mer av alt, og sånn ruller tankene ofte videre.
At kampanjer låser opp andre kampanjer setter videre en liten demper på spillegleden når man begynner med den kjedeligste av dem alle. Man skal faktisk spille i rundt to-tre timer før denne kampanjen er vunnet, så hvis man ikke er helt i humøret kan det til og med være man ikke får oppleve det beste Warlords har å by på før man har gått lei.
Det nye store med Stronghold: Warlords er at man kan slå og kontrollere disse nevnte krigsherrene som befinner seg rundt omkring på tilnærmet hvert eneste brett. De er ofte beskyttet av en håndfull soldater og må selv bekjempes før man kan rekruttere dem (som er gjort enkelt nok). De er likevel ikke så banebrytende som jeg tror utvikleren vil ha det til. «Warlordsene» er i det store og hele ressurstilbydere ettersom deres eneste nytte er å kunne tilby deg pakker med ressurser av stein, tre eller jern nå og da. Det er greie tillegg til din krigsøkonomi, men endrer sjeldent spillets gang.
Samtidig må du balansere antall innbyggere med ditt eget popularitetsnivå. Du vil snart finne ut av at mat er essensielt for enhver gjennomspilling, så rismarker og annen matindustri må alltid fokuseres på før man kan gjøre andre ting. Det er jo en grei nok regel, men gjør også at hver gjennomspilling føles noe lik den forrige.
Konklusjon
Det virker rett og slett som om Stronghold: Warlords kunne vært laget for 15 år siden, med vorter og hele pakka. Selv om strategifundamentet er tilstede med reising av byer og forsvarsverk, rekruttering av soldater, bemanning av murer og beleiring av andres, er det ikke mye nytt å snakke om. Spillet har fått et ansiktsløft siden sist, men ser mer ut som en fin nyutgave med litt bedre skyggelegging og flere detaljer enn noe helt nytt.
Samtidig har ikke Stronghold tatt del i moderniseringsprosessen mange andre titler der ute har gjort, og virker dermed litt som noe man har funnet i en tidskapsel; noe morsomt og nostalgisk, men som ikke helt tikker av boksene med kvaliteter vi venter fra dagens spill. Jeg sjarmeres likevel av den nostalgiske stilen og den til tider nydelige musikken, så det er sjelden jeg er fullstendig misfornøyd – jeg er bare aldri imponert.
