Livet som liksomrockestjerne kan være spennende og glamorøst, men det er likevel ikke alltid en dans på roser. Spesielt rundt det herrens år 2010 var det ekstra hardt å livnære seg i rollen som gitarhelt og rockeband.
Så ulidelig ble det faktisk, at både Harmonix og Activision så seg nødt til å legge ned plastmusikkspillene helt og holdent. Siden den gang har det dermed vært relativt stille på Rock Band- og Guitar Hero-fronten – i det minste helt fram til de begge valgte 2015 som det perfekte tidspunkt å vende tilbake til rampelyset.
Resultatet av musikkspillenes gjenoppstandelse ligger nå for våre føtter, og tidligere i høst har vi allerede sett oss storfornøyd med Rock Band 4. På den andre siden av rockedammen finner vi Guitar Hero Live, og takket være en rekke dristige valg og nyvinninger har vi også latt oss imponere stort av Activisions nyeste gitarspill.
Alt er nytt
For der Harmonix og Rock Band 4 har valgt å kjøre et velfungerende og velkjent løp, har Guitar Hero sett nye veier i forkant av sitt seneste «comeback». Trommer og bass er nå en saga blott, mens gitar (og delvis vokal) har tatt hovedfokuset.
Mye har med andre ord endret seg siden 2010, og flere av de viktigste endringene åpenbarer seg tidlig – noen faktisk allerede før man rekker å starte spillet.
For eksempel er den fysiske gitaren splitter pine ny, og selv om formen og stilen minner mye om gamle dager, er det mekaniske betydelig annerledes. De fem fargeglade knappene fra seriens glansperiode er borte, og igjen sitter vi med et panel bestående av seks anonyme gitartaster; tre oppe (svarte) og tre nede (hvite).
Disse har da fått i oppgave å representere noe som ligner litt mer på en ekte gitar, og i bruk er det lett å se hvordan utviklerne i FreeStyleGames har tenkt.
Grepene man må ta underveis, når man for eksempel må holde inne én hvit og én svart tast, kan da til tider tilsvare hvordan man faktisk holder en ekte gitar. Man bruker på en måte hele hånden, og det å begi seg ut på en ny liksomgitar etter alle disse årene med forrige modell er en litt underlig opplevelse. I hvert fall til å begynne med – etter hvert blir det stadig mer naturlig å veksle mellom ulike grep og holdninger, og da er det fantastisk moro å spille Guitar Hero igjen.
Gitarkassa er også stødig satt sammen, med et mer sofistikert ytre, nostalgisk «whammy bar» og sirlige linjer. Litt rusk er det likevel å spore her, og når et par av de øverste knappene ikke drister seg til å knirke aldri så lite, kan du være sikker på at hovedspaken bråker ubehagelig for hver tone man spiller. Da må lydnivået på TV-en skrus opp, eller eventuelle hodetelefoner tas på, noe som for så vidt fungerer helt greit.
Rockedrømmen lever
Litt kraftig volum må uansett til for at den rette følelsen virkelig skal falle på plass, og når disse øyeblikkene først dukker opp, merker jeg at innlevelsen i rockedrømmen er sterkere enn noensinne. Med på å forsterke denne følelsen er også spillets kampanjedel, hvor utviklerne har kastet tegneserie-aktige protagonister på båten, til fordel for ekte skuespillere.
Alt som skjer i denne delen av spillet ses dermed gjennom en førstepersons synsvinkel, hvor ekte personer spiller bandmedlemmer og publikum. Du er gitarist i de aktuelle bandene, og slik blir man forsøksvis integrert flere hakk inn i opplevelsen. Jeg synes det fungerer overraskende godt, som om utviklerne har funnet en perfekt balansegang mellom tant, fjas og stilig eleganse – å stå foran et «publikum» på denne måten er i hvert fall ulikt det meste jeg har opplevd tidligere.
Det visuelle hjelper langt på vei, med stilsikker grafikk og fantasifulle omgivelser. Her går det raskt i svingene, fra intimkonsert på britisk pub til digre festivalarrangement på det lokale tivoliet. Bandmedlemmene gjør også en god figur, og oppfører seg vel omtrent slik vanlige rockefolk gjør, med et ekstra lag av overdreven «showbiz» på toppen.
Selv lar jeg meg lett rive med når alle kluter settes til: Det er rett og slett en god, helhetlig stemning som ligger i luften. Skriking, hoiing, og publikum som klapper og synger med på låtene.
Litt mindre hyggelig blir det likevel etter hvert, for en del av opplegget handler også om at disse skuespillerne faktisk skal reagere på hvordan du spiller. For en utenforstående kan det jo høres litt ut som svart magi, men i praksis er løsningen litt mindre skummel.
Det som faktisk skjer er at nemlig bare det at filmen som vises, hvor publikum og bandmedlemmer rocker løs, sklir over i en annen video. Kamerabevegelsene er de samme, men her reagerer alle rundt deg med sjokk og vantro idet du begynner å spille surt.
Litt tullete blir det, og da spesielt hvis man veksler mellom mange gode og dårlige sekvenser i løpet av en sang. Likevel virker det som om både utviklerne og skuespillerne har en del selvinnsikt og selvironi på området – det er blant annet vanskelig å ikke humre godt for seg selv første gang man oppdager at publikum faktisk bytter plakater avhengig av hvordan det går på scenen.
MTV og variasjon
Kampanjen er fint fordelt over en rekke ulike konserter, hvor dine fiktive band inntar scenen for å rocke til alt fra tre til fem sanger etter hverandre. Hvert band har en helhetlig stil, både visuelt og låtmessig: Der de sukkersøte jentene i The Out Outs kler seg i rosa og spiller Rihanna, har de barske karene i Fighthound disket opp med Green Day og Pearl Jam.
Låtutvalget på disken strekker seg over nærmere 50 låter, med innslag fra alle mulige sjangre. Her dukker både The Who, Queen og The Rolling Stones opp, tett etterfulgt av Katy Perry, Eminem og Skrillex. Mange har allerede reagert kraftig på det store spriket blant låtene i spillet, og for de tøffeste rockeelitistene kan jeg helt klart se at blir det litt for mye rart.
Personlig har jeg derimot ikke noe imot en eneste av låtene som følger med på plata, og faktisk var det flere av de sangene som jeg på forhånd var litt skeptisk til, som viste seg å være blant de morsomste å spille. Hvem skulle vel trodd at Skrillex-sangen hadde et knalltøft riff å by på?
Og hvis sangene i Live-delen av spillet skulle vise seg å være et problem, har Guitar Hero Live enda en modus på lager.
Denne delen av spillet går under det praktiske tilnavnet Guitar Hero TV, og som tittelen tilsier er dette litt som å se på en musikkbasert TV-kanal, ala fordums MTV. Her strømmer Activision stadig ut sanger fra et massivt låtbibliotek, og i stedet for skuespillere og sceneshow, er det musikkvideoer som styrer her. De klassiske gitarnotene legges over videoen, og så spiller man til sin hjertens lyst – musikken slutter aldri å komme, og her kan man rote seg bort i flere timer, før man innser at klokka plutselig har passert leggetid.
Allerede nå er det godt over 200 sanger å oppdage her, og variasjonen er det fortsatt ikke noe å si på. Disturbed og Dream Theater går dermed hånd i hånd med Echosmith og Ed Sheeran, og det skal godt gjøres å ikke finne noe man liker.
Per nå er det derimot kun to kanaler å velge mellom på strømmefronten, noe som er litt i minste laget, men det er som regel noe for enhver smak, enten det er «Metal Hour», «Indie Essentials» eller «Pop Workout» som står på programmet.
Transaksjoner av alle slag
Samtidig kan man også spille sanger «on demand», eller etter eget ønske, som man sier her på berget. Det er her spillets økonomi kommer inn i bildet, og det koster deg nøyaktig én såkalt «Play»-brikke hver gang du plukker dine egne sanger. Disse brikkene får man servert en hel hurv av første gang man logger inn på Guitar Hero TV, og deretter hver gang man går opp i nivå.
Nivåsystemet er relativt enkelt å forstå seg på, og jo bedre du spiller, jo mer poeng får du. Man måles hele tiden opp mot ni andre spillere – uavhengig av om de spiller samtidig som deg eller har spilt den aktuelle sangen tidligere – og man har sånn sett alltid noe å sikte mot underveis. Sammen med høyere poengsummer og nye nivåer låser man også opp kosmetiske endringer og gitaroppgraderinger, slik som muligheten til å få en annen bakgrunn eller tjene flere poeng for hver tone man treffer.
Alt dette koster skjorta, men heldigvis kan man kun kjøpe disse elementene med penger man tjener opp i selve spillet – det går ikke an å kjøpe seg til bedre egenskaper med norske kroner.
Det eneste som faktisk kan kjøpes for ekte kronasjer er de tidligere nevnte «Play»-brikkene, samt ulike premium-show som gir deg tidlig tilgang på nye sanger. Og heller ikke dette trenger man å betale en eneste krone for – brikker har man som regel nok av uansett, og går man tom kan også disse kjøpes for spillets innebygde valuta. Premium-showene låser man på sin side opp ved å gjennomføre ulike utfordringer.
Så med mindre du har det fryktelig travelt, og ikke vil tilbringe tid på de herlige Guitar Hero TV-kanalene, trenger du ikke bruke et rødt øre på Guitar Hero Live. Hva businessmodeller angår er dette kanskje en av de mer elegante jeg har sett, og hvis Activision følger opp med stadig nye kanaler, musikkvideoer og premium-innhold, har jeg stor tro på Guitar Hero Lives fremtid.
Konklusjon
På forhånd var jeg meget skeptisk til Guitar Hero Live, og når presseskriv ikke fortalte om sanger jeg egentlig ikke hadde lyst til å spille, ble jeg overrumplet av nyss om muligheten til å betale for låter.
Alle disse bekymringene skulle likevel være ubegrunnet, for med Guitar Hero Live har Activision satset steinhardt på en moderne musikkspillopplevelse, og resultatet er klokkerent. Det begynner med den nye, noe bråkete gitaren, som etter litt trening føles mer sofistikert og langt mer naturlig enn noen av sine mange forgjengere – nå er det litt som om man faktisk lirer av seg et par enkle gitargrep her og der, og innlevelsen får et herlig løft.
Live-delen av spillet bidrar også på denne fronten, med ekte skuespillere og et bipolart publikum som veksler mellom å heie på og hate deg. Akkurat dette blir litt mye av det gode til tider, men konseptet er spennende og morsomt åkkesom.
Låtutvalget på disken strekker seg vidt, og selv om blandingen av Rihanna, Pearl Jam og Jack White gir en vond smak i munnen for enkelte, har jeg ingenting imot noen av sangene – enkelte overrasker faktisk svært positivt underveis.
Likevel er det i spillets andre halvdel, Guitar Hero TV, at ting virkelig tar seg opp. Her får man tilgang til over 200 låter fra dag én, både via Activisions MTV-aktige strømmetjeneste, men også «on demand». Her kan man fint legge igjen et par kroner hvis man er utålmodig og kresen i musikksmaken, men alt i spillet kan låses opp helt fullstendig gratis.
Det er en forretningsmodell som kan fungere svært godt, både for spillskaper og spiller, og forhåpentligvis er dette bare en forsmak på hva Activision har i vente for Guitar Hero Live. Ideen er i hvert fall at dette skal være en levende, voksende tjeneste, med nye sanger og kanaler etter hvert som tiden går.
Jeg har latt meg imponere over Guitar Hero Live så langt, og slik det virker nå kan det bare bli bedre i fremtiden. Med andre ord: Rockedrømmen lever, og den lever i beste velgående.
For andre gitarbaserte musikkspill er både Rock Band 4 og Rocksmith 2014 Edition solide valg.
