Det er ikke manko på filmatiserte sidesprang basert på Resident Evil-serien, og etter mange år uten nye Resident Evil-filmer, slår medieselskapene på stortromma for å lage mer. Blant de mest ivrige er Netflix, som ikke bare skal lage en «live-action»-serie om Wesker-familien, men som også byr på animert sommeraction i den nye serien Resident Evil: Infinite Darkness. Vi har binget oss gjennom natten og mørket, og nå er vi klar til å sette karakter.
Zombie i månelys
Infinite Darkness er satt i tidsperioden mellom Resident Evil 4 og Resident Evil 5, og sparkes i gang idet et ganske typisk komplott truer Det Hvite Hus. Et hackerangrep og et lokalt zombieutbrudd er begge med på å skape liv og røre, og midt oppi det hele finner vi den stadig like staute Leon S. Kennedy. Han blir kalt inn på teppet for å hjelpe presidenten ut av knipa og finne ut av hvem som står bak; samtidig bruker Claire Redfield både list og teft for å snøre opp sin ende av det sentrale mysteriet; mens en hendelse i det krigsherjede liksomlandet Penamstan fra seks år tidligere skaper hodebry for alle involverte.
Serien klarer å etablere alle disse handlingforløpene som selvstendige, men interessante tråder som sakte, men sikkert leder til samme sted. Særlig den første episoden gjør dette veldig godt, hvor det tidligere nevnte zombieangrepet i Det Hvite Hus minner om en intens og overnaturlig episode av 24. Her følger vi hovedpersonene gjennom uforutsette strømbrudd og månelyse skuddvekslinger, og spenningen sitter langt utenpå kroppen. Det er intenst, nifst og flott regissert, og jeg sitter igjen med et fantastisk førsteinntrykk.
Dessverre makter ikke Infinite Darkness å opprettholde den samme kvaliteten utover i serien, og de tre påfølgende episodene har alle feil og mangler som er med på å ødelegge for helhetsinntrykket. Her flytter serien perspektivet stadig lenger vekk fra klaustrofobiske skuddvekslinger og grøss, og i stedet bruker vi mye tid på enkle actionsekvenser og eksposisjon. Noen ganger glemmer man hvorfor figurer gjør det de gjør, og manuset kunne med fordel vært litt bedre.
Det overhengende mysteriet står imidlertid i fokus hele tiden. Serien tar en del spennende valg og løser mye gjennom flittig og elegant bruk av hopp fram og tilbake i tid, men plottet når aldri det samme nivået vi blir lovet i den første episoden.
Forfatterne lefler tidvis med dype samtaler og etiske betraktninger på hendelser fra andre steder i Resident Evil-universet, og her vil tilhengere av serien helt klart finne en del å sette tennene i. Nykommere er ikke like heldige, og vil antagelig gå seg litt vill i havet av referanser, men plottet er samtidig enkelt nok til å klare seg som et selvstendig, om enn litt rotete, eventyr.
Lys i mørket
Seriens audiovisuelle preg er derimot noe alle kan sette pris på, og det er kanskje her Infinite Darkness gjør det aller, aller sterkest. Her får vi tredimensjonale utgaver av både kjente og ukjente figurer, og designarbeidet er meget forseggjort. Spesielt detaljerte er selvfølgelig Leon og Claire, som ser ut som tilskrudde og meget stilige utgaver av deres motparter i nyutgaven av Resident Evil 2.
Med på å selge den visuelle helheten er eminent bruk av lys og mørke, og det er tydelig at bakmennene vet nøyaktig hva de driver med. Noe så enkelt som et dørhåndtak badet i flomlyset fra en lommelykt blir som et lite kunstverk i seg selv, mens sekvenser hvor røde alarmlys, støvete bekmørke og en sjokklilla nattehimmel omkranser hovedpersonene gjør Infinite Darkness til noe det er verdt å få med seg.
Animasjonsarbeidet er også flott, og alt og alle beveger seg smidig og naturlig gjennom omgivelsene. Omgivelsene i seg selv er kanskje det svakeste aspektet ved grafikken — særlig når vi får langsomme og lyse scener utendørs, legger man merke til at ting kanskje har gått litt vel fort i svingene et par steder.
Det gjelder for så vidt også for serien som helhet, som til tross for å være både engasjerende og underholdende, helt klart har små og store svakheter som lett kunne vært unngått.
Konklusjon
Resident Evil: Infinite Darkness er tidvis eksepsjonelt vakkert og stemningsrikt, men en del av seriens spennende premiss blir skuslet bort takket være stivt manus og utydelige figurer. Serien sparkes i gang med en forrykende sekvens som utspiller seg i Det Hvite Hus, men klarer ikke å bevare tilsvarende fokus og fremdrift over de fire episodene. I stedet får vi servert en omstendelig og brokete affære som kunne vært så mye mer.
Infinite Darkness er for all del underholdende, og også utover i serien dukker det opp handlingsforløp og røde tråder som virkelig engasjerer. Plottet er som sagt ikke all verden, men opplevelsen er spennende sammensatt, med god bruk av tidshopp og synsvinkler som begge er med på å holde mysteriet i live til langt ut i sesongen.
De sentrale figurene er alle nydelig detaljert, og alt fra raske kampsekvenser til lange dialogutvekslinger er animert med leken og naturlig smidighet. Spesielt imponerende er bruken av lys og mørke, og selv om omgivelsene av og til faller pladask, tjener serien mye gunst på det visuelle.
Alt i alt er dette derfor en blandet, men stort sett vellykket seeropplevelse. Særlig tilhengere av spillserien vil finne mye å kose seg med her, mens alle andre vil få et litt rotete, men nydelig animert actioneventyr.
