I Draugen trer du inn i rollen som Edward Charles Harden, en mann på jakt etter søsteren sin. Denne jakten tar han helt til Graavik, en liten, idyllisk landsby trygt plassert i en fjord her i Norge.
Det er det norske spillselskapet Red Thread Games som står for utviklingen av spillet, og dette er deres andre spill etter episodiske Dreamfall Chapters. Denne gangen har de dratt oss tilbake til 1920-tallet i Norge, til en landsby som nesten kunne vært plassert inn i et maleri av Tiedemann og Gude.
Aldri alene
Edward er ikke alene på denne reisen. Med seg har han unge, energiske Lissie – en ung pike med vittige kommentarer, litt snedige meninger og en smittende og herlig energi. Den stadige dialogen mellom de to hovedfigurene er blant spillets største styrker, med velskrevet manus og veldig bra stemmeskuespill. Begge to er interessante figurer å bli kjent med, og det merkes veldig fort at de har mye mer å by på enn det de først gir uttrykk for. Det er samhandlingen disse to figurene i mellom, praten de har og hvordan du kan bruke Lissie i samtaler underveis som bærer spillet.
Svært få samtaler er kjedelige, og det er ikke ofte at replikker repeteres. Kun et par steder skjer dette, og da skjønte jeg fort at det var noe jeg måtte finne ut av for å komme videre. Litt skuffende er det at ansiktsanimasjonen til Lissie ikke er hakket bedre, i og med at hun er så sentral i fortellingen. Mimikken hennes er stiv, og kunne gjerne vært bedre.
Når de to ankommer Graavik, finner de en tom landsby. Ingen folk i sikte, og tomme hus og gårder. Et mysterium, ettersom Edward fra før av har vekslet brev med en av innbyggerne og meldt sin ankomst. Dermed blir det opp til deg og Lissie å finne ut av hva som har skjedd, og å prøve å se om søsteren til Edward er å finne.
Det er lite som utfordrer deg som spiller i Draugen. Dette er omtrent så lineært et spill blir, men det gjør egentlig ingenting. Det er ingen vanskelige gåter å løse, ingen gjenstander du må plukke opp for å løse noe senere i spillet. Du går rundt i landsbyen, utforsker hus, og leser lapper, bøker, notiser eller andre ting du finner. Alt som skjer er historie, fortalt i all hovedsak via samtaler med Lissie.
Stemningsfull musikk
Historien er velskrevet og god, og holdet på interessen gjennom det som klokker inn på i underkant av fire timer med spilling. Noen av tvistene som kom var kanskje ikke så veldig overraskende, men når spillet tok slutt var jeg godt fornøyd med opplevelsen. Ikke revolusjonerende god på noen som helst måte, men den tar opp tematikk på en god og voksen måte, formidler det bra uten at det dukker opp store ting å irritere seg over. Siden historien er så essensiell, og det som skjer i bunn og grunn er hele opplevelsen, vil jeg ikke si noe mer om det.
Det jeg imidlertid vil snakke om er den fantastiske musikken Simon Poole har skrevet til Draugen. For meg er dette uten tvil spillets høydepunkt, og det herlig melodiske lydsporet, med innslag av piano og andre instrumenter er herlig. Noen ganger kommer det vokal inn i musikken, noe som bygger opp under stemningen, og det var flere ganger underveis jeg stoppet opp og bare lyttet til musikken.
Sammen med musikken er det den visuelle presentasjonen som setter stemningen i spillet. Den lille landsbyen er full av detaljer fra 20-tallets Norge, med rosemalte skjenker, tremøblement, skuvsenger og rustikk norsk husholdning. Og ja, det er moro å kunne lese de norske brevene og notisene, uten å måtte vente på at Edward prøver å gjenfortelle det han oversetter til Lissie. Detaljene Red Thread har laget på interiør og møblement er imponerende god, og jeg fikk litt den samme følelsen her som når jeg besøkte oldemor for lenge siden på familiegården.
Konklusjon
Jeg sitter igjen med en tilfreds følelse etter å ha spilt ferdig Draugen. De to rollefigurene Edward og Lissie treffer godt, og jeg liker tematikken Red Thread Games tar opp i spillet sitt. Båret av godt stemmeskuespill og gode dialoger blir de drøye tre timene spillet en god opplevelse.
Visuelt sett er Draugen pent å se på, med pittoreske områder, idylliske gårdsplasser og en herlig liten landsby å utforske. Jeg lar meg allikevel imponere vel så mye av detaljrikdommen i interiør, møblement og dekor, og det er som en liten historisk reise tilbake til 20-tallets Norge.
Og helt til slutt vil jeg trekke frem lydsporet til Simon Poole, som er vidunderlig bra. Alt i alt er Draugen et solid og vellaget spill, med en god, men ikke unik eller mesterlig historie, som er vel verdt å investere litt penger og tre-fire timer i.
Er du interessert i flere spill som Draugen bør du sjekke ut What Remains of Edith Finch eller Firewatch – to spill som også lener seg tungt på å formidle en historie i detaljerte omgivelser.
