LOS ANGELES (Gamer.no): Hvem ville vunnet i kampen mellom en viking og en samurai? Hva med i kampen mellom en samurai og en ridder i full rustning? Slike diskusjoner er godt brennstoff for timelange diskusjoner om våpen, kampteknikker og ytterligere utrustning. Det har til og med blitt laget en hel TV-serie som forsøker å svare på spørsmålet «Hvem er den farligste av historiens kjente krigere?»
I fjor ble det klart at Ubisoft like gjerne tar disse diskusjonene som utgangspunkt for sitt neste spill, For Honor. Etter å ha holdt spillet i skjul siden i fjor, ble det trukket fram på selskapets pressekonferanse under årets E3-messe med brask og bram. Det var også tilgjengelig i spillbar form for både messedeltagere og journalister som ønsket å kaste seg ut i barske kamper.
Blokkér og slå tilbake
Det var historiemodusen som sto i fokus i år da For Honor skulle testes, med to spillbare scenarioer tilgjengelig. Den ene var fra begynnelsen av spillet og satte deg i den skinnende rustningen til en stolt ridder, mens den andre lot deg svinge både øks og skjold i de pelskledde støvlene til en brutal vikingkriger. Begge skulle gi spillere en smakebit på det spesielle duellsystemet Ubisoft har skapt.
Å spille For Honor er litt som å være i en sammensmelting av Dark Souls- og Dynasty Warriors-spillene, med en dæsj av Mount and Blade. Store hærskarer smeller sammen i brutale kamper som strekker seg over forholdsvis omfattende slagmarker, men i motsetning til i Dynasty Warriors og Mount and Blade er nivåene du spiller deg gjennom langt mer lineære i For Honor. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, ettersom områdene vil utvide seg jo lenger ut i spillet du kommer.
Som ridderen begynner jeg på toppen av en festningsmur idet en fiendtlig hær begynner å beleire stedet. Oppdraget mitt er å jage vekk fienden og beskytte fyrsten min, koste hva det koste vil, og jeg går umiddelbart i gang. Vanlige fotsoldater faller for sverdet mitt uten spesielt mye motstand – det er her Dynasty Warriors-assosiasjonene vekkes – men møter jeg en litt sterkere fiende må vi utkjempe duell mot hverandre.
Duellene er litt som tid- og reaksjonsbaserte gåter, der riktig kombinasjon av blokkeringer og motangrep er det som til slutt vil vinne. Idet jeg låser meg på en fiende går figuren min i kampstilling, og herfra kan jeg velge mellom å holde våpenet mitt i tre forskjellige retninger: Oppe, nede til høyre og nede til venstre. Dette bestemmer hvilken retning angrepet mitt kommer fra og hvor jeg kan blokkere et motangrep. En indikator på motstanderen viser hvor han holder sitt våpen og hvor han eventuelt vil angripe. Det fremstår litt som en makaber dans der vi står og sirkler rundt hverandre og stadig forsøker å ta innersvingen på den andre.
Knot og rot
Kampsystemet har blitt skreddersydd for at spillere virkelig skal føle vekten av hvert slag idet du går inn for angrep. For å få til dette har Ubisoft bevisst gjort spillet hakket tregere enn andre hugg-og-slå-spill, men hvis man ikke har tunga rett i munnen kan det fort bli hektisk å holde styr på hva som skjer i For Honor. Fienden er nemlig overraskende smart og man må kjapt endre retning på våpenet sitt hvis man skal klare å blokkere et angrep.
Høyre styrespake velger hvor du skal peke våpenet, mens de høyre skulderknappene på kontrolleren brukes til å aktivere lette eller tunge angrep. Det finnes også en unvikelsesmanøver på symbolknappene, som det er lurt å bruke i et nødstilfelle, men da kan man fort tømme utholdenhetsmåleren og gjøre seg åpen for angrep. Til å begynne med knoter jeg veldig med å flytte våpenet mitt til riktig side idet et angrep kommer, som gir meg et sverdslag i fjeset opptil flere ganger.
Ting blir hakket vanskeligere når jeg er ferdig som ridderen og skal begynne meg på vikingens scenario. Dette foregår litt lenger ut i historiemodusen, når spillet antar at du kan langt mer om mekanismene og duellene enn jeg lærte etter kun et kvarter. Vikingene er på tokt i samuraienes land og de japanske krigerne er mer enn flinke nok til å hamle opp med våre artsfrender fra nord.
Her får jeg flere motstandere kastet etter meg på samme tid, med forskjellige typer våpen og taktikker. Noen har kun sverd, andre bærer både sverd og skjold, mens noen bruker skitne triks for å svimeslå vikingen min. Jeg må stadig bytte mellom hvilken motstander jeg fokuserer på og holde hodet kaldt for å holde alle i sjakk. Det er absolutt ikke enkelt, men føles ulidelig godt når ting faktisk går i min retning. Sammenstøtene varer akkurat lenge nok til at jeg får en skikkelig utfordring, samtidig som de ikke varer så lenge at jeg blir sliten og lei.
Konklusjon
For Honor tar de enorme hærslagene vi ofte ser på film og setter deg midt i sentrum av dem. Det er hardt, brutalt og litt kaotisk, men føles skikkelig godt når ting virkelig sitter. Min største bekymring er hvorvidt kampsystemet faktisk klarer å bære et stort og omfattende spill. Når Ubisoft satser pleier de som regel å satse stort og svært lite av det jeg har sett av For Honor tyder på at historiemodusen blir kort. Forhåpentligvis vet de å øke vanskelighetsgraden på en god måte, for å unngå at folk blir overveldet.
Personlig merket jeg fort at jeg dro på meg det vante «gamer-blikket» da jeg testet For Honor. Jeg stirret intenst på skjermen og forsøkte å blunke så lite som mulig for å få med meg alt som foregikk foran meg. Ubisoft klarte så absolutt å fange oppmerksomheten min.
Det eneste som mangler nå er at de annonserer nedlastbart ekstrainnhold basert på Braveheart bare for å gjøre pakken komplett.
