Jeg har lenge fundert på hvorfor det ikke myldrer av spill som lar oss leke snikskytere. Tross alt, enten man spiller Battlefield eller Call of Duty er sjansen stor for at du stadig befinner deg uten topplokk takket være en snikskyter. Store rifler med større kikkertsikter har alltid vært populært i spill, og man skulle derfor tro at det var et stort marked for spill som utelukkende fokuserte på mantraet ”One shot, one kill”.
Riktignok har det ikke vært helt skrapet for skarpskyterspill det siste tiåret, men personlig må jeg faktisk tilbake til Sniper Elite fra 2005 for å huske sist gang rifla og kikkertsiktet sto i fokus. Som medlem av samtlige av byens skytterlag og redaksjonens selvutnevnte våpengærning, ble forhåpningene derfor store i det jeg snublet over Sniper: Ghost Warrior for første gang.
Bakteppet er et tropisk, eksotisk land komplett med uskyldige sivile, korrupte hærstyrker, uran og selvsagt sin egen diktator. Som medlem av en-eller-annen kommandogruppe blir det opp til deg, kamuflasjedrakta og rifla di å dele ut bank, innføre demokrati og redde verden.
Nesten som på ordentlig?
Vind, gravitasjon, luftmotstand, luftfuktighet og tyngdekraft er alle faktorer som påvirker ei kule i dens ferd mot målet. Noe for øvrig alle som har sett Mark Wahlbergs ”Shooter” tre hundre og fjorten ganger kan si seg enig i.
Alle faktorene tatt i betraktning skulle man derfor tro at det at det var umulig å plassere et blylodd på et kronestykke fra fem hundre meters hold, men det er faktisk mulig. Vanskelig? Absolutt. Men til gjengjeld er det utrolig tilfredsstillende når man først treffer. Noe utviklerne bak Sniper: Ghost Warrior heldigvis har skjønt. Både vind, avstand, puls og tyngdekraften påvirker kuler i Ghost Warrior. Det er selvsagt enda flere faktorer som kunne blitt tatt med, men en plass må antageligvis grensa gå. Det eneste jeg savner er større forskjell mellom forskjellige kalibre. Spillet klarer riktignok ikke en perfekt gjengivelse av et faktisk skudd, men sett i ”spilløyne” er det jaggu ikke dårlig.
Og med det sagt, hopper vi rett til litt krass kritikk. Når man har klart å lage en såpass tilfredsstillende simulasjon av kulefysikk, hvorfor i svarte granskauen skal man da ikke benytte seg av den?
Perfeksjon, ødelagt
Helt fra start hadde jeg en ulmende mistanke om at Ghost Warrior på ingen måte ville være noe teknisk mesterverk, og det viste seg etter hvert at jeg dessverre skulle få rett. Det er likegreit å få det unnagjort, Ghost Warrior kunne stått under definisjonen av venstrehåndsarbeid i ordboka. Animasjonene er slappe, spillet krasjer (ofte), den kunstige intelligensen er stokk dum og stemmeskuespillet kunne likegodt vært sløyfet. Men utrolig nok er ikke det spillets største feil.
Ghost Warrior har nemlig enten vært offer for et todelt utviklerlag eller svært skeptiske investorer. Man forventer vitterlig at et spill med navnet Sniper skal omhandle skarpskyting, og egentlig ikke noe annet. At spillet er pakket med daffe actionsekvenser, horrible snikeoppdrag og en sinnsvakt flau historie er rett og slett forbannende frustrerende. Spillet virker rett og slett som det er utviklet av både fornuftige, oppegående mennesker interessert i skarpskyting og dessverre, en gjeng med sukkerdopa sjimpanser.
Identitetskrise blir kanskje den beste beskrivelsen. Spillet veksler kronisk mellom å være et fornøyelig skarpskyterspill til å være en hårreisende dårlig Call of Duty-klone. Det ene minuttet koser du deg i skauen med kamuflasjedrakten og rifla, det neste minuttet border du en oljeplattform og skyter alt som rører seg (høres det kjent ut?).
Det kunne selvsagt fungert med litt fra begge verdener. Men en åpenbar forutsetning da er at begge delene fungerer, noe som definitivt ikke er tilfelle. Så fort skarpskyterrifla forsvinner, forvandles spillet til en hjernedød kalkun. Våpnene mangler troverdighet, skytinga forvandles til lite mer enn pek-og-klikk og ikke minst går den kunstige intelligensen fra grønnsak til lukket soning. Alt går med andre ord gærent.
Gull blant gråstein
Det krever en liten båtlast godvilje for å unngå og kjøre over Sniper-plata gjentatte ganger med en dampveivals. Men forutsatt at du klarer å pine deg gjennom den svært labre halvparten av spillet, venter det faktisk en god porsjon moro også. Selve skarpskytinga er som sagt svært fornøyelig, og heldigvis er det noen få oppdrag som gjør den rett. Især et oppdrag hvor man skal dekke et lag med marinejegere fra en fjellside husker jeg spesielt godt. For en gangs skyld fokuserte ikke fiendene sin overnaturlige treffsikkerhet på meg, og jeg kunne omsider kose meg med å skyte hodeskalle etter hodeskalle fra 300 meters avstand.
Det er altså gull blant gråstein, men det krever som nevnt mye godvilje og et ønske om å finne den. Og jeg kan ikke få understreket hvor synd det er at spillet er såpass todelt, for de elementene som fungerer, fungerer så innmari bra.
Konklusjon
Det gjør meg nesten litt vondt å sette karakter på Sniper, for innerst inne er jeg fryktelig redd for at spillet blir det siste i sin sjanger. Det siste en nisjesjanger trenger er et middelmådig spill, sjansen for at noen prøver igjen blir da desto mindre.
Tidvis klarer Ghost Warrior kombinasjonen av sniking og skarpskyting perfekt, og i de ytterst få øyeblikkene bryr du deg ikke om at fiender løper baklengs, skyter med kolben eller utøver andre bevis av innavl. Da er det som teller hjerterytmen, avstanden og vinden. Og når man endelig har finstilt siktet er det bare å lene seg tilbake, klemme inn avtrekkeren og nyte kulens ferd i sakte film.
Problemet er strengt talt ”alt det andre”. De rene skytesekvensene som hjernedød machomann er eksempelvis like moro som å nappe ut hår fra underlivet med pinsett.
Man kunne kanskje tilgitt dette, og sagt seg fornøyd med at det i hvert fall er noen sekvenser som virkelig fokuserer på hva spillet burde handlet om. Men dessverre. At spillet attpåtil er så teknisk svakt gjør at det blir å snu det gode kinnet til for langt.
Sniper: Ghost Warrior er glimrende spill, ødelagt av skeptiske regnskapsførere og late utviklere.
Sniper: Ghost Warrior er også ute til Xbox 360. Kun PC-versjonen er testet.
- Les også: Xbox Live til familien
- Les også: Anmeldelse: No More Heroes 2: Desperate Struggle
- Les også: – Dette spillet er for 2D-fans
