Krigsspillenes bendelorm
Andre verdenskrig er en historisk begivenhet som har vært arena for mange spill i alt fra de dårlige historiske voldtektene til gode, gjenskapte historier om det tjuende århundrets kanskje verste periode. Det er ikke å komme utenom, at med et såpass høyt antall spillbaseringer, må det komme en hel del likheter ut av kverna som igjen danner stereotypier. Selv om spillet prøver å skille seg litt fra andre, faller det til tider ned i sporene der andre har kjørt før dem. Som en dreven spiller, kaster jeg meg over et hvert nytt spill som om det skulle vært et stykke ferskt kalvekjøtt på en savanne i Afrika.
Problemet med krigsspillene fra andre verdenskrig er ikke bare at kjøttet begynner å bli ganske seigt, men det er også fullt av bendelormegg. Uten at jeg har merket det, ligger det en psykisk bendelorm og vokser i min hjernes opplevelsessenter. Jeg spiser og fordøyer, men det kommer lite ut, og selv om det kanskje ikke smakte så verst, føler jeg ikke at jeg sitter igjen med en god opplevelse etter å ha spist det. Sniper Elite ble på mange måter også spist opp av denne lumske ormen. Det har sine finurlige detaljer og smaker ikke så aller verst, men jeg er rett og slett blitt blasért for disse spillene da jeg har spilt mange som er hverandre svært lik i takt og tone.
Jeg tør ikke tenke på hvor mange ganger jeg under sterk beskytning har karet meg opp strendene i Normandie, lagt og frosset en kald vinterdag i Leningrad under tysk beleiring eller tviholdt på det sovjetiske brohodet på vestsiden av Volga. Til tross for at handlingen her legges til slutten av krigen, klarer det ikke helt å levere en merkbar endring i spillbarhet som får meg til å sitte igjen med minner om en god opplevelse.
Når vi er inne på temaet opplevelse er det en viktig faktor som spiller inn. Noen sier det er halve opplevelsen, men i enkelte tilfeller kan det til og med være mer. Sniper Elites lydside er ikke noe å skyte i lufta for, selv om den klarer jobben sin på en mer eller mindre tilfredsstillende måte. Musikken er stemningsfull og går heldigvis ikke konstant i bakgrunnen mens dette til tider dessverre blir tilfellet med lydeffektene. Bomber og granater smeller rundt deg så det rister i mellomgulvet, mens styrtende fly og artilleriild synger himmelens sang.
Grå stær
Jeg er av den gamle skolen og føler at stemning er eksepsjonelt viktig i spill som legger seg tett opp til andre verdenskrigs handling. Jeg vil at spillenes skapere skal gi meg følelsen av og faktisk være til stede på de aktuelle plassene. Rebellion forsøker helt klart å spille på de strengene som skal få vår bearbeidede persepsjon av spillet til å sette oss i en rett stemning. Tankene var nok at lyd og bilde skulle skape et solid rammeverk for det som skulle bli en stor spillopplevelse, men ting blir ikke alltid slik man tenker. Grafikken er ganske pikslete, og det oppstår problemer ved å se ting på langt hold. Det var virkelig det vi trengte - en snikskytter med grå stær.
Til tross for at Berlins gater er fint utformet og lyssettingen veksler elegant på å formidle dunkle kvelder rundt Riksdagen og optimistiske morgener ved Brandenburger Tor, klarer aldri de bevegelige ”kulissene” å imponere meg. Fysikken til andre soldater er velskapt, men kjøretøy som stridsvogner og biler ser noe falske ut i sin fremtoning. Mye av materialet du kan bruke som dekning og skjul ute i gatene, føles ikke tilfeldig henslengt dit av sovjetisk artilleriild, men snarere satt opp og arrangert som en paintballbane.
Spillets stemning må tåle ytterligere ett skudd i baugen hvis du tenker å komme ut av din lille hule hjemme i stua og utfordre noen andre i det. Det er riktignok ikke så ille å spille kooperasjonsmodus med en kompis, men de tidligere nevnte grafikkproblemene blir tydeligere når skjermen blir horisontalt splittet. Et annet aspekt jeg fant negativt var at den ensomme følelsen av å være Karl Fairbourne alene i raserte og truende Berlin, blottlegges og hele opplevelsen faller i gropen med de fleste andre førstepersonsskytere. Jeg fikk ikke mulighet til å prøve spillet over Internett, men det later ikke til å være noe ekstraordinært da det loves de samme mulighetene som vi finner i de fleste andre spill i sjangeren med de typiske alle-mot-alle-modusene alene eller i lagsammenheng.
Konklusjon
Sniper Elite sovnet ikke av i timen, men fikk heller ikke med seg alt som ble sagt. Det balanserer på en linje mellom å tilby arkadepreget action og å være en seriøs snikskyttersimulasjon. Det er på ingen måte et dårlig spill, men snarere et ambisiøst prosjekt som hadde et større potensiale enn sluttproduktet, hvor det sorte krysset hviler stødig på grafikkdelen samt et noe utpløyd konsept. Rebellion skyter fra samme stilling som andre har gjort opp til flere ganger uten å drastisk ha endret kamuflasjen. De har uten tvil litt sidevind, men klarer kanskje å holde seg skjult fra børsa til de krasse kritikerne og samtidig treffe den lille sniken i deg.
