Det er ikke uvanlig at dagens førstepersonsskytere har innbakt en eller annen form for snikskyting. Noen har korte, små oppdrag sydd inn i plottet, mens andre har lagt til en rifle som lar deg zoome dypere enn de hvasseste paparazzi-linser i din jakt på fienden.
Det bor en liten snik inne i mange av oss. Noen har et nærmest forstyrret forhold til grønn-børsa i Counter-Strike, hvor de konsekvent bruker den og kaller den ved et søtt jentenavn. Andre har låst opp M95-en i Battlefield 2 og ligger og venter på at et hode skal dukke opp i silhuett bak åskammen et par hundre meter i front. Jeg har et inntrykk av at mange er svært glad i å spille det snevet av snikskytteropplevelse hver aktuelle førsteperson skyter har å tilby, hvilket skulle passe bra ettersom Sniper Elite forsøker å samle det på én plass.
Ikke skreddersydd for spillmediet
Er det virkelig noen som er interessert i å spille som snikskytter hvis man tenker på hva det egentlig innebærer? Det er et yrke hvor du er dømt til ensomhet og venting – to variabler som i de fleste tilfeller omtales negativt i spillsammenheng. En god snikskytter har et lidenskapelig forhold til det å kamuflere og gjemme seg, er stødig på hånda, har et godt syn, er tålmodig og sist men ikke minst; han avfyrer aldri to skudd fra samme sted. Med en gang et prosjektil har forlatt løpet på rifla di, er din posisjon å regne som kompromittert og du må trekke deg hurtig ut av stillingen din for å finne en ny. Dette, kombinert med at du optimalt skyter relativt få skudd per tidsenhet, skulle vel ikke være Mors oppskrift på et underholdende spill?
Sniper Elite starter der mange spill slutter; Berlin april 1945. Det tredje riket står for fall og de allierte styrkene kjemper seg inn på vestsiden mens den Røde Armé trykker på for fullt ved byens østkant. Du går inn i rollen som en amerikansk snikskytter ved aliaset Eagle Watch, og ditt oppdrag er ikke blant de siste i andre verdenskrig, men ett av de første i den kommende; den kalde. Frykten for at Stalin skal få tak i Hitlers atombombeteknologi er stor blant USAs folkevalgte, noe som igjen fører til at du får et heller uvanlig oppdrag - et oppdrag som er like enkelt som det er komplisert: Hindre at teknologien faller i bolsjevikenes hender.
Spillet foregår i en kombinert første- og tredjepersonsvinkel. Det meste utspiller seg i tredje person, men hvis ditt falkeblikk har oppdaget en stusselig og morgenkald russisk vaktsoldat, og du gjør deg klar til å engasjere, spretter kameraet ned i siktemidlene i førsteperson. Mafiaen brukte ofte konnotasjoner som kyss og hestehoder for å signalisere at personer ville bli tatt av dage. I Berlins trange, nedbombete gater er et sort kryss i panna å se på som den sikre død.
Samlebåndsprodusert oppbygning
Utformingen er etter ganske standardiserte regler med relativt lineære og bevegelsesbegrensede oppdrag som følger hverandre utover i spillet. Selv om tittelen tilsier snikskytter, må du nok finne deg i å gjøre en hel del andre ting enn bare å ligge og gnu på avtrekkeren. Utviklerne prøver å holde spillet til dets essens, som medfører å engasjere fienden på så langt hold som mulig. Det er ikke alltid dette lar seg gjennomføre, men til syvende og sist hviler begrensningene på din grad av utålmodighet og god gammeldags guts.
Spillet forsøker å inkludere mye av snikskytterestetikken og tar seriøst på ting som hjerterytme, pusting, sikteteknikk, værforhold og kamuflasje. På de høyeste vanskelighetsgradene påvirkes skytingen din av vind, hjerterytme og pusteteknikk, så hvis du løper langt og kaster deg rett ned i anleggsstilling, kan du risikere å ikke treffe din egen fot hvis du gikk inn for det. Kamuflasjemomentet er betydelig, og din grad av kamuflasje angis i prosent nede på skjermen. Sikteteknikk er noe du raskt må lære deg hvis du ønsker at det skal fortsette å spinne liv i den krigstrette kroppen din. Virkelighetens våpen har forskjellige kulebaner, og dette er et faktum som er blitt tatt til etterretning i spillet. Siktebildet til en rifle trenger ikke å være likt en annen, og det tar litt tid å bli kjent med ei ny børse.
Hvis du kombinerer denne relativt bratte læringskurven med en av de høyeste vankelighetsgradene, foreligger det en plattform som kan tilby store utfordringer. Selv om det er fullt mulig å dure frem som en eller annen pubertal apekatt på den letteste vanskelighetsgraden, kan du bare glemme dette på et høyere nivå. Hvis du prøver å ta raskeste vei og løpe over et stort, åpent område, er du stein dau så fort at du rekker å delta i din egen begravelse før PlayStation 2-maskinen får lastet inn sist lagrede punkt. Det er lagt fullt og helt opp til at du må være tålmodig, bruke flankene og ligge og speide med kikkerten. Nøkkelen er planlegging av dine neste steg. For å gjøre dette enda vanskeligere, har du kun et visst antall lagringer under hvert oppdrag, så man må virkelig vurdere hvorvidt og når man skal lagre sin prosess. Du spiller sjakk hvor hvert eneste feiltrekk kan sette deg matt og sende deg til de evige jaktmarker.
Varierte oppdrag
Som jeg nevnte er oppdragene varierte og gir mye spilleglede utenom det å bare ligge og plaffe på folk som ikke ser deg. Dine overordnede finner raskt ut at du er en av den amerikanske hærens virkelige poteter og bruker deg i alt fra å sprenge tungtvannstransporter med tidsinnstilte bomber, til henting og bringing av små lapper de store gutta skriver til hverandre. Våpensortimentet er variert og du kan bære et våpen i tillegg til rifla og en lyddempet pistol som du er oppsatt med. Det tredje våpenet kommer svært godt med i nærkamper og kan være en liten maskinpistol eller kanskje Hitlersaga (les: MG-42) som du finner henslengt i et MG-reir. Våpen, granater og ammunisjon kan plyndres fra de du måtte legge ned på din ferd, og du må foreta en løpende vurdering på om du skal plukke opp et nytt tredjevåpen eller satse på at du har nok patroner for det inneværende til oppdragets slutt.
Rebellion har lagt inn noen små, men finurlige detaljer i Sniper Elite. Noe av det beste er den lille videosnutten som snurrer når du treffer godt på langt hold. I det sekundet du avfyrer våpenet, følger kameraet prosjektilet til det treffer den stakkars soldaten som ikke aner noen ting før kula er godt på vei inn i skallen hans. Ja - denne effekten er makaber og det ser riktig så virkelighetsnært og ekkelt ut. Det er kanskje stygt å gi slike ting positiv omtale, men et par vellykkede skudd av denne sorten gir en enorm mestringsfølelse.
