LOS ANGELES (Gamer.no): Forbannede nazister. Hvorfor skal de alltid gjøre livet så vanskelig? Først vinner de andre verdenskrig, og så slutter de aldri med å gjøre livet vanskelig for B.J Blazkowicz. Etter at Wolfenstein: The New Order atter en gang lot oss uskadeliggjøre «næzis» - og det på en svært god måte – dangler Bethesda endelig en skikkelig oppfølger, Wolfenstein II: The New Colossus, foran oss. Vi har vært så heldig og fått en prøvesmak på det nye eventyret, og for en opplevelse det ser ut som vi har i vente.
Fra et fjell på to ben til rullestolbruker
Hvis du ikke har ferdiggjort forrige spill i serien skal jeg ikke ødelegge slutten for deg, men i begynnelsen av The New Colossus befinner William Joseph «B.J» Blazkowicz seg i en sykeseng. I en dør med avrundende kanter ligger det en såret mann, og litt lenger unna hører man tyske stemmer rope. Det er klart at vi er på en ubåt. B.J kommer seg opp, men er for svak til å gå. Rullestolen er eneste alternativ. Mannen i døra blir skutt, men før lyset forsvinner fra øynene hans rekker han å tildele oss et maskingevær. Snart bærer det ut på tur, og det tar ikke mange sekunder før jernet går varmt og døde nazister ligger strødd rundt på gulvet. Sånn skal det jo også være – rett skal være rett.
Det er deilig hvor presis skytingen føles, samtidig som den klarer å være kjapp og tung på samme tid. På mange måter er den lik forgjengeren, men enda litt bedre lyd og animasjoner gjør at handlingen kommer enda nærmere.
I demoen vi fikk teste var vi så godt som lenket til rullestolen, noe som gjenspeiler hvor skadet og nær døden B.J var i perioden mellom A New Order og A New Colossus. Det går kanskje sakte å trille rundt, men det er en sterk måte å vise hvor ille situasjonen er på, og gjør samtidig at man må tenke litt nytt når det kommer til å navigere rundt omkring i ubåten.
Filmatisk
Demoene som blir vist på E3-gulvet er ikke alltid like egnet til å gi ordentlige inntrykk av spill, men Bethesda vet hvordan man lager sniktitter. Ikke bare startet demoen med en kort introduksjonsfilm, men etter hvert som man ruller seg videre i spillet, møter man også på gamle kjenninger og nye mellomsekvenser.
Det er rett og slett fantastisk hvordan Wolfenstein II: The New Colossus blander seriøs tematikk med morsomme replikker. Det går ikke lang tid før man møter på den kjente figuren Set Roth, den litt sprø, men gode forskeren som alltid har noe lurt på lager. Han har funnet en måte å bruke mikrobølger til å tilsynelatende sprenge menneskekropper på, og dette er en funksjon spilleren kan bruke der man baner seg vei rundt i ubåten. Roth er imidlertid ikke så glad for at B.J har kommet seg opp av sengen ettersom han trenger hvile, og forståelig nok kommer det en god del hebraiske skjellsord som fikk meg til å le midt oppi all ondskapen. Ordet «schmeckel» var det spesielt morsomt å høre.
Naturligvis er ikke alt like morsomt; vi befinner oss jo tross alt i en verden kontrollert av nazister. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke kan nyte detaljnivået og arbeidet som er gått inn i å lage en verden som virker så virkelighetsnær som mulig. Tyskerne snakker tysk til hverandre, og når de snakker til amerikanerne kommer den gode gammeldagse tysk-engelsken frem. Stemmeskuespillet er på topp hele veien, og grafikk og lydeffekter gjør samtidig at det hele kommer sammen på en svært tilfredsstillende måte.
Mye som gjenstår å se
Fra den lille demonstrasjonen vi fikk bryne oss på er det tydelig at Wolfenstein: The New Colossus ikke bare er en oppfølger for oppfølgerens skyld. Skytingen er god, mellomsekvensene sitter og atmosfæren – fra tyskere som snakker kameratslig med hverandre til desperate motstandskrigere – er definitivt på plass.
Med det i tankene skal det også nevnes at det vi fikk prøve oss på bare foregikk på en ubåt. Vi fikk ikke se noe av spillets verden for øvrig, eller vite noe mer om hva som skjer i fortellingen. Hvis Wolfenstein: A New Order er noen pekepinn, er det nok likevel ikke for mye å forvente at det blir noen ordentlig spektakulære syn og hendelser også i The New Colossus.
En annen ting vi er ganske sikre på er at The New Colossus tar opp The New Orders fokus på det medmenneskelige i B.J Blazkowicz; en mann som på utsiden ser ut som en luftig muskelbunt, men som på innsiden er blitt en mann med følelser, håp og drømmer. I fare for å si for mye ønsker vi ikke røpe noe mer av fortellingen, men at The New Colossus fortsetter trenden med å fremstille figurene sine som faktiske mennesker med et følelsesregister er det ingen grunn til å betvile.
Konklusjon
Vi fikk ikke mer enn en halvtime med Wolfenstein II: The New Colossus, men det var likevel alt vi trengte for å bli mer gira på det nye spillet i Wolfenstein-serien. Skytefølelsen er på plass, nazistene er gode skyteskiver samtidig som de også skyter godt tilbake, og selve spillingen var alt i alt det man forventer av et moderne Wolfenstein-spill.
Samtidig er det viktig å påpeke hvor essensiell fortellingen i spillet er for at action-scenene ikke skal bli for ensformige. Mellomsekvenser med figurer som gjør inntrykk virker det som det er mange av, og at stemmeskuespillet og regien sitter som støpt gjør det hele til en sømløs og morsom opplevelse.
Så langt virker Wolfenstein II: The New Colossus meget lovende, og hvis det vi har fått sett på E3 er noe å stille kompasset etter, er det bare å glede seg til den endelige versjonen kan nytes.
