Det føles ut som en mannsalder siden Watch Dogs Legion ble startskuddet for Ubisofts E3-presentasjon i 2019. Det tredje spillet i serien, som boltrer seg i tematikk om overvåkningssamfunn og korrupsjon, presenterte da et ganske ambisiøst konsept: du skal kunne rekruttere og spille som hvem som helst, mens du farer rundt omkring i den omfangsrike London-sandkassen.
Så gikk alt på tverke. Spillet ble utsatt, sammen med to av Ubisofts andre planlagte spill, som et resultat av den svært negative mottagelsen av både Ghost Recon Breakpoint og The Division 2.
Dermed har vi fått en ny svingom med hacker-britene i Watch Dogs Legion nå i sommer, og etter tre timer bak spakene er det mye som begynner å demre, men samtidig en god del spørsmål som gjenstår.
Blimey! We got terrorists on our hands!
Watch Dogs Legion foregår noen år i fremtiden, i et Storbrittania formet av konsekvensene av Brexit. En terroristgruppe kalt Zero Day bomber flere av Londons mest trafikkerte områder, noe som viser seg å være et skalkeskjul for en større plan om å skape splid og et behov for opprensking av kriminalitet i storbyen. De ukjente bomberne har lagt skylden på hackergruppen DedSec – som gjorde sitt ytterste for å stikke kjepper i hjulene for angrepene – mens det private sikkerhetsselskapet Albion har blitt oppnevnt som politi som bruker alle midler for å jakte ned hackergruppens medlemmer.
Personlige grenser viskes vekk, og alle blir strengt overvåket av selskapet, som ikke nøler med å å fjerne lovbrytere med makt og totalitær overvåkning som virkemidler. Samtidig dysser media ned demonstrasjoner mot maktmisbruk, og selv om den hardbarkede kriminelle underverdenen også lider under Albions makt, er spørsmålet om total overvåkning er en pris det er verdt å betale for stabilitet.
Londons DedSec ønsker å renvaske seg fra anklagene, og samtidig fortsette med borgervernsoperasjonene. Og det er tilsynelatende det som er kjernen i Watch Dogs Legions historie, og det vi skal gjøre gjennom spillet.
En hær av figurer
I stedet for én drivende hovedperson i spillet, slik som de to forløperne hadde, skilter Watch Dogs Legion med et betydelig mer ambisiøst konsept. Alle – absolutt alle – som trasker rundt i Londons gater er spillbare figurer – alt fra skatere og taggere til bartendere og sikkerhetspersonell. I historien skjer dette ved at de rekrutteres inn i DedSec for å kjempe for saken, med de ferdighetene de kan skilte med.
Du rekrutterer personer via å hacke telefonene deres, i tråd med hvordan du kunne snoke på folk på grunn av det sammenkoblede nettverkssystemet ctOS i de to tidligere Watch Dogs-spillene. Her kan du se hva slags yrke de har, hvilke ferdigheter de kan bidra med, og også om de er vennligsinnede mot DedSec som gruppe. Dersom de allerede er positive til DedSec, gjelder det som regel å gjøre dem en tjeneste for å få dem med på laget.
Men om de er negative til DedSec, må man grave dypere i de personlige dataene deres for å finne spor som kan lede mot at de får et mer positivt syn til hackergruppen først. Her ser du ting som sykehistorie, relasjoner med andre figurer, hvor de kommer til å befinne seg senere, og eventuelle personlige problemer de har. Det hele er en relativt uggen form for manipulering for å vinne lojalitet, og vi tipper det kan dukke opp noen ganske interessante historier fra dette systemet.
Samtidig er det imponerende hvordan hver figur tydeligvis lever sitt helt egne liv, og har personlige forhold til andre figurer. Å snuble over familiemedlemmer til andre personer som vi kjenner til, og lese i timeplanen deres at de skal møte den felles bekjente senere er fascinerende, og noe av det jeg gleder meg mest til å utforske når spillet er ute.
En motstandsbevegelse for alle
Da jeg tumlet rundt i London var noe av det første jeg gjorde å rekruttere en DedSec-positiv hacker kalt Lloyd Golanowski som spesialiserer seg på droner. Med nagler klistret over hele ansiktet, et neonvisir, kledelig skjegg og en øst-europeisk aksent er han litt av en karakter. Men for å få ham med på laget måtte jeg først gjøre et oppdrag. Lloyd ble nemlig presset til å jobbe for Albion med å plassere falske bevis, på grunn av noe grums i fortiden. Dermed måtte jeg snike meg inn i en av serverparkene til Albion for å slette Lloyds rulleblad – helst uten å lage for mye oppstyr.
Noen ganger virker det som om rekrutteringen drives av plottet også, slik som da jeg måtte plukke opp en sikkerhetsvakt for å kunne ta meg ubemerket inn i et tungt bevoktet styreromsmøte for å overhøre planene til Albion-sjef Nigel Cass. Også her må jeg fullføre et sideoppdrag for å få henne med på laget, og også her er det snakk om å snike seg inn på et bevoktet sted for å få sanket inn data.
Det jeg er mest spent på, og som jeg ikke fikk helt svar på i løpet av de tre timene, er hvor mye variasjon det blir i disse rekruteringsoppdragene. De to som jeg rakk å gjøre har forskjellige motiver og bakgrunnshistorier, men hadde flere fellestrekk. Begge handlet om å få fjernet, eller få tilgang til, data som er inne på et bevoktet sted, men forhåpentligvis finnes det flere varianter i spillet.
Samtidig er jeg spent på hvordan det å ikke ha en hovedperson vil fungere. Watch Dogs Legion er åpenbart et spill drevet av å nøste opp konspirasjoner, korrupsjon og maktmisbruk, og ved å ikke fokusere det hele på én persons opplevelser, motiver og relasjoner kan det hende DedSecs mer overordnede kamp kan bli flat uten en Marcus eller Aiden å lene seg på. I stedet faller det på DedSec-kumpaner som den kvikke AI-en Bagley og syrlige hackerjenta Sabine å fylle tomrommet.
Snik, skyt, hack
Londons åpne verden er stor, men ikke gigantisk. Gatene fylles av selvkjørende biler og et utvalg av droner som gjør alt fra å levere varer til å overvåke befolkningen. Som i de tidligere spillene kan du bruke telefonen til å hacke deg inn i så å si alt av teknologi rundt deg – du kan kapre biler, snoke på alle som passerer forbi, og ta kontroll over sikkerhetskameraer og droner.
Å komme seg rundt i London er enkelt – du kan kapre kjøretøy til lands og til vanns ved å hacke dem, ta undergrunnsbanen for å komme deg kjapt til andre stasjoner, eller – hvis du spiller som enkelte figurer – kalle inn en leveringsdrone og fly den over høyblokker og skyskrapere for å komme deg frem.
Ellers spiller Watch Dogs Legion på mange av de samme strengene som forgjengerne. I de fleste tilfellene handler det om å snike seg usett frem til målet ved å distrahere vakter med hacking av telefoner, kamera eller andre systemer, eller ta i bruk de ulike ferdighetene som hver figur har. Noen har for eksempel en kort usynlighetsperiode, mens andre kan hacke seg inn i systemer fra lengre distanser. Blir du oppdaget kan du derimot skyte deg ut, med både dødelige og ikke-dødelige skytevåpenvåpen.
I de partiene jeg fikk spille var mesteparten av fokuset på å snike seg rundt og bruke systemene til sin fordel. I flere av oppdragene må du gjøre litt mer puslearbeid for å «hacke» store systemer, noe som betyr at du må rotere på strømflater for å få låst opp veien frem mot målet. Det er som regel kun tid det står på, og disse er relativt lette å løse.
Politikk eller ei
I nyere tid har en del av Ubisofts spillkatalog lokket med en aura av at de tar opp samtidstematikk, mens de i samme åndedrag fraskriver seg å inneha et politisk budskap. The Division-spillene har kanskje fått mest oppmerksomhet, med sine fortellinger om et kollapset amerikansk samfunn i etterkant av et dødelig virusutbrudd(!). Far Cry 5s tematikk, bygget rundt kulter, militant motstand og fanatisk tilbedelse av en karismatisk leder, flørtet også med temaer om våpenkontroll og ekstremisme, uten å egentlig si noe om det annet enn å slenge ut en referanse her og der.
Sånn sett traff Watch Dogs 2 faktisk betydelig bedre i 2016, med sin harselering med Silicon Valley og sosiale medier. Men det er vanskelig å vite på hvilken side av denne skalaen Watch Dogs Legion lander når det kommer til samtidsrefs. Referansepunktene er her: spillet er satt til en dystopisk alternativ fremtid som – ifølge markedsføringen – tar sted en god stund etter Brexit. Men ut ifra det vi fikk spille er det vanskelig å spore noe i Watch Dogs Legion som nødvendigvis sier mye om det faktiske politiske klimaet, men derimot vil følge mer i fotsporene til sine to forgjengere, og kanskje gå enda mer inn på problematiske maktstrukturer, korrupsjon og private selskap med tilgang på overveldende mye persondata. Tonen virker å være hakket mindre lystig enn den varme historien om Marcus og den lystige ungdommelige hackergjengen hans i Watch Dogs 2, men betydelig mindre grimt enn Watch Dogs' Chicago og stoiske Aiden Pearce.
For eksempel får vi et glimt inn i Albion-sjef Nigel Cass' mørke fremtidsvisjon når han i et hemmelig møte legger frem Prosjekt THEMIS – selvdrevne droner som skal plaffe ned kriminelle med utrolig presisjon før de rekker å begå ugjerninger, selv midt i en folkemengde. At han kjapt glir inn i rollen som en stormannsgal, kynisk og uempatisk antagonist her, er nok et varsel på hvilke overdådige – men ikke nødvendigvis nyanserte – skurker Watch Dogs Legion vil presentere.
Konklusjon
Selv etter tre timer med Watch Dogs Legion er det mange spørsmål som gjenstår. Hvordan vil historien fungere uten én spesifikk hovedperson? Vil spillet by på nok variasjon til å sikre at man skifter spillfigur ofte? Hvor forseggjorte er rekruteringsoppdragene på sikt? Vi er også spente på hvordan flerspillerdelen, der man skal kunne innta London sammen med tre andre, vil fungere, siden vi ikke fikk prøve den nå. Og vi rakk heller ikke å ta et dypdykk i noen av sideoppdragene og minispillene som skal være en del av opplevelsen.
Det vi likevel kan si med sikkerhet er at London er en interessant boltreplass som byr på de fleste av de store landemerkene, og et stort variert utvalg av livlige folk som har hver sine gjøremål, problemer og grunner til å ville bli med i motstandsbevegelsen DedSec. Og det er her vi er mest spente – håpet er at det oppstår mange unike situasjoner, siden figurene har forskjellige forhold til hverandre som man tilsynelatende kan påvirke og manipulere.
Dersom Watch Dogs Legion klarer å levere på ambisjonene, kan dette bli et temmelig unikt sandkassespill. Og dersom Ubisoft skulle greie å nyansere og spinne en interessant fortelling rundt den aktuelle tematikken kan vi faktisk ende opp med et spill som klarer å gå linjen mellom Watch Dogs ubehagelige påminnelse om hvor nære et overvåkningssamfunn vi er, og Watch Dogs 2s mer lettbeinte tilnærming til private selskapers håndtering av personlig data. Vi får se.
Watch Dogs Legion kommer 29. oktober, til PlayStation 4, Xbox One, Stadia og PC. Spillet slippes også til PlayStation 5 og Xbox Series X når de plattformene er på markedet.
