Det første Trackmania-spillet ble sluppet i 2003, men det var ikke før lanseringen av gratisspillet Trackmania Nations tre år senere at serien virkelig gjorde inntog i undertegnedes ungdomsår. Den tiden husker jeg til gjengjeld som om det var i går – jeg ser fortsatt for meg hvordan jeg og halve klassen grep enhver anledning til å bruke datamaskinen i klasserommet for å drifte og loope oss rundt på spillets intrikate og absurde racingbaner.
Det var like deler frustrerende vanskelig og engasjerende spennende å gradvis mestre det de ulike nivåene hadde å by på: Det kilte i magen for hvert sinnssyke hopp vi utførte, og hver gang vi fløy inn i en vegg og måtte starte på nytt var det som å faktisk krasje i en vegg i 300 tullekilometer i timen. Og det er litt av det samme jeg opplever nå, 14 år senere.
Om ikke lenge slipper nemlig Nadeo og Ubisoft et splitter nytt Trackmania – en slags «reboot» av Trackmania Nations, hvor utviklerne forsøker å kombinere seriens fortid og nåtid i en helhetlig smørje. Vi har fått tidlig tilgang på en håndfull av spillets enspillerbaner, og vi har stort sett bare nostalgiske lovord om det vi har testet så langt.
Et underlag til alle anledninger
Trackmania anno 2020 markedsføres som en nyutgave av Trackmania Nations, og det merker man nesten øyeblikkelig. For det første vender vi denne gangen tilbake til «stadium» – den massive sportsarenaen som huser brorparten av alle Trackmania-spill og deres omfattende baner. Så vidt jeg vet vil det kun være dette området som er tilgjengelig i spillet, i hvert fall i første omgang.
Dette betyr at de andre omgivelsene som har blitt introdusert i senere spill i serien, deriblant «lagoon», «canyon» og «valley», uteblir helt. Det er selvfølgelig litt trist, men det virker som om utviklerne forsøker å kompensere for dette ved å introdusere en rekke nye stilarter og underlag innad i «stadium»-temaet.
Noe av det nye man for eksempel kan forvente å se, er banedeler som er dekket av blodferske varianter av gress, is og grus. Disse kommer i mange forskjellige former, slik som hvordan de nye isblokkene blant annet kan formes som en bobkjelkebane eller som en isdekt hinderløype hvor man må kjøre sikksakk mellom slalomaktige stenger.
Spillet har enormt god flyt, bilene sitter godt plantet på veien (helt til de ikke gjør det i det hele tatt) og fartsfølelsen er det ikke mye å si på.
Blandingen av de forskjellige stilartene – og da gjerne på kryss og tvers av hverandre innenfor små områder – kan i noen tilfeller virke litt anmassende, men samtidig fører dette også til store muligheter for variasjon innenfor hver enkelt bane.
Det samme gjelder også for den visuelle helheten – det er litt rotete her og der, men stort sett er nye Trackmania meget lekkert å se på. Spillet er lekent designet, med fargerike banedeler, mye flott bruk av lys og skygger, samt mange unike løsninger strødd utover. Jeg er spesielt imponert over hvordan bilene ser ut: Bakpå hver bil kan man for eksempel se hvor fort den kjører og hvilken plassering vedkommende er på, mens det åpnes opp to vingeaktige klaffer på siden av kjøretøyet som er med på å indikere når man bremser.
Nye ideer
De forskjellige underlagene har selvfølgelig også ulik fysikk, og det at man kan støte på en rekke slike på kort tid øker automatisk kravet til spillerens ferdigheter. Dette merkes, og som forventet er denne utgaven av Trackmania like utfordrende som alltid. Vi har foreløpig bare fått teste en brøkdel av de mange enspillerbanene det endelige spillet kommer til å by på, men vi har allerede strevd med flere banerekorder og gullmedaljer.
Som Trackmania-spill flest handler mye om å spille de samme banene om og om igjen, alt i jakt på disse rekordene. Serien benytter flittig spøkelser av andre sjåfører slik at man alltid har noen å kappkjøre med, og dette fyrer konstant oppunder konkurranseinstinktet.
Heldigvis er det stadig like artig å spille Trackmania. Spillet har enormt god flyt, bilene sitter godt plantet på veien (helt til de ikke gjør det i det hele tatt) og fartsfølelsen er det ikke mye å si på.
Også her har utviklerne pyntet på opplevelsen med en håndfull nye ideer: Ved siden av de kjente og kjære panelene som blant gir deg superfart og skrur av motoren din, er det nå en rekke nye paneler som er med på å holde opplevelsen frisk og spennende.
Blant annet er det nå et panel som gir bilen rakettegenskaper for en stakket stund. Dette lar deg kjøre på vegger og i taket på måter man aldri har fått til i Trackmania tidligere. Et annet panel fører til at bilene beveger seg i sakte film, noe jeg gleder meg til å se brukt for å lage provisoriske hinderløyper og hjemmesnekra «photo finish»-sekvenser.
Alt dette, sammen med de mange tingene som gjør Trackmania til Trackmania – inkludert looper, vanvittige hopp og nådeløst presise nivåer – fører til at spillets baner stadig overrasker, uten at det er helt umulig å tolke hvor man skal den første gangen man utforsker dem.
Det vi fortsatt ikke vet
Det samme kan man neppe komme til å si om de brukerskapte banene som utvilsomt vil dukke opp i spillet etter lansering. Vi har dessverre ikke fått testet spillets skaperverktøy, hvor man kan lage egne baner ved å sette sammen separate banedeler til å bli nøyaktig det man vil, men Nadeo har vist fram et par mindre smakebiter, og verktøyet ser som vanlig ganske brukervennlig ut.
Vi har heller ikke fått prøvd oss på den aktive flerspillerdelen av spillet, men vi kan allerede si at det er dette som kommer til å være spillets «make or break»-funksjon.
Den hissige og kaotiske flerspillerdelen fra tidligere Trackmania-spill har lenge vært en av de viktigste grunnsteinene i seriens identitet, og hvis jeg ikke kan farte rundt på tullete racingbaner med førti andre spillere som alle har hvert sitt horn, absurde kallenavn og flagg som representerer landet de kommer fra, vil jeg ikke ha noe med dette å gjøre.
Joda, men det vil neppe være like morsomt i lengden. Og er det noe Trackmania sårt trenger – etter at flere spill i serien har forsvunnet litt i mengden – så er det konkurranse, interessant fjas og en stabil brukerbase som har mange grunner til å vende tilbake.
Konklusjon
Nye Trackmania krysser øyeblikkelig av de aller viktigste punktene for hva man kan forvente av et Trackmania-spill. Dette innebærer at spillet har en hissig fartsfølelse, baner som stadig overrasker og medaljetider som konstant utfordrer spillerne til å jage tideler.
Alt sys sammen av en helhetlig visuell stil som er like deler lekent og elegant. Her flyter de ulike stilartene og veitypene sammen i en diger smeltedigel, og selv om overgangene noen ganger er litt brå og utydelige, fungerer det likevel meget godt.
Vi har fortsatt til gode å teste spillets flerspillerdel og skaperverktøy, og det er dette som kommer til å være den store lakmustesten: Hvor engasjerende er det å knive med andre spillere over tid, og hvor spinnville brett kan man klare å lage på egenhånd?
Det er foreløpig ikke godt å si, men basert på det Nadeo har vist fram hittil og hvordan denne enspillersmakebiten fungerer, virker det som om det fortsatt oppfordres til kaotisk og spennende konkurransemoro. Og da er egentlig det meste allerede gjort.
Trackmania lanseres den 1. juli og kommer i første omgang kun til PC.
