SAN FRANCISCO (Gamer.no): Alle de store slåssespillene har sine kjennetrekk, og Mortal Kombat-seriens superfokus på blod og gørr er kanskje det mest distinkte av dem alle. Da er det selvsagt at det videreføres når seriens styrker skal løftes opp, svakhetene skjæres av og konseptet får en ny vår.
Jeg hadde likevel ikke forventet at det skulle tas så langt som dette. Vi har fått en halvtime alene med det kommende slåssespillet, og det ser i grunn rimelig spennende – og blodig – ut.
Ved det gamle
Min befatning med slåssespill begrenser seg for det meste til intensive dueller nede i kjellerstua under oppveksten. Jeg og broren min var like ivrige på å konkurrere som alle andre søskenpar, og Mortal Kombat var selvskrevent sammen med andre klassikere som One Must Fall: 2097 og Tekken-serien.
Det å spille sammen med andre har vært viktigere enn de faktiske finurlighetene med de ulike spillene, og jeg er altså ingen ekspert på de ørsmå nyansene som har gjort sjangeren så ekstremt populær i konkurranseøyemed. Derfor passer det flott at Mortal Kombat også har et sjarmerende ytre som gir en umiddelbar appell.
Spillet er veldig pent, og de smidige animasjonene gjør det til en fryd å slenge føttene rundt motstanderens hals, før du knekker nakken med et hissig rykk. Figurene er detaljerte, og umiddelbart gjenkjennbare. Hvis du setter den moderne Scorpion opp mot førsteversjonen fra 1992 så er de radikalt forskjellige, men fortsatt like seg selv.
Denne respekten for røttene merkes veldig godt på mange måter. Mange av triksene til de ulike figurene utføres med samme de knappekombinasjonene som tidigere, og essensen av styresettet er bevart. Det er få lange, omfattende triks her. Mortal Kombat er rått og strømlinjeformet, akkurat slik jeg liker det.
Grusomhet er belønningen
Kontrollsystemet er generelt smidig, og det tar ikke lang tid å bli vant med kontrollene. En kjapp titt på trikslistene gir et høvelig triksforråd, som du igjen kan bygge på med litt eksperimentering. Allerede etter en halvtime rakk jeg å føle meg passe bekvem med et par figurer. Utfordringen ligger mest i presis timing av de ulike ferdighetene.
Som i en del andre slåssespill har man en rekke spesialtriks, og du må gjøre deg fortjent til å utløse de. En graf fylles opp ved at du presterer godt (eller får rundjuling), og du kan selv velge hvordan du vil bruke de tre nivåene. Et ekstra sterkt angrep suger for eksempel en drøy tredel av denne grafen.
Noen ganger kan du havne i ei virkelig knipe ved at fienden igangsetter et kombinasjonsangrep. Det betyr nødvendigvis at en betydelig del av helsemåleren din står i fare for å forsvinne. Hvis du har kjempet deg opp til nivå to av superangrepsgrafen så kan du klemme til med et motangrep og rive deg løs. Det kan gjerne være forskjellen mellom seier og nederlag.
Den virkelig saftige belønningen er likevel «X-ray»-angrepene, som krever maksimalt oppladet superangrep. Disse knepene er unike for hver figur, og går fra å flå fiendens hode til å løpe løpsk med kniver. Felles for dem alle er at de symboliserer spillets ytterste grusomhet, og blant annet lar deg se beina knuse fra innsiden (derav røntgen-referansen). I tillegg skader de selvsagt kjempemye.
Stadige utfordringer
Det har også vært anledning for å videreføre andre kjente elementer, slik som knuseleken «Test Your Might» . Helt siden førstespillet har dette vært et avbrekk fra enspillerdelens mas og kjas, hvor du får en stabel av ulike materialer og spørres pent om du orker å knuse de med neven. Lite er så mandig som å smadre ting med hendene, og det vet utvikler Netherrealms.
Den mer eksotiske lillebroren «Test Your Sight» er også tatt med videre, og her er det snarere en lek om å finne den forsvunne godbiten som står i sentrum. Den gode, gammeldags koppeleken, altså.
Da synes jeg nok «Challenge Tower»-modusen er adskillig mer spennende. Her skal man håndtere 300 vidt forskjellige utfordringer i stigende vanskelighetsgrad, og vi loves at de siste utfordringene skal være noe av det verre man kan komme bort i innen sjangeren. Selv slet jeg nok med å knerte styggen på nivå fem, noe som lover svært dårlig for fritiden min når spillet slippes.
I tillegg til disse tre utfordringene vil vi forresten få nok en splitter ny en kalt «Test Your Luck». I dette tilfellet erstattes ferdigheter som knappespasming og et kjapt øye med mer abstrakte kvaliteter. Modusen er fortsatt ikke ferdig på dette punktet, men det nevnes at vi kan forvente oss utfordring som at knappene sender feil signaler, eller at man må slåss med spillfigurer uten hode. Et eksotisk lite avbrekk, altså.
Klassiske angrep
En utmerket måte å røske fiendens hode av på er ved bruk av «fatality»-angrep. De har selvsagt funnet sin plass i også dette spillet. Lite er så definerende for Mortal Kombat-serien som de ultragroteske avslutningsangrepene, hvor Scorpions ildspruting a lá «TOASTY!» nok er den mest kjente.
Det er vanskelig å utføre disse saftige avslutningsangrepene, og det er sjeldent nødvendig, men du verden så godt det føles å gni fiendens nesetupp langs grusen. Kombinasjonene er ikke fryktelig intrikate i seg selv, men man må benytte de til rett tid og samtidig stå på korrekt avstand – markert med en flekk på gulvet.
Disse angrepene er også det heftigste i forhold å dekke arenaen med blod. Du merker det godt om en av slåsseheltene avsluttet forrige runde med en fatality, all gørra og blodet fra tidligere av tas nemlig med videre. Dette er bare en av mange detaljer som gjør Mortal Kombat til en morbid fryd å se på.
Rent kontrollmessig var det også lite å utsette på. De mest seriøse spillerne vil kanskje investere i en av de skreddersydde stikkene, men å styre med Xbox 360-ens analogspaker var uproblematisk for en amatørspiller. Det er som nevnt ingen videre intrikate knappekombinasjoner å finne her, og kreativitet er vel så viktig som presisjon.
Konklusjon
Det er i tiden å «gjenopplive» klassiske spillserier og gjøre nytolkninger, og om du spør en slåssespillfantast så troner nok Mortal Kombat blant de stolteste merkevarene. Man skal være veldig forsiktig med kildematerialet når man behandler en snart 20 år gammel serie, men Netherrealm og seriens far Ed Boon har ikke glemt hva som gjorde en av verdens mest populære slåssespillserier til det den er.
Utseendemessig er dette en lekker sak, og det er ikke vanskelig å kjenne igjen figurene heller. Samtidig må vi belage oss på minst like mye blod og gørr som noen gang, enten det er i form av ultrabrutale avslutningsangrep, spesialtriks som viser røntgenbilder av ekstremødeleggelsen din eller omgivelsene – som viser utenforstående som blir torturert og andre makabre hendelser.
Det er vanskelig å si om dette er et virkelig comeback for serien, selv om det vi har spilt lover veldig godt. I stedet ønsker jeg heller å skrive hjem om et godt slåssespill som aldeles ikke trenger Mortal Kombat-lisensen for å stå på egne ben. Mange vil nok sette stor pris på lisensen, og det er ingen tvil om at de har bevart essensen, men det er kanskje desto viktigere at dette enkelt og greit er et artig spill.
