Bethesda fortsetter sin vei gjennom skytespillhistorien – tidligere har de lykkes med å bringe både Wolfenstein og Doom til den moderne spillalderen, og da var det ikke vanskelig å gjette seg fram til at Quake stod som nestemann på listen.
At spillet skulle by på unike helteskikkelser, ala Overwatch og Team Fortress, var det færre som hadde sett for seg, men slik ble altså Quake Champions annonsert under E3 i 2016. Nå har spillet vært innom mange lukkede betafaser, før det nå omsider blir tilgjengelig for gud og hvermann i en liten periode. Vi har fått god tid til å teste spillet, og vi har latt oss imponere.
Helter og heltinner
I motsetning til Wolfenstein og Doom, vil Quake Champions i utgangspunktet ikke tilby en enspillerkampanje. I stedet er det flerspillerbataljer som skal stå i fokus, og på besøk under den lukkede betatesten fikk vi prøve oss på tre forskjellige moduser. Den første og mest attraktive i hurven var den klassiske «Deathmatch»-modusen: åtte spillere, portaler, fri flyt av «pick ups», og full refleksbonanza.
Her går det nemlig unna, med kjappe figurer, tung skyts og ingen grunn til å lade våpnene sine.
Selv prøvde jeg meg aller først som den tradisjonelle Quake-soldaten, Ranger. I begynnelsen lot jeg stort sett pumpehagla snakke for seg, med blandet hell. Å gå fra det relativt bedagelige tempoet i Overwatch på PlayStation 4 (som jeg vanligvis sogner til), til det PC-eksklusive kaoset som preger Quake Champions, ble en kraftig overgang å svelge.
I løpet av testhelgen gikk det likevel stadig bedre, og underveis oppdaget jeg også at hver figur (i tillegg til å bevege seg ulikt og å ha ulikt antall helse- og rustningspoeng) også besitter én spesialegenskap hver.
Marinesoldaten kan da for eksempel skyte ut en elektrisk ladning som skader fiender og lar spilleren teleportere til ladningen når de måtte ønske; Visor kan se fiender gjennom vegger; mens den blåhårede Nyx er den raskeste figuren, med den spesialegenskapen at hun også kan bli usynlig.
Til sammen er totalt ni figurer tilgjengelig i spillets betafase, samtlige med én unik egenskap og en håndfull passive ferdigheter. I skrivende stund er alle fritt tilgjengelige, men i den endelige utgaven av Quake Champions skal det angivelig koste penger (ekte, eller de man tjener opp innad i spillet) å låse opp disse. Dette kommer som en naturlig konsekvens av at spillet skal være gratis å laste ned og spille, men vil antagelig fungere greit i sin endelige form.
Personlig er jeg egentlig bare spent på hvor mange figurer utviklerne kommer til å lage, og hvordan de resterende kommer til å se ut. Rent estetisk er ingen av personlighetene vi har sett til nå helt på nivå med de man møter i konkurrenten, og det er jo litt synd.
Klassikerne vender tilbake
Likevel gjør de da nytten sin: For meg var det til slutt reptilmonsteret Sorlag som ble favoritten. Hun har en god balanse av helse og fart, og stiller i tillegg med et ganske så interessant spesialangrep. Hun kan nemlig spytte syrekuler ut av munnen sin – både direkte på motstandere og som feller i omgivelsene – og disse vil da skade alle som kommer i nærheten.
De som på forhånd har fryktet at disse personlighetene vil ta for mye fokus, og potensielt forvandle Quake til det tidligere nevnte Overwatch, kan likevel puste lettet ut. Hver figur er riktignok svært unik, men i kampens hete er det stort sett kun våpenferdigheter det hele kommer an på – er man flink til å sikte, skyte og utføre gode, gamle skytespilltriks (slik som for eksempel «rocket jumps») vil det gå deg vel.
Jeg merket fort at det ikke gikk meg så fryktelig vel, men samtidig oppdaget jeg også at jeg egentlig ikke brydde meg. Quake Champions er nemlig så raskt og spennende at hver skuddveksling er som en liten eksplosjon av underholdning og action.
Det er selvfølgelig enormt tilfredsstillende når man kommer seirende ut av disse duellene, men å tape er liksom ikke så irriterende det heller. Man er som regel tilbake i live etter tre-fire sekunder, og da er det kort vei tilbake til der man ble tatt av dage. Med mindre man er helt ubrukelig skal en da alltids få utrettet noe mens man er på farten.
Fiendene tåler en del (nøyaktig hvor mye avhenger av hvilken figur man skyter på), men ikke så mye at de føles som kulesvamper – et par velrettede skudd med en hagle er ofte nok.
Men kanskje en rakettkaster er mer din stil? Eller hva med en god gammeldags «railgun»? Alle klassikerne vender tilbake som våpen man kan plukke opp rundt omkring på kartet. Disse dukker opp på samme sted hver gang – det samme gjelder for rustninger, helsepoeng og den beryktede bonusen som lar spilleren som innehar den gjøre fire ganger så mye skade som normalt – så det er mye å hente fra å lære seg de ulike kartene å kjenne.
Videre er det egentlig ikke så mye å kommentere på ut ifra det lille vi har fått prøvd Quake Champions så langt. Grafikken er helt ålreit, modusene er som forventet og kartene er kompakte og spennende. Mer enn det trenger man egentlig ikke fra et spill som forsøker, og stort sett lykkes, med å gjenskape noen av de hurtigste og mest engasjerende skuddvekslingene fra sent på nittitallet.
Konklusjon
Quake Champions er raskt og spennende: Skytefølelsen er god, våpnene er passe kraftige og figurene er akkurat interessante nok, uten å havne i veien for den generelle spillopplevelsen.
Rent estetisk ligger spillet kanskje et par hakk bak konkurrentene, men dette gjøres opp for ved å tilby lynraske og eksplosive skuddvekslinger stort sett hele tiden. Og da gjør det nesten ikke noe om man vinner eller taper – så lenge man får skutt fra seg, enten det er med raketter, pumpehagler eller «railgun», så er det rett og slett bare veldig gøy å spille Quake anno 2017.
Hvordan det hele kommer til å utarte seg når spillet er ferdig gjenstår selvfølgelig å se, men basert på det vi har spilt så langt lover dette veldig, veldig godt for Quakes gjenoppstandelse.
Vi har tidligere likt nyutgavene av både Doom og Wolfenstein, og anbefaler gjerne disse igjen.
