LONDON (Gamer.no): Jeg er egentlig ikke særlig lettskremt. Jeg anser meg selv som en rasjonell person som evner å holde hodet kaldt når stressfaktoren øker. Sett meg foran en skummel film, eller enda verre; et skummelt spill, og alt dette tøffingpreiket ser ut som det rene oppspinn.
Ting kan gjerne være spennende, men såkalte «jump scares» og skvetting vil jeg gjerne ha meg frabedt.
– Ingen hoppet høyere i stolen sin enn deg, sa en av Bethesdas PR-folk til meg etter å ha brydd meg på den første timen av deres kommende skrekkeventyr, Prey.
Skummelt hele tiden
Det hele starter rolig. Hovedpersonen, Morgan Yu, våkner av vekkerklokka som forteller at datoen er 15. mars 2032, og blir bedt om å ta på seg drakten sin for å delta i noen enkle tester på romstasjonen han er utstasjonert på. De første testene går ganske så bra, men testingen avbrytes brått og Morgan dopes ned. Når Morgan våkner dagen etter sier vekkerklokka igjen at datoen er 15. mars 2032. Du forstår vel allerede at ting ikke er helt som de skal.
Den andre dagen vi får oppleve på Morgans romstasjon går langt fra like fredelig for seg. Romvesener som kalles Typhons har tatt kontroll over basen og etterlatt ytterst få overlevende. I løpet av demonstrasjonen møtte jeg på to typer Typhons. Den relativt store Phantom, og den mindre, men langt skumlere Mimic. Sistnevnte har evnen til å ta form som alminnelige objekter og kan hoppe ut for å angripe deg når som helst.
Disse overraskelsesangrepene akkompagneres naturligvis av brå og høy musikk, brå og høye kraftuttrykk fra undertegnede. De tre siste fjerdedelene av demonstrasjonen jeg fikk prøve var mer intenst enn noe jeg har spilt på lenge. Det gis lite rom til å puste og slappe av muskulaturen.
Nye krefter
Det gir en BioShock-følelse å traske rundt på romstasjonen. I tillegg til uroen og følelsen av at noe kan hoppe på deg når som helst finnes det våpen av mer eller mindre konvensjonelle karakter. Demoen vi fikk prøve var forholdsvis kort, men vi rakk å finne et våpen som gjør fiender om til stein. Redselen ble imidlertid stor da dette viste seg å ikke være en permanent tilstand. I stedet må man, i kjent Bioshock-stil, slå fiendene med en skiftenøkkel til de knuser. Eventuelt kan man helt sikkert også bruke andre våpen, men det var det ikke anledning til i vår korte demonstrasjon.
En annen ting vi ikke fikk prøve, men som vi gjerne ville hatt en smakebit på er kreftene man skal kunne tilegne seg underveis. Morgan Yu skal kunne få krefter som monstrene han kjemper mot også har. Det skal bli interessant å se hvordan dette fungerer i praksis, men det er vanskelig å ikke igjen trekke paralleller til BioShock, eller Prototype for den sakens skyld.
Som i Dishonored-spillene til Arkane har også Prey et oppgraderingssystem. Helse, styrke, evne til å hacke dører og datamaskiner, er alle ting som du kan velge å oppgradere på Morgan Yus vegne. Rundt omkring finner man såkalte «Neuromods» som gjør at man kan oppgradere en av Morgans egenskaper. Oppgraderingssystemet er verken intuitivt eller engasjerende, men virker å være til stede for å gi spilleren en måte å tilpasse Morgan til sin spillestil. Mest opptatt av å denge romvesen? Oppgrader helsen. Lyst til å utforske bakgrunnshistorien til romstasjonen? Ved å hacke dører og datamaskiner med vanskeligere kryptering kan man finne notater og samtalelogger som kan bidra til å finne ut mer om mysteriet. Lyst til å oppgradere våpnene dine? Fokuser på styrke, så Morgan kan bære med seg mer rask.
For i tillegg til å oppgradere seg selv er det også mulig å oppgradere våpnene sine. På din ferd gjennom romstasjonen vil du finne drøssevis av skrot som i stort nok kvanta kan gjøre et våpen bedre. Samler du nok brente kretskort, brukte plastrør og frynsete ståltråd kan du leke MacGyver. «Å leke MacGyver» i dette spillet betyr å kaste alt inn i en maskin. I likhet med Minecraft må komponenter i byggeprosessen plasseres i et rutenett. Heller ikke dette spesielt intuitivt, og ærlig talt ikke noe jeg personlig har særlig stor interesse av å bruke tiden på i et spill som Prey.
Konklusjon
Mysteriet om hva som egentlig foregår på romstasjonen er per nå det mest innbydende med Prey for meg. Utforskningsmulighetene og og hemmelighetene som kan avdekkes virker å gi spillet så mye dybde som du bare vil. Overalt finnes det e-post-kontoer som kan hackes, eller notater som gir små innblikk i hva
Prey preges også av at det utvikles av Arkane Studios. Detaljrikdommen, mulighetene til å interagere med praktisk talt alle gjenstander bidrar til at dette er en oppslukende opplevelse.
Grafikken imponerte ikke nevneverdig, selv ikke på PC. Ikke dårlig, men det kunne blitt lagt ned mer arbeid i noen av teksturene. Det legger imidlertid ikke noen demper på stemningen i spillet som sådan. Demonstrasjonen kjørte helt fint, og det var ikke noe tilløp til ytelsesproblemer, selv om det virket som om Morgan Yu manglet dialoglinjer.
Forhåpentligvis er systemet for våpenoppgraderinger mer strømlinjeformet enn førsteinntrykket har fått meg til å tro. For selv om jeg er en ynkelig pingle når det kommer til skumle spill, vil jeg heller oppleve stemningen ute på romstasjonen enn å montere våpen laget av søppel inne på kontoret til Morgan.
Åpningen av Prey er lovende.
