De prisbelønte rollespillene i Persona-serien er ikke fremmed for å eksperimentere og prøve nye ting. Tidligere har serien fått prøve seg på alt fra rytmespill til «dungeon crawling», og nå har turen kommet til «hack 'n slash».
Nærmere bestemt er det den Dynasty Warriors-aktige «musou»-stilen som skal til livs. Med det slår Persona pent følge med blant annet The Legend of Zelda og Fire Emblem, tilårskomne serier som begge har fått bryne seg på nettopp denne undersjangeren tidligere. I løpet av spillets første 5-6 timer er det ikke enormt mye som skiller Persona 5 Strikers fra det som har kommet tidligere, men seriens særpreg, rollegalleri og flotte stilvalg gjør dette likevel til et sedvanlig spennende sidesprang.
Det lille ekstra
Tradisjonen tro er Persona 5 Strikers et fullgodt tilskudd i Persona-familien. Dette betyr at spillet ikke bare tar i bruk figurer, angrep og omgivelser fra opphavsmaterialet, men også plukker opp tråden der originalspillet sluttet. Det har gått et snaut halvår siden handlingen i Persona 5, og nok en gang må gjengen i The Phantom Thieves of Hearts komme sammen for å hamle opp med ondsinnede storheter og megalomaniske skyggesider rundt omkring i Japan.
Det blir øyeblikkelig tydelig at vi får et litt mer komprimert eventyr denne gangen, med en klar «deadline» satt ved slutten av hovedpersonenes sommerferie. Dette betyr at spillet vil være markant kortere enn de drøye 100 timene det tar å fullføre Persona 5, og følgelig vil også tempoet være en del kvikkere underveis på ferden.
Dette blir likevel ikke tydelig med en gang, og også Persona 5 Strikers bruker lang tid på å komme ordentlig i gang. Med det sørger utviklerne for å rette masse fokus på det interessante plottet og de fargerike personlighetene som hører til, men det er likevel vanskelig å unngå følelsen av at man har sett mye av dette tidligere. Særlig hvis man har leflet med de andre sidesprangene i serien, vil dette være veldig kjent.
Dialogen er fortsatt skarp og vittig, og jeg setter pris på alle sjanser jeg får til å blir bedre kjent med disse figurene, men foreløpig mangler historien det lille ekstra som kan skille den fra andre Persona-eventyr.
Stilfullt sidesprang
Her kommer imidlertid spillbarheten til unnsetning: Der andre Persona-spill for det meste er ganske typiske turbaserte rollespill, er Persona 5 Strikers et vaskekte og overdådig actionspill hvor fart og spenning er hovedfokuset. Man velger fritt blant de åtte unike medlemmene av The Phantom Thieves of Hearts – samt et par nykommere – før man kaster seg ut i heseblesende basketak med monstre i spillets parallelle univers.
Opplevelsen fokuserer stadig på lett sniking og muligheten til å overrumple fiender rundt omkring i «Metaverse», mens det å faktisk hamle opp med skyggeskapningene er en helt annen sak enn tidligere. Der man vanligvis tar for seg en håndfull eklinger i tur og orden, kaster dette spillet i stedet flere titalls monstre etter deg om gangen.
Heldigvis er hovedpersonenes krefter tilsvarende forbedret, slik at man nå kan denge løs på skyggene uten avbrudd og tilbakeholdenhet. Hver figur stiller med forskjellige våpen, kombinasjonsangrep og spesialegenskaper som alle kan sys sammen for å ta knekken på fiendene. Hver figur føles unik: Hardhausen Ryuji er for eksempel litt treg, men gjør opp for dette ved å ha en rekke defensive egenskaper og angrep som kan lades opp for å gjøre mer skade; mens den elegante Ann er kjappere, kan omgi våpenet sitt med flammer og fyrer av hissige magiske angrep.
Underveis når man som forventet nye nivåer i takt med nye måter å utforske spillets fangekjellere på – jeg synes spillet holder deg i hånden i overkant lenge, men etter et par timer får man mer eller mindre fritt leide. Da velger man litt selv hvordan man skal tilnærme seg de merkelige omgivelsene og monstrene som lusker rundt der, men det tar enda litt tid å bli ordentlig vant til spillets hektiske kampsystem.
Det er like før jeg får dreisen.
For meg har slåssingen fortsatt ikke «klikket» helt – til det er de vanlige sammenstøtene for korte, sjefskampene for lange og kameraet litt vel uhåndterlig – men jeg føler likevel at det kan være like før jeg får skikkelig dreisen.
Konklusjon
Persona 5 Strikers er et markant skritt vekk fra det Persona-serien er kjent for, uten at det ser ut til å komme noe særlig i veien den særegne stilen og unike flyten de japanske rollespillene er så kjent for. Ikke bare kler spillet en litt raskere fremtoning og mer action, men det virker faktisk også som om det er en del dybde under overflaten.
Som seg hør og bør er spillet er en direkte oppfølger til Persona 5 og med det kommer den samme fremragende stilen, de samme finurlige figurene og mer av den fortellerteknikken man er kjent med fra tidligere innslag i Persona-universet. Dette betyr at vi fortsatt får lett og leken dialog og artige påfunn, men også at det ikke er enormt mange overraskelser å spore (hvert fall ikke i løpet av de seks timene vi har fått spille så langt).
Historien har likevel et par nye ansikt og det kommer stadige drypp av mystikk og nye oppdagelser, så underholdende er det i hvert fall uansett.
Det samme gjelder også for spillets kampsystem, som til tross for å bruke litt vel lang tid på å komme i gang og blir litt vel kaotisk til tider, har mye spennende å by på. Hver figur har noe å komme med og nok unike egenskaper til at det frister å eksperimentere og leke seg hele veien, og resultatet er en heidundrende kavalkade av magi, særpreg og anime-inspirasjon. Så gjenstår det bare å se om spillet klarer å holde variasjonen i fokus gjennom 30-40 timer til.
Persona 5 Strikers lanseres på PlayStation 4, Nintendo Switch og Windows den 23. februar. Spillet er testet på en PlayStation 5.
