Siden annonseringen av det ambisiøse superheltprosjektet i 2017, har det vært spennende å følge med på utviklingen av Crystal Dynamics' neste storspill, Marvel's Avengers. Særlig for en som meg, som med årene har begynt å bli veldig glad i de respektive eventyrene i Marvels filmunivers, har det vært en berg-og-dal-bane-ferd av de sjeldne.
Fra den øyeblikkelige skuffelsen over de ukjente og stive figurene da spillet ble annonsert, til det flyktige engasjementet knyttet til gameplay-fremvisningen et par måneder senere og hele veien til den siste ukens gjennomgang av spillets beta. Å si at jeg har hatt blandede følelser til dette spillet er altså en skikkelig underdrivelse, og etter å ha spilt det i et par timer har jeg liksom ikke blitt så mye klokere.
Fra Hulken til Iron Man
Marvel's Avengers sparkes i gang idet en terroristorganisasjon truer med å jevne store deler av San Francisco med jorden. Heldigvis er jordens mektigste helter bare et superheltsteinkast unna, og slik har det seg at man i rollen som alt fra Thor til Black Widow må kjempe for å redde dagen langs den massive Golden Gate Bridge.
Denne sekvensen har vi allerede sett flere ganger, men det å faktisk spille som de ulike heltene gjør dette øyeblikkelig til en langt mer interessant affære. Det virker også som om utviklerne har tatt til seg noe av kritikken de har fått underveis: Sammenstøtene med de hissige terroristene ser mer fysiske ut enn det de har gjort tidligere, og tempoet er markant annerledes i denne langt mer ferdigstilte utgaven av spillet.
Dermed går det ganske så radig når jeg i løpet av prologen blir slengt som en kasteball mellom de ulike helteskikkelsene. Det går unna, men det hjelper langt på vei at de fem heltene i utgangspunktet benytter de samme knappene: firkant er svake og raskere slag, trekant er tyngre utfall, mens de også har et langdistansevåpen og unike superangrep som kan aktiveres med skulderknappene.
Likevel er det klare forskjeller her, og det er antagelig det som er det mest imponerende med Marvel's Avengers så langt. Iron Man kan for eksempel fly gjennom luften, bruker langdistansevåpen langt oftere og har et innebygd pareringssystem i komboene sine – han er presis og rask, med kjappe angrep som virkelig sitter godt.
På motsatt side finner vi Hulken, som er langt mer hardfør, fysisk større og ikke fullt så treffsikker. Her går det mer i angrep som skaper kaos i fiendenes rekker, der man kan veksle mellom å kaste gjenstander man river løs fra omgivelsene og å denge to fiender med en tredje. Spillet blir litt mindre taktisk her, og føles da langt mer som et litt for slapt «hack 'n slash»-spill.
De gjenværende heltene man får spille som faller et sted innimellom disse to arketypene. Captain America er en bokser som kan blokkere prosjektiler med skjoldet sitt; Thor bruker torden og lynild for å hamle opp med fiender; Black Widow har håndpistol og kan gjøre seg usynlig meg ujevne mellomrom; mens Ms. Marvel har Skippern-lemmer som kan strekkes og vokse seg store for å treffe fiender på avstand.
Alt dette bidrar til å gjøre slåssingen til like deler deilig presisjon og kaotisk rot, og dette spennet er spillets største styrke (og tidvis en svakhet).
Et spennende univers
Det gir likevel mening at det er slik, all den tid dette er med på å skille de ulike figurene fra hverandre. Det gir mening at Thor er litt mer vågal enn den taktisk overlegne Captain America, og forskjellene mellom nykomlingen Ms. Marvel og den latterlig mer erfarne Black Widow er tilsvarende enormt.
På denne måten har utviklerne virkelig klart å skape et univers som passer inn i de allerede etablerte rollene vi er kjent med. Det tar ikke lang tid før jeg blir med på notene historien legger fram, og det føles etter hvert helt naturlig å være en del av dette universet.
Det visuelle er også med på dette, og det er kanskje her de største forbedringene har blitt gjort siden spillets annonsering. Figurene ser mye mer levende ut enn tidligere, stemmeskuespillet er bedre tilpasset det som foregår på skjermen, og jeg liker virkelig den grafiske stilen de har valgt. Det minner på mange måter om 2018-utgaven av Spider-Man, men det er langt fra noen dårlig ting.
I hvert fall gjelder dette for figurene, som virkelig skinner her. Omgivelsene er en litt mindre imponerende affære, noe som blir spesielt tydelig når man legger ut på intetsigende sideoppdrag som bare virker som en kjip distraksjon hvor man kan skaffe seg kjappe erfaringspoeng og billig «loot».
Trenger vi flere «loot»-spill?
For ja, ved siden av å være et historiedrevet actionspill, vil Marvel's Avengers også være et «loot»-drevet rollespill som holder spillerne engasjert i flere år framover. For å få til dette har hver av de seks heltene i spillet (så langt) et eget ferdighetstre, flere forskjellige parametere som måler hva de er gode på og et innebygd «loot»-system som lar deg finne og oppgradere utstyr utover i spillet.
Dette gjør at det er mye å sette seg inn i, og jeg merker egentlig at jeg ikke har lyst til å interagere med noe av det.
Dette er nok delvis på grunn av det faktum at dette bare er en beta og at jeg vet at ingenting av det jeg gjør nå blir tatt med videre. Samtidig skyldes det også det faktum at jeg personlig begynner å bli litt lei av fargekodet «loot» som ikke gjør så mye annet enn å gjøre et par tall litt høyere på skjermen min. Jeg ser hvilket utstyr som gir meg grønne tall, tar på meg dette og kvitter meg alt annet.
Vi har sett det så utrolig mange ganger før, og det er ingenting ved Marvel's Avengers' system som tilsier at deres løsning er noe mer strømlinjeformet eller interessant enn de utallige spillene som har gjort dette tidligere. Når utstyret heller ikke visuelt gjenspeiles på figurene, er det ekstra kjipt å måtte styre med dette.
Det blir nok litt bedre hvis man slår seg sammen med et par gode kumpaner for å takle spillets små og store oppdrag sammen, men foreløpig er det altså lite som frister meg til å spille Marvel's Avengers etter at jeg blir ferdig med spillets historie.
Konklusjon
Marvel's Avengers er et spennende spill med massivt potensiale. Square Enix og Crystal Dynamics har på ingen måte spart på kruttet for å gjøre dette til en så teknisk omfattende og visuelt interessant opplevelse som overhodet mulig. Og de har langt på vei lyktes: Fra første sekund føles dette som en utstrekning – en parallell dimensjon om du vil – av et allerede velkjent Marvel-univers, og dette gjør det lett å finne seg til rette i skoene til de ulike heltene.
Det skader heller ikke at de seks hovedpersonene er nokså unike i forhold til hverandre. Hulken er for eksempel en diger «bruiser» som denger og tar imot deng i like stor grad, mens Black Widow og Iron Man benytter seg av langdistansevåpen, presis kampsport og eksperimentell teknologi for å hamle opp med fiendene. De resterende figurene havner et sted innimellom disse to typene, og de har alle noe helt eget å bidra med.
Kampsystemet er likevel ikke alltid like presist og tilfredsstillende, og flere ganger i løpet av betaperioden tok jeg meg i å kjede meg litt i møte med de samme fiendetypene om og om igjen. Dette gjaldt særlig for de intetsigende sideoppdragene, som virket mer som en ekstremt banal ettertanke enn noe annet.
Spillet ser likevel ut til å ha nok av dybde, for det er mange menyer og mye utstyr å sette seg inn i. Kanskje litt for mye. Foreløpig virker ikke denne delen av Marvel's Avengers veldig tiltalende, noe som gjenspeiler seg i det faktum at jeg i skrivende stund aller mest ser fram til å spille gjennom historien og så si meg ferdig med spillet.
Dette er nok langt ifra det utviklerne ønsker at skal skje – målet har alltid vært å levere superhelthistorier i flere år framover – men skal de klare å holde på spillerne noe særlig lenger, er de nødt til å ha et eller annet ess i ermet. Lovnader om flere nye helter etter spillets lansering er meget spennende, men vi får se hvor lenge moroa faktisk varer – jeg kjenner allerede at det antagelig er begrenset hvor mange ganger jeg vil gidde å redde denne spesifikke dagen.
Marvel's Avengers lanseres på PlayStation 4 (testet), Xbox One og PC den 4. september.
