Hazelight Studios med Josef Fares ved roret har de siste årene sluppet spill som har skilt seg noe ut fra røkla. Mens Brothers: A Tale of Two Sons handlet om å styre to figurer samtidig med hver sin stikke, var A Way Out er ment å spilles sammen med en annen, med tematikk, oppgaver og tempo er spesiallaget for samarbeidsspilling.
Nå, to år etter A Way Out, kommer utviklerens nye tittel. It Takes Two lover mye moro, variasjon og varme, og kunne enkelt forveksles med en Pixar-film. Kanskje er det for tidlig å dømme et spill før man har rundet det, men etter to timers fornøyelse kan vi vel si det som så: It Takes Two ser ut til å bli noe helt unikt.
LES OGSÅ: Vårt intervju med Josef Fares, skaperen av It Takes Two
Familietrøbbel
Det er ikke lett å få til alt når tidsklemma skviser til. Det kan paret Cody og Mae skrive under på, som etter noen år sammen har tenkt å skille seg. Ikke uventet er dette vanskelige tider for parets datter, som gjør alt hun kan for å få dem til å holde sammen. Et par magiske tårer senere, og vipps, så er Cody og Mae omgjort til levende dukker. Det blir ikke mindre psykedelisk for disse to at en snakkende bok som spesialiserer seg i kjærlighetsforhold tvinger dem til å løse oppgaver og utfordringer som blir mer og mer farlige, og at man snart finner seg trukket inn i en konflikt mellom veps og ekorn. Heldigvis betyr «farlig» også «morsomt» i It Takes Two, for jo vanskeligere oppgavene blir, desto mer kreative og fornøyelige blir de også.
For en spillfølelse! For en kreativitet!
Det går ikke lang tid før vi hopper og spretter i vei, og både jeg og min motpart ble overrasket over hvor plettfritt og enkelt alt fremsto. Bevegelsene flyter ekstremt godt, og det skal ikke enkelt gjøres å finne et moderne 3D-plattformspill som har tatt opp arven etter sjangeren så godt som det It Takes Two ser ut til å gjøre. Her gjør jeg meg assosiasjoner til både Ratchet and Clank og Mario, men om sant skal sies, føler jeg It Takes Two tar det hele til et helt nytt nivå med hvor godt det hele sitter i hendene. For det gjøres like enkelt som å løpe og hoppe, som å bruke spikere som God of War-øks. Det høres kanskje rart ut, men tro meg – det gir mening.
It Takes Two er i det hele tatt et plattformspill med puslespillelementer. Her blandes reaksjonsevner med hjernekraft, og det er strengt tatt umulig å komme seg videre hvis man ikke jobber sammen om å nå målene sine. Her må angrep og kløkt kombineres, og det er rett og slett imponerende måten mekanismene er utformet til å fostre samarbeid til så godt som enhver tid.
Et eksempel på dette kom da vi gikk om bord i et første verdenskrig-aktig jagerfly og måtte rømme fra en spesielt aggressiv gjeng ekorn. Jeg styrte flyet og kompisen tok kontroll over kanonen, og sammen måtte vi styre og kvitte oss med fiender. Det var gøy nok, men «wow»-følelsen fikk jeg først etter seksjonen var over. Kanonen var ødelagt og plutselig holdt begge figurene tak i flyet for harde livet, men vi kunne bevege oss mot høyre og venstre. Det gikk raskt opp for oss at vi fortsatt styrte flyet med vår egen vekt, og at vi måtte koordinere hvor vi plasserte oss for å unngå harde kollisjoner.
Variasjon og nye opplevelser trumfer alt
Selv om dette eksempelet kanskje høres litt lunkent ut, kan jeg ikke understreke nok hvor morsomt det er å konstant bli satt i nye situasjoner hvor du og din partner må tenke nytt og omstille dere på rappen, være det i vanlige spillsituasjoner eller i sjefskampene. For selv om målet til Cody og Mae er å komme seg tilbake til datteren sin og bli omgjort til mennesker igjen, blir veien tilbake uendelig mye mer komplisert og gøyal enn en tur fra verkstedet til stua skulle tilsi.
En av kjerneideene til It Takes Two er at variasjon og opplevelser skal trumfe «kjedsommelige» oppgaver. Blant disse oppgavene har Hazelight valgt å plassere samleobjekter og lignende, som de mener ikke er med på å skape gode spillminner. Selv om jeg kan like mine «collectibles», må jeg si meg helt enig. Ikke bare fjerner It Takes Two samleobjekter, men det bytter det heller ut med fantastiske minispill, konkurranser spillerne mellom, og interaktive opplevelser man ofte kommer over i løpet av spillet.
Tilnærmingen funker helt fantastisk bra, og istedenfor å være opphengt i om man har mistet en viktig gjenstand, blir fokuset heller rettet på å nyte spillopplevelsen og komme seg videre i fortellingen. Det er en sterk og smart prioritering, spesielt når man er to som spiller samtidig og man er avhengig av å holde på oppmerksomheten til begge.
Selv om vi bare fikk oppleve et fåtall forskjellige områder, var alle unikt utformet og bød på forskjellige utfordringer som forsterket spillets følelse av å flyte godt. Ulike gjenstander som ble brukt spesifikt for visse områder, hjalp oss med å gi følelsen av variasjon og fremgang. Kjempefint var det at vi ikke møtte på noen bugs eller ødeleggende feil, og spillet virker rett og slett kjempepolert allerede nå. At grafikkstilen er så søt og flott løfter det hele, og man blir servert visuelle deserter på rekke og rad. Dette må nytes på egen skjerm med kontrollen i egne hender.
Konklusjon
Jeg er rett og slett kjempeimponert over hvor morsomt og unikt It Takes Two ser ut til å bli. Her får vi et spill som minner om en Pixar-film, men som også er fantastisk morsom å faktisk spille. Ikke bare ser det ut til at vi får et av de første, virkelig gode originale 3D-plattformspillene på år og dag, men det byr også på noe helt nytt: at man må spille to for å i det hele tatt spille. Har du en venn, et familiemedlem eller en kjære som kunne tenke seg å bli med på et tilsynelatende vidunderlig spilleventyr er det bare å glede seg, for It Takes Two har potensial til å bli et av årets aller beste og nyskapende spillopplevelser.
It Takes Two slippes til PlayStation 4/5, Xbox One/Series, og Windows PC 26. mars.
