Helt siden Niantic kunngjorde Harry Potter: Wizards Unite i 2017, har det vært mye spenning knyttet til prosjektet. Et nytt mobilspill bygget på utvidet virkelighet fra skaperen av Pokémon GO, bare med Harry Potter som tema, måtte jo bli bra.
Spillet er enda ikke lansert, men i enkelte deler av verden har Niantic åpnet portene for betatesting. Norge er ikke blant de inviterte, men ettersom jeg er bosatt i Australia har jeg hatt muligheten til å tilbringe den siste uken med å spore opp magi og utkjempe trollmannskamper.
I den perioden har jeg gått fra å ikke skjønne bæret til å la meg imponere av Wizard Unites mange nyvinninger. Nå som jeg har smakt på det meste spillet har å by på sitter jeg imidlertid igjen med ett hovedinntrykk: Dette er kjedelig.
Harry Potter GO
Kort oppsummert fungerer Harry Potter: Wizards Unite ganske likt som Pokémon GO. For de som ikke har spilt sistnevnte, kan opplevelsen beskrives omtrent slik:
Spillere vandrer rundt i den virkelige verden, mens de holder øye med spillet på telefonen sin. På skjermen dukker det stadig vekk opp ulike gjenstander, som man enten fanger, slåss mot eller plukker opp.
Det forholdsvis enkle konseptet ble en braksuksess for Niantic med Pokémon GO-lanseringen i 2016. Siden den gang har utvikleren bygget videre på spillet, og for de som fortsatt holder på den dag i dag er spillet faktisk veldig artig.
I Wizards Unite er lommemonstrene byttet ut med gjenstander fra Potter-verdenen, i et narrativ hvor diverse magi har gått løpsk og det er spillernes jobb å få kontroll på alt. Utover det skilter spillet også med flere spennende nyvinninger. Spesielt er kampsystemet en merkbar oppgradering fra snorkefestene i Pokémon GO, og generelt sett er det større variasjon å spore her.
Samarbeid i kamp
Sant å si er alle mekanikkene mer robuste i Wizards Unite, som Niantic har tatt mer i retning av et rollespill. Etter en noe forvirrende introduksjon får man velge blant tre forskjellige klasser, som stiller med ulike styrker og svakheter i kamp.
Hver klasse har et omfattende progresjonstre, hvor man lærer seg nye egenskaper – som evnen til å helbrede medspillere i kamp – og forsterker effektiviteten av både angrep og forsvar. Dette funker overraskende bra, og man kan når som helst veksle mellom klassene for å prøve seg frem.
Vel ute i verdenen kan man slå seg sammen med venner og fremmede, og jobbe sammen om å takle spillets største utfordringer – fortene. Ved bruk av hurtige og presise fingerbevegelser, kjemper man mot bølger med stadig tøffere fiender. Kampene går fort for seg, og byr på en god dose med erfaringspoeng og andre godsaker.
Mens både belønning og vanskelighetsgrad stiger og man lærer seg nye egenskaper, er det lite som kan hindre at ensformigheten tar over. Man kjemper for å kjempe, og uten noe håndfast å sikte mot er det liksom ikke så spennende.
Og det er nettopp dette som er Wizards Unites største problem.
Hvorfor gjør jeg dette?
I Pokémon GO har man ett klart mål; å fange alle monstrene. Selvfølgelig kan man pusle med ting som raids, dueller med venner og annet, men hele poenget er å fylle ut Pokédexen.
I Harry Potter: Wizards Unite har man en klistremerkebok, som skal tapetseres med utallige personer, skapninger og gjenstander fra trollmannsverdenen. I arbeidet med å fylle den oppdaget jeg imidlertid at jeg rett og slett ikke bryr meg, og spillet gjør det svært vanskelig å endre på det.
Mens Pokémon GO-monstrene dukker opp på kartet, kan man aldri se hva man har i nærheten i Wizards Unite. I stedet får man trykke vilkårlig på ulike symboler, og først når man forflyttes inn i den neste skjermen får man se hva slags dings man har funnet.
Selv når identiteten er avslørt er det neimen ikke lett å vite om man allerede har tingen fra før eller ikke. For hver Gygrid eller Hedwig finner man en drøss med «graphorn», bøker om oversetting av runer og annet vas som man neppe har hørt om med mindre man har studert både bøkene og alt annet materiell som fru Rowling har lansert de siste årene.
Noen ting må man attpåtil finne gjentatte ganger, og når klistremerkeboken er til de grader uoversiktlig blir det en veldig vanskelig jobb å holde styr på alt sammen. Uten en sjanse i havet til å vite hva jeg har og hva jeg potensielt sett kan finne i nærheten, har jeg null motivasjon til å traske rundt å trykke på symboler.
Konklusjon
Jeg hadde gledet meg stort til å ta fatt på Harry Potter: Wizards Unite, men etter en uke med testing er gleden forduftet. Selv om spillet skilter med noen spennende nyvinninger, som for eksempel kampsystemet, er det ikke nok til å redde opplevelsen.
Det vi sitter igjen med er et mobilspill som prøver å gjøre veldig mye, men som ikke lykkes spesielt godt med noe av det. Her skal man samle klistremerker, bekjempe onde skapninger, sanke gjenstander og brygge eliksirer, og det hele smelter sammen i en rotete suppe som ikke er i nærheten av å motivere meg til å spille mer.
Selvfølgelig var ikke Pokémon GO så fantastisk i begynnelsen heller, og det skulle ta rundt 18 måneder for Niantic å luke bort alt ugresset. Likedan har jeg ingen tvil om at utvikleren vil fortsette å bygge videre på Wizards Unite, men når grunnmuren er såpass råtten er det vanskelig å se for seg et godt sluttresultat.
Harry Potter-fans kan i stedet ha noe annet å glede seg til.
En lekket video hintet i fjor om et action-rollespill basert på serien »
