KØBENHAVN (Gamer.no): Det har faktisk rukket å gå åtte år siden den originale God of War-trilogien sa takk og farvel idet sinnataggen Kratos egenhendig tok kverken på hele det greske gudedømmet, men nå er det like før krigsguden våkner fra dvalen igjen.
God of War anno 2018 byr riktignok på en betydelig annerledes spillunivers enn det vi ble kjent med i løpet av Kratos' første eskapader, men etter to og en halv time i Midgard er det tydelig at mye også er ved det samme, gode gamle.
Som far, så sønn
Det gikk som det gikk med oldtidens Hellas, og i stedet for å starte helt på nytt med en såkalt «reboot», vender Santa Monica Studios i stedet nesa mot nye, kaldere beitemarker her i nord. Rettere sagt har Kratos tatt turen til Midgard, yngleplassen for norrøn mytologi – nøyaktig hvor mange år som har gått og hva som har skjedd siden sist er det ikke godt å si, men det regner jeg med at vi får svar på med tiden.
Den forhenværende krigsguden har i hvert fall rukket å få en sønn siden sist, og det er dette forholdet som er grobunnen for spillets historie. Faktisk er det slik at de to skal holde sammen gjennom hele spillet, og jeg ser allerede for meg at dette fort kan ende opp som en litt mer ekstrem utgave av The Last of Us.
Eventyret sparkes i hvert fall i gang idet Kratos og gutten, Atreus, skal til å kremere guttens mor – det blir etter hvert tydelig at Kratos har vært vekk over en lengre periode, og at han først og fremst har vendt tilbake fordi han må, ikke fordi han nødvendigvis har så innmari lyst.
Men når han først er tilbake er det jo på sin plass å lære poden et og annet om livet, og slik har det seg at de to legger ut på jakt i de norrøne skoger, mens de hele tiden sikter seg inn på den høyeste fjelltoppen i riket: Det er her morens aske skal spres.
Og slik går no dagan. Det lille vi får se av plottet er riktig så spennende, og det har en merkelig vanedannende framdrift. Dette er nok delvis på grunn av det faktum at spillet aldri bytter kameravinkel og delvis fordi jeg er mektig interessert i å finne ut av hva som egentlig foregår. Hvordan havnet Kratos her i det iskalde nord; Atreus er altså sønnen til en gud, men hvordan påvirker dette ham; og hvordan kommer Kratos til å rokke ved de norrøne gudene?
Større enn størst
Alt dette forblir ukjent, selv etter endt demonstrasjon på besøk i København – tidligere God of War-spill har som regel bydd på omtrent ni-ti timer med blodig underholdning, og hvis dette fortsatt var tilfelle hadde jeg jo endt opp med å se nesten en tredjedel av spillet i aksjon denne dagen.
Heldigvis ble det ikke slik. Det virker i stedet som om det nye God of War er en betraktelig mer omfattende spillopplevelse – ja, tidligere har utviklerne til og med lovet at vi skal komme til å tilbringe godt over et døgn i Kratos' snødekte vintersko.
Dette merker jeg også helt klart mens jeg spiller: Det skjer egentlig ikke enormt mye i løpet av vår relativt korte rundtur i Midgard, men jeg får likevel inntrykk av at spillets plott og univers er flerfoldige ganger større enn det vi har fått servert tidligere (selv om det rent fysisk skal godt gjøres å bli større enn dette).
For ikke bare har handlingen forflyttet seg til litt kjøligere strøk, men vi får også anledning til å utforske en langt mer åpen spillverden. Her er det tydelig at man skal ha mulighet til å hvalfarte fram og tilbake et par ganger i løpet av spillets gang, for det er utrolig mye å oppdage i de norrøne skoger: Man finner runer, mystiske rom, samlegjenstander og ulike oppgraderinger overalt i Midgard, og enkelte ting kan man ikke engang interagere med før man har fått tilgang på flere deler av Kratos' arsenal.
Utover i spillet får man også muligheten til å oppgradere våpen, rustningstyper og ferdigheter («strength», «defense» og den slags) – det virker rett og slett som om det er veldig mye å se og gjøre rundt omkring.
Den smått åpne spillverdenen minner meg sånn sett veldig mye om den russiske ødemarken jeg trasket rundt i som Lara Croft i 2015.
Voksent og velskrevet
Kratos stiller kanskje med helskjegg og en guttepjokk på skuldra denne gangen, men innerst inne er nok dette fremdeles den samme brautende brumlebassen som rev det greske gudedømmet i filler i den originale trilogien. At han er nevenyttig og flink til å slåss er én ting, men et stykke ut i demonstrasjonen får vi også se at det fremdeles bor et voldsomt sinne i den gråbleke mannekroppen.
Måten figuren blir framstilt på er imidlertid betydelig annerledes – den originale utgaven av Kratos var stadig sint, brutal og nesten direkte slem til tider. Han var helt klart likendes, men det var fordi det var vi som kontrollerte ham. Det var liksom greit at han drepte skipskapteiner, ildtyver og prinsesser, nettopp fordi det var så overdrevent og så brutalt at det ble rent komisk.
Den form for tenåringsfrieri vil man neppe se mye til i denne utgaven av God of War, men det er kanskje like greit: Kratos har i stedet fått langt mer menneskelige personlighetstrekk, og det tror jeg historien er godt tjent med. I hvert fall kan det virke som om både Kratos og Atreus er mer dynamiske og velskrevne figurer enn hele den greske gudefamilien kombinert.
For eksempel er det åpenbart at Kratos bryr seg om Atreus, men han er ikke så flink til å vise det. I én sekvens ser vi hvordan grekeren forsøker å gi sønnen et trøstende klapp på skuldra, men han stanser i bevegelsen, tenker seg om og lar være. Små detaljer som dette fører til at historien foreløpig er det mest interessante ved God of War anno 2018.
Dark Souls?
Brutaliteten lever riktignok også videre, men da først og fremst i kampsystemet: Her får man nok å henge fingrene i etter hvert, for det tar ikke lang tid før drauger, troll og andre eventyrskapninger kommer til live rundt Kratos og sønn. Knivbladene han hadde festet til håndleddene sine er borte, og i stedet står hovedpersonen med en flunkende ny øks i lanken.
Krigsguden har riktignok leflet med på sverd og lignende våpen tidligere, men det er noe langt mer fysisk (og kanskje også litt mer tilfredsstillende) med måten man hakker løs på fiender med øks i det nye God of War.
Å sammenligne spill med Dark Souls har blitt en aldri så liten floskel innenfor spilljournalistikken, men det er nesten umulig å ikke se likhetene mellom de to spillene når man kaster seg ut i kamp som Kratos i 2018. Ikke bare er kameraet plassert betydelig nærmere figuren enn det det har vært i tidligere God of War-spill, men spartanerens bevegelser er også som hentet ut av Lordran.
R1 og R2 sender ut henholdsvis svake og sterke angrep; man kan enkelt rulle unna fiendene med ett enkelt knappetrykk; alle motstandere har små helsemålere over hodene sine; et skjold lar deg blokkere fiendenes angrep (beregner man det riktig vil man sågar parere slaget); og tror du jaggu ikke man kan trykke på stikka for å låse seg inn på én enkelt fiende.
Det føles også ganske likt, selv om Kratos helt klart har en langt mer leken og unik måte å slåss på. Mindre fiender kan hives opp og sjongleres i lufta med sterke angrep, man kan kaste øksa og kalle den tilbake, og de største fiendene tas fortsatt av dage via en spektakulær og overdådig drapssekvens. Vi får riktignok ikke ta del i disse via «quick time»-sekvenser lenger, men det ser i hvert fall utrolig kult ut. Og da er det liksom helt greit likevel.
Man får riktignok flere fiender å hamle opp med samtidig i God of War; Kratos kan låse opp unike angrep etter hvert som han samler inn nok gjenstander; og det kommer neppe til å være like vanskelig som Dark Souls, så det er langt fra en typisk blåkopi. Det fungerer godt, og med litt øving tror jeg dette kan bli riktig så bra (så fremt utviklerne klarer å by på nye og spennende utfordringer etter hvert som man spiller).
Konklusjon
God of War anno 2018 kan komme til å bli et riktig så spennende spilleventyr når alt kommer til stykket. Opplevelsen bærer åpenbart preg av de mange spillene som har dukket opp i tidsrommet etter den originale trilogiens avslutning i 2010, og det er nesten umulig å ikke trekke paralleller til Dark Souls, The Last of Us og de nyeste Tomb Raider-spillene når man hakker seg gjennom norrøn mytologi.
I hvert fall virker det slik basert på den snaut tre timer lange spilløkten vi fikk bryne oss på tidligere i vår. Å slåss mot, låse seg inn på og rulle unna drauger er nokså likt det å knerte vandøde i Dark Souls; det tette forholdet mellom Kratos og Atreus gir øyeblikkelige assosiasjoner til Joel og Ellies bånd i The Last of Us; og den halvåpne utgaven av Midgard minner sterkt om de russiske skogsområdene man fikk leke seg i i Rise of the Tomb Raider.
Men det fungerer godt i aksjon, og midt oppi det hele står en salig blanding av gåter og kamper som så absolutt også minner om gamle dager.
Det sterkeste bindeleddet til fordums God of War er nok likevel Kratos selv: I bunn og grunn kan det som ut som om hovedpersonen er mye den samme figuren som tidligere, men måten han blir framstilt på er betydelig mer jordnær, menneskelig og personlig. Det er først og fremst de små detaljene som fører til dette og allerede nå ser jeg for meg at den staute spartaneren kan bli en skikkelig relaterbar figur.
Og til syvende og sist er det kanskje dette, Kratos og Atreus' personlige historie, som foreløpig virker mest forlokkende ved det nye God of War. Kampene, gåtene og utforskingen fremstår alle som bunnsolide (både hver for seg og som én kollektiv spillpakke), men det er handlingen, og den mystiske tilknytningen til de originale spillene, som tirrer meg aller mest akkurat nå.
Uansett er Kratos tilbake, og det kan nesten ikke være en dårlig ting.
God of War lanseres den 20. april 2018 og kommer eksklusivt til PlayStation 4.
Har du lyst til å varme opp kampferdighetene innen den tid, kan vi trygt anbefale Dark Souls 3. Vil du i stedet ha en engasjerende og personlig spillfortelling? Da er nok The Last of Us mer din stil.
