LOS ANGELES (Gamer.no): Med det samme jeg begynte å spille Far Cry 5 merket jeg at styringen var så godt som identisk med Far Cry 4 og Far Cry 3. Våpenhjulet er tilbake, knappene virker som de har akkurat samme funksjoner så vidt jeg kan huske; det føles rett og slett helt likt forgjengerne.
Dette er ikke nødvendigvis en dum ting spør du meg, for jeg liker hvordan Far Cry føles i utgangspunktet. Hvorfor ødelegge noe som fungerer?
Litt pent, veldig moro
Far Cry 5 er ikke det vakreste spillet i verden. Det ser godt nok ut, og de utemmede omgivelsene i Hope County, Montana hjelper godt på. I demoen jeg prøvde skulle jeg ta rotta på en liten tropp med Eden's Gate-soldater. Eden’s Gate er den ekstremistiske kult-gruppen til Joseph Seed og resten av Seed-familien. Seed tror at en form for åpenbaring eller dommedag er i ferd med å skje, og at han er den utvalgte til å «rekruttere» så mange sjeler som mulig før det er for sent. Han har kuttet av all kontakt med omverdenen for hele befolkningen, og jeg er den nye sheriffen som skal fikse alt. Skikkelig uflaks.
Under oppdraget valgte jeg selvsagt å ha hunden Boomer som min følgesvenn, og sammen prøvde vi å kverke så mange av fiendene våre som mulig uten å bli oppdaget. Jeg sendte Boomer på fiender som var adskilt fra resten av troppen, og Boomer kom løpende tilbake med ammunisjon til meg. Flink bisk. Jeg skjøt folk med et lyddempet gevær, helt til noen oppdaget meg. Ikke så flink meg.
Oppdraget tok plass i Fall’s End – et veikryss omringet av noen boliger, en butikk, en pub og en kirke. Dette tettstedet er en av mange forskjellige områder som erstatter Outposts fra tidligere Far Cry-spill. I stedet for å ha lett gjenkjennelige fort med røde flagg og brakker som er ganske like hverandre i fasong, kan det i Hope County være mye ulikt – som et beleiret tettsted i et strategisk fordelaktig veikryss.
Da jeg ble oppdaget kastet jeg dynamitter histen og pisten, og Boomer hjalp flittig til med å plukke ned fiender underveis. Da tettstedet var rensket for trusselen, fikk jeg se beboere som brøt ned barrikader foran dørene sine, åpnet gjenåpnet butikker og gikk ut i gatene. Området var trygt, til fordel for meg og min kamp mot Eden’s Gate.
En hund og en Sheriff går inn i en bar …
En viktig del av Far Cry 5 er rekrutteringen av undertrykkede borgere i Hope County. Da jeg befridde tettstedet kunne jeg gå og prate med figurene som hadde fått sin dyrebare frihet tilbake. I baren møtte jeg Mary May, som er sint på Eden’s Gate for å ha ødelagt familien hennes og ønsker å hjelpe deg å kjempe mot militsen.
Utenfor kirken står den hagle-bevæpnede pastoren Jerome Jeffries, som også har sine egne grunner til å hate Eden’s Gate og det de står for. I tillegg til Mary May og Pastor Jerome er det mange forskjellige figurer du vil kunne møte på og få hjelp av om du klør dem litt på ryggen først.
Dette er en sentral nøkkel i spillet, og et tegn på hvilke endringer utvikleren har gjort siden Far Cry 4. Spillet er nemlig veldig åpent, på andre måter enn kartet i seg selv. Det er nemlig ikke sikkert at du møter på den samme utposten og de samme figurene på samme tidspunkt i spillet som meg. Her er det lagt mye fokus på å kunne dra dit du ønsker når du ønsker, og dette er noe utvikleren lover vil være en fullkommen funksjon i spillet.
Representanten fra Ubisoft jeg snakket med under demoen sa at man vil ha helt frie tøyler til å gå hvor man vil etter introduksjonssekvensen i spillet, og at det deretter ikke vil være satt i stein hvilket område eller oppdrag du vil støte på først.
Bakkekamp og luftkamp, kanskje med en venn attpåtil?
Mot slutten av demoen fikk jeg treffe Nick Rye, en pilot hvis far og farfar kjempet i sine respektive verdenskriger. I Nicks øyne har Eden’s Gate tatt fra han friheten hans familie kjempet for, og når du snubler over dørstokken hans er han mer enn villig til å hjelpe deg med både våpen, flygemaskiner og en kombinasjon av begge to.
Luftkamp og flyging føles bra, om noe knotete på sitt mest hektiske. Hvis du tiltrekker deg for mye oppmerksomhet i luften, ved for eksempel å slippe bomber på en Eden’s Gate-konvoie, vil gruppen sende en «Chosen» etter deg. I fly. Fly-mot-fly-kamp kan gå ganske hett for seg, med bomber og monterte maskingevær og kollbøtter og nesten-kollisjoner. Det er moro, men jeg følte ikke jeg helt fikk vent meg ordentlig til styringen før demonstrasjonen var over.
Samarbeidsspilling var noe av det morsomste med Far Cry 4, og noe jeg hadde håpet skulle være mulig å gjøre gjennom hele det spillet. Den gang ei. Men denne gangen er det et faktum: Du kan spille hele spillet med en venn, og merkelig nok er dette det aspektet ved Far Cry 5 som pirrer meg mest. Jeg foretrekker å spille spill som dette mutters alene, men idéen om å gå amok i et Far Cry-spill med en venn fra start til slutt låter helt greit i mine ører.
Det er kanskje spesielt morsomt fordi man spiller en ganske anonym figur, ulik Ajay og Jason fra Far Cry 4 og 3, og med det vil det være enklere å kjøpe at vi er to nye sheriffer i by’n, fra et historiestandpunkt. Man skaper og former sin egen figur i spillet, så det ser ikke ut til å handle like mye om hvordan du ser ut eller hvem du er, som hvordan du går frem for å vippe tilstanden i Hope County i din favør.
Konklusjon
Med en ny komponist som ikler Montana-settingen stilfulle country- og rock ’n roll-toner, og spillmekanikker som fungerer like godt som i forgjengerne, er Far Cry 5 et svært attraktivt spill. Når det i tillegg har blitt gjort en omstrukturering i form av mer åpenhet i både historie og verdenskart – det vil ikke lengre være noen avsperrede områder forbeholdt senere deler av historien – er nysgjerrigheten rundt dette spillet komplett.
Ikke nok med det, men historien ser ut til å være slående relevant i vår tid. Vi må nesten bare vente og se om de faktisk utnytter sjansen til å fortelle en dypere historie, eller går for en mer generisk løsning. Det som i hvert fall er sikkert, er at jeg etter å ha prøvd spillet bare gleder meg. Jeg gleder meg til å skyte, fly, fiske, jakte og gjøre ugagn i en vakker og farlig villmark i en avlukket krok av USA, hvor alt tilsynelatende kan skje. Alt, med hunden Boomer og en venn ved min side.
