Etter en litt røff tur tilbake til andre verdenskrig i fjor, er det Treyarchs tur til å lage årets Call of Duty-spill. Dette betyr at vi nok en gang vender tilbake til den evinnelige populære Black Ops-serien, og for første gang dumper Call of Duty tradisjonell enspillermodus for å fokusere på zombier, den nye Battle Royale-modusen og typisk flerspillermoro.
Nå har vi tilbragt en hel helg med sistnevnte, og inntrykkene vi sitter igjen med er stort sett bare positive. Noen skrupler finnes det riktignok i dypet, og når opplevelsen først forsøker å etterligne andre aktuelle skytespill, hadde det vært å foretrekke at de tok med seg enda flere viktige lærdommer underveis.
Støvler på bakken
Ved første øyekast er Black Ops 4 et ganske så tradisjonelt Call of Duty-spill. Her disker Treyarch opp med klassiske moduser som «Team Deathmatch», «Domination» og «Search and Destroy», mens både «killstreaks» og «create-a-class» vender tilbake på sidelinjene.
Siden dette er et nytt kapittel i Black Ops-sagaen, foregår skuddvekslingene for det meste i fremtidsrettede omgivelser, og underveis benytter man seg av en rekke superteknologiske duppeditter for å ta knekken på motstanderne.
Samtidig er det på langt nær like hypermoderne som forrige gang Treyarch stod ved roret. Nytt denne gang er nemlig videreføringen av fjorårets fokus på mottoet «boots on the ground», altså at figurene man styrer ikke lenger har mulighet til å dobbelthoppe og løpe langs vegger. Alle kan fortsatt skli langs bakken, og én av figurene har til og med en gripekrok som lar ham fly et stykke gjennom luften, men utenom dette holder man seg stort sett ganske lavt i terrenget.
Dette er et grep som gjorde det langt lettere å holde styr på de mange flerspillerbataljene i fjorårets Call of Duty: WWII, og det er derfor en positiv overraskelse at Treyarch også har valgt en tilsvarende løsning i sitt fremtidsunivers.
Rent teknisk tror jeg utviklerne forklarer dette teknologiske skrittet tilbake ved å si at vi befinner oss et sted mellom det andre og det tredje spillet i serien, og siden Black Ops 4 ikke lenger har en historiemodus å vise til, er dette noe de fint kan slippe unna med.
Dødsdansen
Det som derimot vender tilbake fra Black Ops III, er mange av spesialistene som dukket opp den gang. Dette er helt streite og erketypiske supersoldater, som alle har unike personligheter, angrepsmetoder, spesialegenskaper og ultimate angrep.
Sistnevnte er et kraftige våpen eller verktøy som kan aktiveres et stykke ut i hver kamp. Da kan for eksempel Battery fyre av en kanonade kraftige granater, mens Crash kan gi alle på laget flere helsepoeng i en liten periode. Alle har noe å bidra med, og jeg kjenner at det kan bli vanskelig å finne bare én helt man har lyst til å bli god som.
Apropos Crash og måten han gir alle flere helsepoeng: Måten spillet håndterer helse er noe av det mest interessante med Black Ops 4. Nå får man ikke lenger helsepoeng tilbake idet man søker dekning – i stedet må man stikke seg med en såkalt «Stim»-nål for å fylle på med helsepoeng (såfremt man ikke blir skutt på). Når og hvor man bruker denne blir da et meget strategisk valg som faktisk har en god del å si for flyten i kampene.
Denne er det som vanlig ikke noe å si på, og det er overraskende gøyalt å hoppe inn og ut av dekning samtidig som man forsøker å balansere skytevåpen, spesialegenskaper og fokus på å holde seg selv i live. Duellene blir nesten litt som en dans, og jeg storkoste meg hver gang jeg kom seirende ut av den dødelige tangoen.
Slapp personlighet
De ulike heltene dukket for første gang opp i Black Ops III, men det var først i fjor – i WWII – jeg begynte å trekke paralleller mellom Call of Duty og Overwatch. I Black Ops 4 har utviklerne tatt det enda et skritt lenger, og spesialistene er selvfølgelig en stor del av dette: Dette er mer eller mindre vanlige helter, slik man finner i Team Fortress, Garden Warfare eller da Overwatch.
Noe Black Ops 4 helt klart mangler i forhold til disse, er tydelige og engasjerende personligheter. Ikke bare ser de veldig seriøse og nesten litt kjedelige ut, men de ulike figurenes særpreg når heller ikke de ulike sjangerfrendenes helteskikkelser opp til anklene.
De unike egenskapene hjelper riktignok litt på vei, og karakterene lirer også av seg enkelte fraser – slik som «Enemy KIA», «Tango down» og «Ajax eliminated», fra tid til annen – men det er ingenting mot det å høre Genji berømme McCree for treffsikkerheten hans, eller det å se hvordan Lúcio og Tracer formelig sitrer etter å være den raskeste på slagmarken i Overwatch.
Black Ops 4 prøver selvfølgelig ikke å fullstendig etterligne Blizzards skytespill, og det er bra at Treyarch tenker litt utenfor boksen flere steder, men på akkurat disse punktene føler jeg at det ikke hadde gjort noe om de gjorde enda litt mer for å lære av det som fungerer så godt i Overwatch.
Kommunikasjon er viktig
Én annen ting de burde lært litt av er muligheten til å kommunisere, og da spesielt i objektivbaserte moduser som «Search and Destroy» og «Domination».
Også her er Overwatch et eksempel på hvordan det kan og bør gjøres: Et enkelt kontrollhjul lar spillerne si fra om at man vil samles, at man har lyst til å angripe ett spesifikt mål og at man er klar til å bruke sin ultimate egenskap.
Det hadde vært utrolig enkelt å fikse dette plagsomme problemet.
Dette kunne også Black Ops 4 trengt (i hvert fall på konsoll, hvor tekst-chat ikke finnes). Uten dette blir det ofte slik det blir i Call of Duty-spill: Alle løper dit de vil, og samarbeidet er nærmest ikke-eksisterende. Det hadde vært utrolig enkelt å fikse dette utrolig plagsomme problemet, og det blir ekstra tydelig at dette mangler når det er så mye annet som fungerer så bra. Hvorfor kan jeg ikke fortelle resten av laget at de er nødt til å fysiske bevege seg bort til og «conteste» punkt A for å unngå å tape?
Solid samspill
Som sagt merker man dette spesielt godt i objektivbaserte moduser, og blant disse finner vi «Control», en splitter ny modus som havner et sted i mellomsjiktet mellom «Hardpoint» og «Sabotage». To lag à fem spillere bytter på å angripe og kjempe for å kontrollere to områder på kartet. Hvert lag har 30 liv i hver runde, og runden er over når det ene laget går tom for liv eller angriperne klarer å knabbe begge målene.
Dette ble raskt favorittmodusen i løpet av beta-testen, både fordi man hele tiden har klare og tydelige mål; fordi man stort sett unngår å bli skutt i ryggen; og fordi verdien til og samspillet mellom de ulike spesialistene kommer klart til syne her.
Seraph kan for eksempel sette ned en peiler som lar spillere komme til live der den står; Recon kan se gjennom vegger og effektivt skanne og peke ut fiender som befinner seg på et av punktene man skal ta over; mens en av Firebreaks egenskaper lar ham sende radioaktive stråler gjennom vegger, gulv og tak for å utslette alle fiender innenfor en viss radius.
Dette er spennende egenskaper, og man belønnes for å eksperimentere med og ha kjennskap til hva samtlige figurer kan gjøre.
Konklusjon
Flerspillermodusen i Black Ops 4 ser ut til å bygge videre på lærdommene Activision har plukket opp i både Black Ops III og WWII, og som et resultat får man servert en pakke som er like deler spennende «hero shooter» og actionfylt Call of Duty-moro.
«Create-a-class», «killstreaks» og spesialister vender alle tilbake, og sammen med et nytt fokus på å måtte helbrede seg selv, lengre levetid og et par andre solide endringer, føles opplevelsen både velkjent og frisk.
Spesielt det at man ikke lenger får tilbake helse automatisk, utgjør en massiv forskjell – nå må man tenke taktisk i hver eneste skuddveksling, og ofte kan det være like lurt å trekke seg tilbake som å fortsette å plaffe løs mot fienden.
Mottoet fra fjorårets innslag i serien, «boots on the ground», lever fortsatt i beste velgående, og det er greit å slippe å måtte forholde seg til veggløping og dobbelthopp.
Som en følge av disse endringene føles skuddvekslingene langt mer målrettede, og da spesielt i objektivbaserte moduser – spesielt nykomlingen «Control» stakk seg fram som en av de mer interessante spillmodusene.
Det er helt klart at enkelte ting kunne vært mye bedre, slik som muligheten til å kommunisere med resten av laget, samt litt mer personlighet spredd utover de ulike banene og figurene, men stort sett virker det som om Treyarch har grei kål på det de driver med.
Nå gjenstår det bare å se om zombie- og Battle Royale-modusene leverer på samme nivå. Sistnevnte får vi prøve allerede om en snau måned, så følg med på Gamer.no for vår dekning av den etterlengtede modusen i september.
Inntil da kan du ta en titt innom sakene vi har skrevet fra årets E3:
Der intervjuet vi blant annet Treyarch-sjef Dan Bunting »
