LOS ANGELES (Gamer.no): Ubisoft hadde nok de riktige tankene i hodet da de besluttet å la det gå et ekstra år mellom Assassin’s Creed Syndicate og det neste spillet i serien, Origins. Hvis man ser tilbake, var det jo en hel del som ble mye bedre fra det opprinnelige Assassin’s Creed til Assassin’s Creed 2. Traileren som ble vist under Microsofts E3-konferanse var vakker og imponerende, og det var kult å endelig få bekreftet hvor eventyret vil finne sted. Nå har vi i tillegg fått testet Origins, og selv om man kan få hakeslepp av hvor enormt Egypt er, ble vi skuffet av de rundt 45 minuttene vi fikk med spillet.
Jeg klør meg i hodet
Assassin’s Creed Origins-demonstrasjonen foregår i Faiyum-regionen sør i Egypt. Til høyre og venstre er det ørken og små høyder så langt øyet kan se, men vi skal inn til en liten landsby for å redde en stakkarslig mann fra en korrupt prests vrede. Det er ganske langt inn til bebyggelsen, så kjappeste vei er og blir på hesteryggen.
Allerede nå, etter intet mer enn ti sekunder med spilling, føler jeg meg skuffet. Alt av bevegelse til hest gjøres med venstre spak, og vil du akselerere eller bevege deg fremover, høyre eller venstre, gjøres dette ved å føre spaken fremover og så i den retningen du ønsker. Dette er for så vidt greit nok, men det er utrolig hvor mye mindre realistisk hesteridningen virker her enn i titler Origins nok ønsker å konkurrere med.
Et av disse spillene er til og med Origins’ egne forgjengere, blant annet det første, andre og tredje spillet i serien. For livet på hesteryggen var faktisk noe disse spillene gjorde meget bra. Lydene, følelsen av galopp, realistiske bevegelser og en smule «tyngre» kontroller gjorde det til en av de beste delene ved spillene. Slik er det altså ikke i Origins, hvor alt føles for kjapt, lett og sporadisk. Kanskje høres det ut som pirking å vie så mange linjer til hesten, men med tanke på hvor enormt Egypt faktisk er, er det meningen å bruke masse tid med nettopp disse mekanikkene. Det virker rett og slett uferdig, og etter å ha pratet med Ubisoft-representanter viser det seg heller ikke at dette er noen stedfortreder for et endelig system som skal komme senere.
Mer Dark Souls-ish?
Denne følelsen av at mekanikker er uferdige er i tillegg noe jeg føler gjennomsyrer den delen av spillet vi fikk prøve. Bevegelsen av hovedfiguren har mistet litt tyngde, og kampsystemet – som prøver på noe originalt – klarer ikke helt å få det til.
Assassin’s Creed Origins føyer seg nemlig inn i rekken med spill som tydeligvis er inspirert av Dark Souls-spillene, for det opprinnelige kampsystemet som var relativt originalt da det kom, er nå byttet ut med et som omfavner unnasmetting og knappe-knusing. Problemet er at det ikke virker som at Origins’ kamper er så presise som de burde være, noe som gjør at skuffelsen atter en gang melder seg.
Istedenfor å få de morsomme kampene fra de første spillene – som handlet om å blokkere slag og deretter kontre med egne hugg når sjansen bød seg – eller de intense kampene fra Souls-spillene, blir vi møtt med et kampsystem som virker sporadisk og lite presist. Kampene kan naturligvis by på en utfordring, men alt handler om å smutte unna og slå, og klarer du dette er du så godt som trygg. At det ikke ligger noen ordentlig tyngde bak slagene er også med på å gjøre at dette føles uferdig og mer arkade-lignende enn tidligere.
Assassin’s Creed Origins tilføyer imidlertid noen morsomme rollespillelementer til serien. Et nivåsystem som låser opp nye evner gjennom erfaringspoeng skal gjøre opplevelsen dypere, og det samme skal de mange nye våpnene, rustningsdelene, og skapningssystemet som bringer det hele sammen. Dette er nok det vi synes virker kulest med Origins så langt, spesielt med tanke på at det er vist frem – og snakket veldig lite om – spillets hovedfortelling.
Unaturlige samtaler
Utenom mellomsekvensene har kanskje ikke samtaler i den åpne verdenen vært Assassin’s Creeds sterke side, men de har i alle fall føltes helt greie, og hvis man tenker tilbake på hvordan det var i de første spillene er det muligens lov å skylde litt på eldre teknologi. Sistnevnte unnskyldning er imidlertid ikke noe Origins kan lene seg på, for selv om ting ser pent og spennende ut i trailere, er det ikke alltid det gjenspeiler et spills faktiske innhold. Beklagelig nok er det et slikt inntrykk vi har fått av spillet.
Etter å ha satt den korrupte presten på rømmen får jeg prøve et oppdrag der jeg sammen med en kvinnelig kriger skal redde en bonde. Da må jeg først reise gjennom landsbyen jeg befinner meg i, og det jeg håpet skulle være en atmosfærisk gåtur ble til enda en nedtur. Nå er det ikke slik at alt skal stå eller falle på utseendet, men man forventer jo litt av en såpass stor serie som Assassin’s Creed som historisk sett har tilbydd pene spill. Kanskje har det noe å si at vi ble tvunget til å stå svært nære TV-en vi spilte på, men utfra det vi fikk sett, er det mye med denne grafikkmotoren som skriker etter oppgraderinger. Palmer og vegetasjon virker statiske, synsrekkevidden virker mangelfull, mennesker mangler detaljer som skiller dem fra hverandre, og bildet for øvrig ser flatt og gammeldags ut.
Snart er jeg ankommet personen jeg skal ut på oppdrag med. Etter en ganske klein samtale om hvordan hun som kriger ikke har funnet romanse enda – men kanskje vil finne den nå som vi er her – setter vi ut for å redde bonden.
En stor del av Assassin’s Creed Origins er ørnen man kan ta kontroll over for å utforske områder før man inntar dem. Via ørnen kan man oppdage vakter og skjulte skatter, og som mekanikk er den grei i seg selv, men gjør også at snike-oppdragene mister litt av spenningen da det er mindre uforutsigbarhet. For å snike trykker man høyre spak, men man kan ikke lene seg inntil vegger eller andre objekter. Som vanlig er det et enkelt knappetrykk for å snikmyrde med den skjulte kniven. Det går ikke lang tid før vi har drept oss gjennom herskapshuset og reddet bonden. Deretter følger en lite overbevisende mellomsekvens hvor vi snakker med krigeren og bonden samtidig.
Det blir interessant å se hvordan den endelige versjonen av spillet blir, for akkurat nå ser ikke samtalene gode ut i det hele tatt. Lip-sync er det lite av, og stive animasjoner og unaturlige bevegelser gjør at Origins ikke har noe det skulle sagt mot selv flere år gamle spill som Grand Theft Auto V eller The Witcher 3: Wild Hunt. At ansikter og øyne – på noen figurer spesielt – ser tilnærmet like dårlig ut som i Mass Effect: Andromeda lover heller ikke godt.
Konklusjon
Det er viktig å påpeke at vi bare har fått en liten smakebit på hva Assassin’s Creed Origins har å tilby. Samtidig føler vi at vi har blitt vist mange av spillets kjerneområder, og slik det ser ut nå virker det ikke som om det er spesielt mye å skryte av.
Den enorme verdenen og rollespillelementene blir forhåpentligvis morsomme å utforske videre, men et spill fungerer bare optimalt så lenge de forskjellige aspektene fungerer godt sammen. Så langt er vi blitt skuffet av alt fra hesteridning til kampsystem og animasjoner, som jo er enorme deler av en serie som satser på utforskning, reise og slåssing.
Vi må vente noen måneder til før vi kan komme med en endelig mening, men inntil da er vi mer skeptiske enn det vi var før E3.
