Veien fram mot slippdato har ikke gått helt knirkefritt for utviklerne IO Interactive og utgiver Square Enix. Så sent som i midten av januar, bare to måneder før slipp, kom nyheten om at spillet ble episodebasert, og at man i første omgang bare fikk tilgang til introduksjonsbrettet og et område til.
Nå i etterkant har dette grepet vist seg å være en veldig god idè, da det gav utviklerne tid og mulighet til å lage et solid spill med lang levetid. Episode seks, som også skulle være den siste, ble sluppet for et par uker siden.
Nå kaller imidlertid utviklerne de første seks episodene for sesong en, og har også sagt at en sesong to, og kanskje til og med tre, også skal komme.
Etter å ha spilt meg igjennom de seks først oppdragene må jeg si at jeg gleder meg stort til å ta fatt på mer snikmyrding med agent 47.
Trening gjør mester
Det første oppdraget man gjør i Hitman som agent 47 er et treningsoppdrag. I den første runden geleides man igjennom oppdraget, vises hvor man kan gå og hvilke forkledninger man skal ta på for å lure vakter og andre personer om bord på båten. Etter et par forkledninger og litt sniking tar man livet av målet, og sniker seg usett av båten til fullført oppdrag.
Så skal man gjøre det samme oppdraget igjen, men denne gangen står man fritt til å gjøre det på akkurat den måten man vil. Og det er nettopp her mye av gleden og underholdningen ligger i Hitman. Variasjonen, og til tider absurditeten, i måten man kan ta livet av målene sine på er enorm, og det ligger et herlig sug i spillet etter å fullføre flest mulig av disse på ethvert brett.
Ombord på det iscenesatte første oppdraget kan man drukne, knuse, skyte, forgifte, kvele eller eksplodere målet for å fullføre de ulike utfordringene som finnes på dette brettet. I spillets menyer får man presentert alle de ulike måtene, men ikke i detalj hvordan man skal få det til. Grensesnittet er oversiktlig og fint, og menyene fungerer bra.
Sammen med treningsoppdraget får man også spille Paris-oppdraget i den første episoden av spillet. Her skal man infiltrere et moteshow og ta livet av to ikke veldig snille personer. Det er folksomt, og vanskelighetsgraden skrus umiddelbart opp mye høyere enn det første treningsoppdraget.
Utviklerne har lagt inn noe som kan minne om et oppdragssystem der man geleides mot en mulighet til å ta livet av et mål, som en form for hjelp. Jeg fulgte dette et par ganger, og det hjalp meg å komme skikkelig inn i spillet, og forstå hvordan man spiller. I starten var jeg altfor utålmodig, og tok meg ikke tid til å utforske kartene, inn- og utganger, hvor vakter er plassert og hvilke uniformer som fikk passere hvor.
Ikke alt er like vellykket
Hvert eneste oppdrag utspiller seg vel så mye som et puslespill som må løses, og utviklerne har gjort en utrolig bra jobb i å formidle informasjon gjennom handling og visuelle tegn. I et av oppdragene slet jeg veldig med å komme meg opp til rett etasje uten å vekke mistenksomhet. Ved å være tålmodig fikk jeg etterhvert se hvilken bekledning som slapp igjennom kontrollpunktet, og etter å ha svimeslått en kelner valset jeg rett forbi.
Slike øyeblikk finnes det utrolig mange av i Hitman, og det er like tilfredsstillende hver gang. Og med de mange utfordringene og måtene man kan løse et oppdrag på, blir ingen av brettene ferdigspilt så fort man har tatt livet av målet en gang.
De seks ulike stedene man besøker er alle gode, men har sine høydepunkter. Spesielt godt liker jeg Sapienza, som er episode 2 i spillet. Dette kartet er variert, akkurat passe stort og har masse variasjon når det kommer til løsninger og måter å fullføre oppdraget på. Marrakesh, episode 3, er det svakeste kartet. Her er det mye dødplass, og selv om jeg enda ikke har klart å ta livet av de to målene forkledd som en spåmann, noe jeg prøver å få til, så er jeg minst imponert over akkurat dette kartet.
En annen ting som ikke imponerer stort er historien i spillet. Den fortelles gjennom videoklipp mellom hvert oppdrag, i tillegg til at man får litt gjennom dialog og andre ting underveis i oppdraget. Den fungerer greit som en pådriver, men bortsett fra det så er den tynn og anonym.
Ytelsesmessig skyter, for en gangs skyld, ikke agent 47 og Hitman blink. Det er til tider veldig varierende bildefrekvens, spesielt hvis det skjer mye på skjermen samtidig. Dette er forstyrrende, men blir heldigvis aldri så ille at det blir uspillbart. Lastetidene er også altfor lange, og i et spill der man prøver og feiler, og kanskje laster inn gjentatte ganger, så hadde det virkelig vært ønskelig å fått kortet ned på denne tiden.
I tillegg til de vanlige oppdragene har også utviklerne jevnlig siden mars sluppet det de kaller «Elusive Target». Dette er et oppdrag som har tidsbegrensning på seg, som oftest har det vært 48 timer. I løpet av den tiden må man prøve å ta livet av målet på et av de eksisterende kartene i spillet.
Det blir gjort litt endringer i kartet, økt vakthold eller andre ting, samtidig som målet ikke kan finnes ved å bruke instinktet til hovedpersonen, slik de vanlige målene kan. Og man har kun et forsøk på å fullføre oppdraget. Hvis det ikke går er oppdraget mislykket. Jeg rakk kun å teste den siste «Elusive Target», og det var en intens og morsom jakt, og samtidig noe av det vanskeligste jeg har gjort i spillet. Jeg håper de kommer med også nå, etter at alle seks episodene er ute.
Konklusjon
Utviklerne gjorde noe veldig smart da de delte Hitman inn i episoder. Resultatet er at de fikk fokusert på å levere gode områder, smarte utfordringer og varierte oppdrag. Med en gang jeg har greid å fullføre et oppdrag tenker jeg på hvordan jeg kunne løst det annerledes, og hvordan jeg skal greie å løse noen av de andre utfordringene på det nivået.
Det er ikke historien, figurene eller konspirasjonsteoriene som gjør at jeg har kost meg gløgg med den skallede snikmorderen, men gåteløsningsdelen av oppdragene, det å knekke kodene og utfordringene utviklerne har lagt inn, som gjør at jeg hele tiden vender tilbake. Det er noe herlig metodisk i det å bryte ned utfordringene til små elementer slik man må gjøre i Hitman, finne den rette veien videre, og så greie å fullføre det man har sett for seg.
Og enda bedre er det at det kan være noe så teit som å kle seg ut som en modell, gå på catwalken i et moteshow, for så å forgifte målet med rottegift og deretter drukne det i do. Mye av det man gjør er helt absurd, men alt blir gjort med et herlig glimt i øyet.
Dette er Hitman og agent 47 på sitt aller beste, og den eneste følelsen jeg sitter igjen med akkurat nå er utålmodighet. Jeg vil kaste meg på det neste «Elusive Target», og jeg greier nesten ikke vente på sesong 2.
