LOS ANGELES (Gamer.no): På E3 2016 viste Sony stolt frem sin neste storsatsing i Bend Studios' Days Gone. 12 måneder senere fikk zombiespillet igjen innpass på messas fremste rad, men i år er det tydelig at noe har endret seg.
Etter flere år med utvikling har Bend omsider landet på en slippdato for spillet, men av en eller annen grunn var ikke det viktig nok informasjon for Sonys E3-konferanse. I stedet ble datoen avduket noen dager før messa, sammen med et par obskure VR-spill.
Inne på E3 var det mer av det samme. Days Gone var liksom stuet litt vekk, med kun et fåtall stasjoner hvor man faktisk kunne prøve spillet. Da jeg ga meg i kast med demoen merket jeg riktignok forskjeller fra sist jeg så spillet, men de store nyhetene uteble.
Og det er kanskje her vi finner forklaringen på Sonys tilsynelatende kjølige holdning til spillet. Mens utviklingen går fremover er det liksom ikke så mye nytt å fortelle om, og dermed er det ikke like spennende å bare rulle en trailer som er identisk til de vi har sett før.
Skyte, sprenge, løpe
For det er med en følelse av deja vu at jeg setter meg ned for å spille Days Gone. Oppdraget jeg får teste først er satt til et avsidesliggende sagbruk – ikke veldig forskjellig fra det området som ble vist frem i spillets annonseringstrailer – og foran meg venter en gigantisk horde med zombier. Eller nei, de heter visst freakers. Sånn var det, ja.
Hvordan protagonist og MC-kjekkas Deacon St. John har havnet her får jeg ikke innsyn i, men det trengs ikke et geni for å skjønne hva som skal skje. Beistene må utryddes, og til disposisjon har man et imponerende arsenal av skytevåpen og eksplosiver, og med riktige ressurser kan Deacon snekre sammen et hav av hjemmelagde dødsfeller.
I møte med freaker-svermene holder det nemlig ikke bare ett verktøy. Skal man komme levende fra det er man nødt til å analysere situasjonen og legge en solid slagplan, gjerne med et par reserveløsninger for når ting går i vasken. Og det kan du banne på at det vil.
Nøyaktig hvordan man går frem er i utgangspunktet opp til hver enkelt spiller, men spillet stoler liksom ikke helt på at du vil gjøre en god nok jobb selv. Eksplosive tønner, digre dammer med olje og tankbiler fulle av bensin lyser opp overalt du snur og vender deg, og skriker «HER! SE HER! BRUK MEG! JEG KAN HJELPE DEG MED Å BEKJEMPE ZOMBIER!».
Den beste måten å overleve hordene er å benytte seg av de mange naturlige fellene man finner rundt omkring i verdenen. Jeg savner bare gleden ved å finne løsninger selv, fremfor å følge den tydelig oppmerkede ruta som alle andre helt sikkert også kommer til å ta.
Bedre i ro og mak
Heldigvis er det ikke alltid man støter på de digre klyngene, og neste del av E3-demoen tok meg gjennom en annen og litt mer givende del av Days Gone-opplevelsen.
Denne gangen skulle Deacon og en kompis ha tak en ny motorsykkeldel, som selvfølgelig lå inne på et område stappfullt av freakers. For å gjøre jobben enklere freste kompisen, som jeg ikke husker navnet på, forbi på motorsykkelen for å trekke bort det verste av pakket. Hvorvidt dette kun er mulig i bestemte oppdrag vet jeg ikke, men det vil utvilsomt være kjekt å alltid kunne lure unna noen beist før man tar seg inn på et nytt territorium.
Vel inne ved bensinstasjonen var det en grei jobb å snike seg rundt for å knerte det som var igjen av freakers. Beistene er koblet sammen telepatisk, så om du blir oppdaget av én tar det ikke lang tid før alle i nærheten er etter deg. Dette gjør jobben med å holde seg skjult litt mer spennende, og man får en viss mestringsfølelse av å lykkes.
Når det er sagt byr ikke Days Gone på noe nytt innen sniking i et tredjepersons actionspill. Har du for eksempel spilt The Last of Us, Uncharted eller Tomb Raider vet du nøyaktig hva du kan forvente her. Mekanisk sett fungerer alt bra, men jeg savner større nyvinning fra et spill som for to år siden lovet oss en unik vri på sjangeren.
Så var det denne historien
«Til syvende og sist tror jeg spillet står og faller på historien det vil fortelle, og dersom den ikke holder mål vil Days Gone veldig fort ende opp i glemmeboka.» Sitatet er hentet fra min første sniktitt på Days Gone, og to år senere har jeg i hvert fall ikke endret mening.
Innimellom de forglemmelige actionsekvensene skal Bend visstnok veve en historie om Deacon, om årsaken til postapokalypsen og om veien videre for menneskeheten. Detaljene vet vi riktignok lite om, da Bend fortsatt holder kampanjekortene svært tett til brystet.
At studioet ikke vil spolere overraskelsene de visstnok har på lager har jeg absolutt respekt for. Problemet for min del er bare at jeg stadig mister interessen for spillet, og sjansen for å oppleve en god historie er det eneste som gjør at lysten ikke svinner helt.
Når jeg tenker meg om forstår jeg nøyaktig hvorfor utvikleren ikke legger alle kortene på bordet.
En hel verden som bare vil drepe deg
«Men den åpne verdenen ser jo så flott ut», tenker du kanskje. Jo da, den gjør det. Bend har hentet inspirasjon fra sin egen bakgård – den grønnkledde delstaten Oregon – og både omgivelsene og lydene av frisk natur står i herlig kontrast til hva spillet egentlig handler om.
Bak fasaden er verdenen nemlig en eneste stor dødsfelle, og omtrent alt som rører på seg vil deg til blods. Det kan være freakers, skabbete ulver og bjørner eller noen av de drapslystne gjengene som lager kaos i reneste Mad Max-stil.
Sistnevnte fikk jeg se på nært hold i E3-demoen, i form av en sjarmerende skinhead-klan som kaller seg Rest In Peace Cult – eller Rippers. Disse blåser en lang marsj i zombiene, og tilbringer sine postapokalyptiske dager med å lage helvete for så mange friske mennesker som mulig.
Gjengene utgjør ikke en like aggressiv trussel som zombiene, og med sine skytevåpen og nesten intakte hjernekapasitet byr de på en annen type utfordring. Skuddvekslingene er riktignok de samme som vi har sett utallige ganger før i andre spill, men etter å ha prøvd i ti minutter å utrydde en hel freaker-armé skal jeg innrømme at det var befriende å plaffe ned noen vanlige mennesker igjen.
Igjen funker alt som det skal her, men det er aldri riktig gøy å spille Days Gone.
Konklusjon
Fra første gang jeg så Days Gone i 2016 har jeg vært skeptisk til utviklerens løfte om å skape en unik vri på postapokalypsesjangeren. To år senere har ikke noe endret seg, og om noe fremstår spillet enda mer forglemmelig nå enn tidligere.
At spillet rykket ned fra hedersplass på Sony-konferansene og kun fikk en kort notis om slippdato noen dager før E3 setter også av gigantiske varsellamper. Har Sony mistet troen, eller er det bare det at Bend etter to år enda ikke har funnet noe spennende å fortelle oss om spillet?
Verdenen er lekker og både skytingen, snikingen og muligheten til å spille strategisk fungerer akkurat som det skal. Problemet er bare at Days Gone rett og slett blir litt kjedelig. Det er ingen ting her vi ikke har sett før, og hvis du for eksempel har spilt The Last of Us eller Uncharted ser jeg akkurat nå ingen grunn til å gå til anskaffelse av dette.
Bend kan enda overraske med en knakende god historie, men om studioet ikke gjør mer for å gripe tak i spillere tror jeg interessen vil være helt borte innen Days Gone lanseres i februar.
Les flere nyheter og inntrykk fra årets E3-messe på vår samleside »
Days Gone slippes til PlayStation 4 22. februar 2019. Vi fikk spilt spillet under E3-messen i Los Angeles. Reise og opphold ble betalt av Gamer.no.
