Smash Court-serien fra Namco har allerede vært med i en del år. De fleste husker nok navnet fra den svært vanedannende tittelen til SNES i 1994. Etter den tid er det utgitt en rekke oppfølgere i serien og endelig er Namco her med Smash Court Tennis Pro Tournament 2 (SCTPT2) til PlayStation 2. Etter at den innovative Virtua Tennis-serien kom til konsollen har samtlige tennisspill fått en ny standard å leve opp til. Det stilles harde krav for at man i det hele tatt kan konkurrere med serien. Namco stiller likevel med sterke kort på hånden og skilter med en rekke lisensierte baner, spillere og turneringer. Men Namco trenger å vifte med mer enn lisenser dersom de skal ta over tronen fra Sega og med SCTPT 2 viser de at de har tatt kritikken fra forløperen seriøst. Om det kan måles opp mot Virtua Tennis-serien er usikkert.
Kaller en spade for en spade
Noe mange utviklere av sportsspill lider under er mangelen på lisenser. Dette hindrer spillene i å inneholde eksisterende navn på for eksempel spillere og turneringer og er i større eller mindre grad et minus uansett tittel. Det klinger for eksempel unektelig mye bedre med "French Open" enn "French Tournament". Namco har i SCTPT2 sikret seg en rekke slike lisenser og bruker selvsagt disse for alt de er verdt. I tillegg til en rekke turneringer som "US Open", "Wimbledon" og "Australian Open" vil du ha muligheten til å spille med seksten ordentlige spillere, både kvinner og menn. Dette er verdenstjerner som Anna Kournikova, Leyton Hewitt, Jennifer Capriati, Andy Roddick og ellers de fleste som har noe å gjøre i et slikt spill. Det faktum at Kournikova aldri har vunnet en turnering og ikke spiller profesjonell tennis lengre har tydeligvis ingen betydning for Namco, noe merkelig nok mange vil sette pris på.
Ser man opp mot forgjengeren har også SCTPT 2 fått en grafisk overhaling til det bedre. Samtlige baner ser meget bra ut og spesielt de gresskledde banene imponerer da de viser de slitte områdene hvor spillerne løper mest. Også karakterene i spillet er grafisk meget tilfredsstillende. Det er ingen problem å skille verdensstjernene i fra hverandre og teksturene er klare og glatte. Det som dessverre ikke er like bra er detaljene utenfor banene. Tilskuerne er grufulle, kornete og i 2D. Det er i det hele tatt lite som gir deg følelsen av å være på en virkelig stadion. Også ballguttene kunne trengt en forbedring, da de er meget kantete. Men det viktigste er tross alt det som skjer på selve banen, og på det området er det lite man kan sette fingeren på. Glatte teksturer og god detaljgrad på spillerne er hovedinntrykket man sitter igjen med ved endt spilling.
Kontroll er alfa og omega
Kontrollene i et spill som dette har alt å si. Måten man lærer dem på og hvor vanskelig det er å mestre dem, sier mye om hvilken kaliber spillet er av. I SCTPT 2 er det implementert et eget opplæringsmodus som hever nivået betraktelig. Her får man en nybegynnervennlig og grundig opplæring i forskjellige slagteknikker og taktiske spillemetoder. Dette gjør at kontrollene sitter fort og den mer underholdene delen av tennis kan begynne. I tillegg til at opplæringen hjelper deg i starten er også kontrollene i seg selv enkelt og oversiktlig plassert. En knapp er tildelt harde skudd, en annen lobb og så videre. Dette gjør at man mestrer spillet på et grunnleggende nivå kjapt - men å bli virkelig god innebærer mye spilling. For tennis er så mye mer enn å slå en ball frem og tilbake. Her gjelder det å være taktisk klok, uforutsigbar samt ha god beregning.
Det som derimot trekker ned med kontrollene i spillet er dens noe trege reaksjonstid. Når spillingen kommer på et høyere nivå enn i starten, er det viktig å beregne hvor ballen kommer til å lande. Kontrollene kan noen ganger bli litt keitete med hensyn til dette, noe som til en viss grad skyldes kameravinkelen. Spesielt når man spiller lengst borte fra standard kameravinkel er det vanskelig å beregne høyden og nedslagpunktet til ballen, noe som gjør det frustrerende vanskelig å sende en god ball i retur. Til tider skranter også kvaliteten på spilleranimasjonene, noe som kan resultere i at det ser ut til at spilleren er galt plassert, og når man i neste øyeblikk plasserer seg i posisjonene som ser korrekt ut, tar spilleren et skritt for mye, og man ender opp med å bomme på ballen. Det skal nevnes at nye kameravinkler kan vinnes i karrieremoduset, men disse er sjeldent et alternativ.
