The Mollusk
The Mollusk imponerte umiddelbart med fargerik og fin undervannsgrafikk med glatte animasjoner, og hoppende glad videospillmusikk av typen som umiddelbart får en åttitallsgamer til å trekke på smilebåndet. Problemet var bare at jeg ikke skjønte bæret av hvordan spillet skulle fungere – her hadde det nok vært fint med litt klarere instruksjoner.
Etter hvert falt imidlertid brikkene på plass. Man spiller en blekksprut, og målet er å spise småfisk mens man unngår å selv bli spist av rovfisk, eller skadet av ting som fallende ankre og så videre. Når blekkspruten din har spist en viss mengde fisk kommer du til neste nivå, og jo lenger du kommer jo flere utfordringer får du. Heldigvis har du også blekksprutens signaturegenskap, nemlig muligheten til å sprute blekk i fjeset på eventuelle forfølgere. Det dreper dem ikke, men det gir deg litt pusterom (om det er riktig ord å bruke om et spill hvor vi kontrollerer et dyr med gjeller).
Det som opprinnelig gjorde meg forvirret var kontrollene. For å spise fisk må du nemlig svømme «baklengs», og gripe dem med tentaklene dine. Når jeg først skjønte dette ble The Mollusk ganske så artig – jeg er rett og slett overrasket over det høye nivået på spillene i denne konkurransen. Og mens mange av de andre spillene er kloner eller overføringer av andre spill, er The Mollusk så vidt jeg kan se et helt originalt konsept.
The Mollusk ble alt i alt et hyggelig bekjentskap. Jeg tror ikke det er et spill jeg kommer til å spille særlig ofte i fremtiden, men jeg er glad for å ha prøvd det.
Woolly Jumper
Dette er et enkelt plattformspill der du styrer en sau i miljøer som skroller ubønnhørlig mot høyre. Du må hoppe fra plattform til plattform uten å falle ned, samtidig som du unngår eller skyter fiender som kommer flygende i ulike angrepsmønstre.
I starten opplevde jeg spillet som litt i overkant frustrerende og vanskelig, men etter hvert som jeg fikk teken på det ble det mye hyggeligere. Brettene er korte og fiendenes angrepsmønstre er like hver gang, så etter å ha spilt noen ganger vet man hva man har i vente. Dermed blir det gjerne slik at man kommer litt lengre hver gang man spiller. Selv om spillet var ganske artig en periode, holdt det ikke på interessen så veldig lenge. Etter hvert ble det nemlig litt kjedelig å spille de samme tidlige nivåene om og om igjen for å komme til de punktene hvor jeg faktisk slet.
På tross av dette synes jeg Woolly Jumper var en artig opplevelse. I likhet med The Mollusk skilter det også med fargerik og fin grafikk og lystig, hoppende 8-bits spillmusikk akkurat slik bestemor (eventuelt Rob Hubbard) brukte å lage den.
Selv om mange av spillene i denne konkurransen holder en såpass høy kvalitet at de kan konkurrere med kommersielle utgivelser fra maskinens storhetstid, er Woolly Jumper kanskje det av dem som minner mest om et kommersielt spill fra åttitallet. Det hadde garantert glidd rett inn i lavprisporteføljen til utgivere som Mastertronic og Codemasters.
Jar's Revenge
Atari-spillet Yar's Revenge fikk nylig en nyversjon på Xbox Live Arcade, som strengt tatt ikke hadde særlig mye med originalen å gjøre. Jar's Revenge på Commodore 64 er imidlertid en langt mer trofast nyutgave av det 30 år gamle spillet, og forhåpentligvis lurer den enkle navneendringen Ataris advokater til å holde seg unna.
Jar's Revenge er et arkadespill av den litt abstrakte typen, som kan være vrient å forklare. Kort sagt styrer du ei romflue som må ta ut en slags base i den ene enden av skjermen, først ved å skyte bort skjoldet dens og siden ved å aktivere en det jeg antar er en laserstråle, som så må siktes inn på målet ved hjelp av flua di. Samtidig må du unngå en prikk – dette er et gammelt spill, husker du? – som stadig forfølger deg. I tillegg har fiendebasen ved jevne mellomrom en stygg tendens til å forvandle seg til et livsfarlig projektil som suser mot posisjonen din. Så jobben er ikke så lett.
Ærlig talt kan jeg ikke si at originalspillet, som kom til den ekstremt primitive Atari 5200-konsollen, er en av mine favoritter. Commodore 64-versjonen er imidlertid hakket hvassere, takket være bedre grafikk og en mer komfortabel hastighet. Dessuten er musikken skikkelig stilig, og det er moro å høre hvordan dagens spillmusikere bruker den gamle SID-lydchipen ganske annerledes enn åttitallets spillmusikere.
Jar's Revenge er altså nok et artig spill, og i mine øyne bedre enn originalen, men det er begrenset hvor mye man kan gjøre ut av et spillkonsept som egentlig ikke sparker så veldig mye rumpe i utgangspunktet. Er du en stor fan av Yar's Revenge bør du imidlertid ta en titt. Jar's Revenge er tross alt ti millioner ganger mer trofast enn Ataris egen nyversjon.
Konklusjon
Jeg er genuint overrasket over hvor mye god underholdning spillene i denne konkurransen bød på, og det gleder et gammelt åttitallshjerte å se at det er så mange talentfulle spillskapere i Commodore 64-miljøet. Slikt gir meg lyst til å prøve å utforske andre klassiske plattformer, for å se om det er like mye aktivitet der.
Da jeg heldigvis ikke er en av dommerne i denne konkurransen slipper jeg å kåre en favoritt. Men jeg vil likevel trekke frem Fairy Well som det spillet som ga meg mest spilletid, og C64abalt som det mest vanedannende spillet i gruppen. Litt urettferdig, kanskje, ettersom sistnevnte er basert på et eksisterende flash-spill, men jeg er virkelig imponert over hvor godt det fungerer på den aldrende maskinvaren. Selv om Jar's Revenge ikke er en av favorittene mine må jeg nevne det også, av den enkle grunn at jeg elsket musikken.
Om du har lyst til å prøve noen av disse spillene, men ikke har erfaring med Commodore 64-emulering, anbefaler jeg at du bruker emulatoren Vice. For å starte de individuelle spillene velger du «attach cartridge image» fra «file»-menyen.
