Fortress of Narzod
Om du har godt over gjennomsnittet peiling på obskure spillkonsoller fra åttitallet kjenner du kanskje igjen Fortress of Narzod-navnet. Dette spillet er nemlig en tro kopi av Vectrex-spillet ved samme navn, og en tidligere versjon har vært tilgjengelig på nettet en stund allerede.
Fortress of Narzod er et skytespill som på overflaten minner litt om klassikere som Galaga, hvor du styrer et romskip i bunnen av skjermen og må ta knekken på drittsekker i toppen. Men det har noen særegne elementer. Det du først legger merke til, antakeligvis fordi det dreper deg, er at kulene ikke forsvinner når de møter veggene. I stedet spretter de, avhengig av veggens vinkel. Hvis du skyter mot en vannrett vegg over deg vil kulen med andre ord treffe veggen, sprette tilbake og sprenge deg i luften. Heldigvis beveger kulene seg såpass langsomt at det er mulig å komme seg unna.
Kulenes oppførsel er imidlertid ingen ulempe. Ved å utnytte veggene kan du øke muligheten til å ta knekken på fiendene betraktelig, og det er viktig for fiendene holder seg ikke i toppen av skjermen. I stedet kommer de nedover for å plage deg, så jo tidligere du får tatt dem, jo bedre.
Jeg har aldri spilt originalen, men på Commodore 64 er Fortress of Narzod et vanedannende og underholdende spill som jeg hygget meg lenge med – og godt kan finne på å gå tilbake til senere. Den primitive vektorgrafikken imponerer selvsagt ingen, men på lydsiden har utviklerne i TRSI lagt inn noen heftige låter med massevis av bass.
Get'em
Get'em er tungt inspirert av Forget Me Not, et indiespill som blant annet er gitt ut gratis for PC. Ved første øyekast ser det ut som en versjon av Pac-Man. Du styrer et lite ansikt i labyrintaktige omgivelser fulle av greier som må samles, og når du har samlet alle bærer det videre til neste brett. Samtidig jages du av ulike slemminger.
Forskjellene mellom Get'em og Pac-Man er imidlertid mange. For det første kan du skyte, noe som naturligvis endrer fokus kraftig. For det andre er miljøene datagenererte – et gjenomgangstema i denne konkurransen. Det betyr at brettene er forskjellige hver gang du spiller. Og for det tredje er det flere typer fiender, som alle oppfører seg på svært ulike måter. Noen eksploderer til og med når du skyter dem, og introduserer dermed nok et nytt element, nemlig at labyrintene kan ødelegges og endres underveis i spillet.
Get'em starter rolig, men blir raskt veldig hektisk. Jeg har ikke spilt originalen det er basert på, men synes Get'em fungerer glimrende, og tror nok jeg skal laste ned PC-versjonen av Forget Me Not på bakgrunn av gleden jeg hadde av Commodore 64-spillet. Som med andre gode arkadespill er det lett å plukke opp og spille, men jo mer du spiller, jo mer dybde innser du at spillet har.
Jeg liker også presentasjonen. Spillet har veldig autentisk «tidlig åttitalls arkadespill»-grafikk og stilig retromusikk. Alt i alt synes jeg det er moro å se hvordan moderne indiespill som Canabalt og Forget me Not får såpass vellykkede overføringer til retroplattformer som Commodore 64, og dette er noe jeg tror vi vil se mer av i tiden som kommer.
Panic Analogue
Dette spillet representerte den største nedturen i konkurransen, og ikke fordi det var dårlig. Commodore 64 hadde to forskjellige spillkontrollere, nemlig den klassiske joysticken, og en analog paddle-kontroller. Panic Analogue bruker sistnevnte, og det er utvilsomt glimrende nytt for de som faktisk har en slik paddle. Jeg har det imidlertid ikke, og jeg klarte heller ikke å få Vices paddle-emulering til å fungere.
Derfor er de eneste inntrykkene jeg har fra dette spillet at det har en stilig tittelskjerm og funky musikk.
Rong - Ron's Pong
Dette var nok et spill jeg ikke fikk testet skikkelig, rett og slett fordi det krever to spillere. Det er en overføring av Pong, med fargerik grafikk og hyggelig musikk. Mine forsøk på å sjekke det alene sa ikke så mye om hvorvidt det har noen funksjoner som gjør at det utvikler Pong-konseptet videre eller ikke. For de uinnvidde er Pong det enkle ping-pong-spillet som sparket i gang arkadespillrevolusjonen på syttitallet.
Space Lords
Etter et Pong-spill passer det bra at neste spill på listen min var Space Lords, som viste seg å være en utvidet Commodore 64-versjon av arkadespillet Warlords. Etter Pong kom nemlig Breakout, og etter Breakout kom Warlords, et spill der fire spillere forsøker å ødelegge hverandres festninger ved hjelp av en sprettende ball.
Hvis ballen treffer festningen din vil den slå biter av den (tenk Breakout). Poenget er derfor å bevege skjoldet ditt slik at du slår bort ballen før den treffer din festning, og helst slik at den går i retning av noen andres. Spillet støtter fire spillere samtidig, og hvis du ikke har noen å spille mot kan du spille i lag med tre datastyrte spillere.
Space Lords er ikke en av mine favoritter fra denne konkurransen. Jeg synes at ballen spretter litt for tilfeldig, og det er vanskelig å føle at man egentlig har noe særlig kontroll over hvor den skal gå. Men jeg skal ikke se bort i fra at spillet hadde vært mer underholdende om jeg hadde spilt det sammen med andre, og Commodore 64-spill med støtte for fire spillere er ikke direkte vanlig kost.
Space Lords skilter med fargerik grafikk, men lyd og musikk er det dårlig med. Musikk skal visstnok legges inn i en større versjon som kommer senere, og sannsynligvis blir fri for denne konkurransens 16 KB-begrensning.
