Installering og innstillinger
I Dooms tilfelle må vi som nevnt gjennom et installasjonsprogram først. I mappen du har lastet ned finner du en fil som heter INSTALL, og når du kjører den kommer du inn i et installasjonsprogram som bør være selvforklarende. Du velger hvor spillet skal ligge, og så pakkes alle filene ut der.
Den siste delen av installasjonsprogrammet kan imidlertid by på litt forvirring. Du må nemlig velge hvilket lydsystem du skal bruke for spillet. I «gamle dager» fantes det en rekke lydkort, og de var ikke nødvendigvis kompatible med hverandre. Derfor må du i mange tilfeller velge mellom flere aktuelle lydkort, med forskjellige innstillinger, før du kan få lyd i et spill. Men ta det med ro: DOSBox emulerer flere stykker, og i utgangspunktet er det Sound Blaster som gjelder. Det var den mest populære typen lydkort, og de fleste spill har støtte for dette kortet. I eldre spill kan det riktignok være lydkortet AdLib du bør velge – Sound Blaster er bakoverkompatibelt med dette. Avanserte brukere kan velge at DOSBox skal emulere andre typer lydkort.
Siden DOSBox emulerer Sound Blaster i utgangspunktet, er det bare å velge det (både for musikk og lydeffekter). Hvis du ikke har endret på konfigurasjonene velger du 220 i «port», 7 i «IRQ» og 1 i «DMA». I praksis er det bare å trykke Sound Blaster og så trykke Enter om og om igjen helt til lydinnstillingene er ferdig. Ikke veldig komplisert, altså. Gratulerer: Du er klar til å korrumperes av et av spillhistoriens mest notoriske voldsspill.
Om du gjør noe galt under lydinstallasjonen, eller vil eksperimentere med andre lydsystemer, kan du når som helst endre instillingene til spillet ved å starte SETUP-filen i Doom-mappen. Merk at selv om du har lastet ned et spill som ikke behøver å installeres er det vanlig at det har en eller annen SETUP eller INSTALL-fil i spillmappen, som du kan gå inn i for å endre lydinnstillingene. Hvis lyden ikke fungerer når du starter et spill er det altså den filen du skal se etter.
Her kan det også tenkes, spesielt i eldre spill, at du kan velge mellom forskjellige skjermtyper. Om et spill lar deg velge mellom 4-fargers CGA-modus og 16-fargers EGA-modus bør du for eksempel alltid velge EGA-modus. Tidlig på nittitallet er 256-fargers VGA generelt standard, litt senere går det meste over til SVGA. Det fine er at ting stort sett er bakoverkompatibelt. DOSBox emulerer i utgangspunktet en SVGA-maskin, og da funker VGA, EGA og CGA også. Det finnes også noen andre systemer, som Tandy og Hercules, og du kan selv bestemme hva DOSBox skal emulere.
Noen ganger må du også spesifisere kontrollsystem – tidlig i PC-ens levetid var ikke mus standardutstyr, og selv om et spill kanskje støtter mus kan det tenkes du manuelt må aktivere dette i installasjonsfilen. Men selv om dette kanskje høres mer og mer komplisert ut er det bare å prøve seg frem, og installasjonsmenyene er stort sett selvforklarlige samtidig som DOSBox er såpass kompatibelt at du vanligvis får ting til å fungere med standardinstillingene.
Noen nyttige funksjoner
Husk at du kan trykke Alt-tasten og Enter samtidig for å veksle mellom fullskjerm-modus og vindu. Typisk DOS-navigering er greit å gjøre i vindu, men så lenge monitoren din har en fornuftig støtte for de gamle 4:3-oppløsningene er det jo alltid gøyest – og mest autentisk – å spille i fullskjerm-modus. Alt-Enter er en standard Windows-kombinasjon, slik som Alt-Ctrl-Del og Alt-Tab, men min erfaring er at ikke alle er klar over at den eksisterer, og derfor stusser over at DOSBox kjører i et bittelite vindu. Om du spiller i et vindu må forøvrig du klikke i vinduet for å «låse» musen til DOSBox, slik at den kan brukes. Skal du så ut i Windows for å gjøre ett eller annet kan du alltid trykke Ctrl-knappen og F10 samtidig for at DOSBox skal gi slipp på musen.
Du kan forøvrig sette DOSBox på pause ved å trykke alt og pause-knappen. Dette er hendig ettersom ikke alle gamle spill har like gode pausefunksjoner. DOSBox pauses dessuten ikke automatisk når du veksler til et annet program i Windows.
Husk også at DOSBox har en innebygget hjelpefunksjon – skriv kommandoen INTRO for en kjapp introduksjon, og HELP for en liste over tilgjengelige kommandoer.
DOS eksisterte som et ledende operativsystem i cirka ti år, og det var en tid med rivende utvikling på teknologifronten. I tillegg gikk PC-en gjennom en stor forandring, fra å være en maskin som praktisk talt ikke «skulle» brukes til spill tidlig på åttitallet til å bli den ledende spillplattformen tidlig på nittitallet. Dette betyr blant annet at maskinvarekravene varierer stort, samtidig som utviklere av eldre spill rett og slett ikke så for seg at spillene deres om få år ville spilles på mye raskere systemer. I gamle dager var dette et kjempeproblem når man skulle spille DOS-spill – et spill som var noen år gammelt kunne for eksempel kjøre så raskt at det ikke lenger var spillbart. I dag er det greiere. DOSBox forsøker å automatisk tilpasse hastigheten etter hva spillene krever, men noen ganger kan det være på sin plass med litt finjustering.
Ctrl-knappen og F11 gjør den emulerte DOS-maskinen treigere, mens CTRL og F12 øker hastigheten. Det kan godt være du må gjenta knappetrykkene noen ganger, eller finjustere litt. Noen spill kan være veldig vanskelige å få til å gå i perfekt hastighet, men husk at datidens standarder var litt annerledes enn nå. Folk protesterte ikke like mye på spill som «hakket», og det var slett ikke uvanlig at spillhastigheten endret seg avhengig av hvor mye som faktisk skjedde på skjermen samtidig. Du må med andre ord ofte bare akseptere at ting ikke fremstår perfekt – det gjorde de ikke originalt heller.
Om grunnen til at et spill kjører sakte er at datamaskinen din sliter med ytelsen – emulering kan være en overraskende krevende affære, selv når systemene som emuleres er enkle – kan du be DOSBox om å forenkle VGA-emuleringen ved å «hoppe over» bilder i stedet for å tegne hvert bilde. Da blir ikke animasjonene like glatte som originalt, men hastigheten går sannsynligvis opp. Dette gjør du ved å trykke Ctrl og F8 så mange ganger som nødvendig. Ctrl og F7 reduserer antallet bilder DOSBox hopper over.
En grei måte å balansere ytelsen på, som DOSBox-wikiens nybegynnerguide viser til, er å kjøre DOSBox i et vindu samtidig som du har oppgavebehandlingen i Windows startet opp og åpnet ytelse-fanen. Du begynner så med å kjøre opp hastigheten til DOSBox med CTRL-F12 helt til du ser at prosessorbruken havner rett under 100%. Så bruker du CTRL-F7 for å redusere nøyaktigheten, og kombinerer eventuelt med CTRL-F12 igjen, helt til du kommer frem til noe som fungerer. Vanlige råd om å skru av bakgrunnsprogrammer og så videre gjelder selvsagt også. Men merk at hvis du spiller et helt ordinært DOS-spill fra nittitallet bør det ikke ha problemer på en normalt god datamaskin. Det er mulig å gjøre krevende ting som å installere Windows 95 i DOSBox, men under ordinær spilling er ytelsesproblemer sannsynligvis et tegn på at du bør endre instillingene eller oppsøke hjelp på nettet.
Forresten: Når du forandrer hastigheten vil det ofte kunne påvirke mer enn bare det du ser. I et rollespill kan det å øke hastigheten for å få glattere bevegelser for eksempel bety at tiden i spillet går raskere og figuren din blir raskere sulten. Hvorvidt dette er et problem kommer an på hvor godt spillet er programmert i utgangspunktet, men det kan være greit å ha det i bakhodet.
Automatisering og konfigurering
Nå vet du alt du behøver for å komme i gang med DOSBox, og spille de aller fleste DOS-spill uten problemer. Men vi tar også med noen tips for viderekomne. Det første har med automatisering å gjøre. I stedet for å bruke MOUNT-kommandoen hver gang du starter DOSBox kan du legge den inn i konfigurasjonsfilen til DOSBox, som redigeres i en ordinær teksteditor som Notepad.
Konfigurasjonsfilen kan du finne via Start-menyen eller i DOSBox-mappen (hvor du klikker på snarveien merket DOSBox Options). Den inneholder massevis av greier du vanligvis ikke trenger å tenke på, men helt i starten kan du for eksempel velge om du vil at programmet skal starte i fullskjerm-modus ved å endre «fullscreen=false» til «fullscreen=true». Du kan også velge ulike lydsystemer og skjermkort – bare følg instruksjonene i linjene som starter med #-tegnet om du trenger å gjøre noe her.
For å gjøre starten kjappere skroller du helt ned til bunnen. Under [autoexec] kan du skrive inn DOS-kommandoer som du ønsker at DOSBox skal kjøre når det starter. Her kan du skrive hva som helst – du kan til og med få DOSBox til å automatisk starte et spesifikt spill ved å etterligne kommandoene du ville brukt for å starte det. Men det mest fornuftige er å bruke MOUNT-kommandoen for å lage C-stasjonen og så «C:» på linjen under for at DOSBox skal starte i denne. Når du så kjører DOSBox vil du se resultatet – eller eventuelle feilmeldinger – umiddelbart.
Du kan også lage snarveier på skrivebordet som automatisk kjører spesifikke spill. Det gjøres ved å lage en vanlig snarvei til DOSBox på skrivebordet og legge til litt ekstra tekst i snarveiens egenskaper. Hvis du for eksempel skal kjøre Doom, og det ligger i mappen C:\retro\doom skriver du rett og slett: "C:\retro\doom.exe" (husk anførselstegn) etter addressen for DOSBox i tekstboksen merket «mål». Merk at du ikke kan gjøre dette om du har lagt inn MOUNT-kommandoen i DOSBox' konfigurasjonsfil, og addressen peker på et sted som er i den opprettede C-stasjonen. Avanserte brukere kan imidlertid bruke flere konfigurasjonsfiler for å komme unna dette.
D-Fend Reloaded
Frem til nå har jeg kun fokusert på hvordan du bruker DOSBox i seg selv. Jeg mener det er lurt å kunne bruke systemet uavhengig av ulike hjelpemidler – men det finnes altså ganske mange slike. Faktisk behøver du ikke gå innom DOS-grensesnittet overhodet for å kjøre spill ved hjelp av DOSBox, hvis du laster ned en spesialisert «launcher» for systemet. Det hjelper å vite hvordan ting fungerer, spesielt når du treffer spill som er litt vanskelige å ha med å gjøre, men det er altså ikke hundre prosent nødvendig for å få noe ut av DOSBox.
Det finnes en rekke «launchere», og jeg vil ikke gå i detalj om de forskjellige systemene. Du kan se en oversikt over de ulike tilgjengelige programmene på DOSBox-wikien, og her ser du hvilke plattformer de er tilgjengelige for og hva slags funksjonalitet de tilbyr. Siden det finnes såpass mange alternativer skal jeg ikke gå i detalj om dem her, men jeg vil raskt vise hvordan du bruker en av de mest populære plattformene for å installere og spille ulike spill uten å gå innom selve DOSBox. Den heter D-Fend Reloaded, og er superlett å bruke. Når du laster ned D-Fend Reloaded får du automatisk den nyeste versjonen av DOSBox med i pakken.
For å kjøre et spill gjennom D-Fend må du legge inn en profil. Det kan du gjøre gjennom et halvautomatisert system – velg «add with wizard» under «profile», trykk «next» (eller prøv lykken med «always set up automatically»), og putt så inn banen til spillets kjørbare fil i «program to be started». Under kan du eventuelt legge inn banen til en setup-fil. Er du riktig heldig vil D-Fend nå automatisk skjønne hvilket spill du prøver å installere, og gjøre resten av jobben for deg – eller forsøke, hvis du har valgt «always set up automatically».
I det neste steget velger du maskinvarekonfigurasjon. Det er nokså selvforklarende, og D-Fend har kanskje til og med gjenkjent filnavnet slik at du bare kan velge det, og så gå videre. Alternativt kan du prøve å finne det i en liste, eller prøve å velge en av flere forhåndsdefinerte konfigurasjoner. Sjansene er egentlig ganske store for at spillet kjører greit med «default template», men hvis ikke har du noen oversiktlige valgmuligheter. I den neste skjermen setter du opp spillets navn og legger inn eventuell annen info – eller du kan velge å søke den opp via nettsteder som Mobygames. Når det er gjort velger du hvordan harddisksystemet skal være – det er vanligvis ingen grunner til å gjøre endringer her, med mindre du har et spesifikt oppsett som du bruker.
I de aller, aller fleste situasjoner vil dette være nok til å få et spill i gang. Men noen spill kan være skikkelig plagsomme å få til å fungere, og er svært spesifikke i sine krav til den emulerte maskinvaren. Dette er et velkjent problem for DOS-veteraner, og mange våkner nok fortsatt opp kaldsvettende og med hjertebank midt på natten, med begreper som EMS og XMS svirrende i hjernen. Om dette er tilfelle kan du legge spill til manuelt, og spesifisere nøyaktig hva slags maskinvare du vil at DOSBox skal emulere. Det er også mulig å importere konfigurasjoner, og hvis du har en hel mappe full av gamle spill kan du angi denne som spillmappen din og få D-Fend til å scanne hele greia og automatisk sette opp profiler for de spillene som gjenkjennes.
D-Fend er med andre ord et svært nyttig program som kan spare deg for mye tid. Det finnes som nevnt også andre slike programmer, men av de jeg har prøvd er det D-Fend som virker greiest å bruke og som falt mest i smak. Jeg vil imidlertid anbefale at du i det minste forsøker å sette deg inn i hvordan DOSBox fungerer – det er, som jeg har forsøkt å påpeke i denne artikkelen, ikke spesielt vanskelig, og det kan være nyttig å kunne når ting ikke fungerer som de skal. DOSBox er dessuten ganske likt uansett plattform, mens de ulike «launcher»-programmene fungerer på ulike måter og er ikke tilgjengelig til alle plattformene DOSBox eksisterer på.
DOSBox er selvsagt langt mer omfattende og har mange muligheter jeg ikke har fått snakket om her, men det du kan nå er nok til å kjøre de aller fleste spill med systemet. Og enten du velger en «launcher» eller gjør alt manuelt er det faktisk overraskende lite som skal til før du er i gang. Det er med andre ord ingen grunn til å la seg skremme.
