Psygnosis og Namco
I Storbritannia hadde de imidlertid gjort interessant oppkjøp som kom til å bety svært mye for PlayStations suksess i vesten. De hadde nemlig kjøpt spillutgiveren Psygnosis, som var mest kjent for serier som Shadow of the Beast og Lemmings. Psygnosis fortsatte å operere som et uavhengig selskap, og lanserte spill både til datamaskiner og Sonys konkurrenter selv lenge etter at PlayStation kom ut. Men de var også naturlig samarbeidspartner for Sony i Europa, og da Sony-toppene fikk se utviklerverktøyet de hadde laget for sine egne PlayStation-spill ble de overveldet over langt britene hadde kommet på kort tid. Psygnosis' verktøy var kraftig og relativt lett å bruke, og det ble raskt besluttet at det skulle bli det offisielle utviklerverktøyet for PlayStation.
Psygnosis ordnet også det som skulle bli to av de viktigste spillene for plattformen, nemlig det futuristiske racingspillet WipEout 2097 og det krasj-fokuserte bilspillet Destruction Derby. WipEout utviklet selskapet selv, mens Destruction Derby var et spill de skaffet gjennom sin rolle som utgiver, fra deres langvarige samarbeidspartner Reflections. Dette var begge spill som understreket hvor godt egnet konsollen var til å kjøre raske, tredimensjonale spill.
Men verken Destruction Derby eller WipEout var klare da konsollen først ble lansert, noe som skjedde i Japan den 3. desember 1994. Der var det i stedet arkadespilleksperten Namco som stod for den store systemselgeren, nemlig Ridge Racer. Dette heftige racingspillet var allerede en hit i spillehallene, hvor maskinvaren tradisjonelt var mange ganger kraftigere enn det folk hadde tilgang på i hjemmet. At Ridge Racer kom til PlayStation var med andre ord et aldri så lite kupp – og det beste var at hjemmeversjonen var svært trofast mot arkadeversjonen. Namco ble en viktig samarbeidspartner for Sony, og med den senere lanseringen av Tekken sto de for nok en systemselger for PlayStation-plattformen.
Utenom Ridge Racer var det egentlig ikke så mye minneverdig å finne i PlayStations originale lanseringstitler. Dette hindret ikke det første opplaget på 100 000 konsoller i å bli slukt av japanske spillere sultne på noe nytt, og i løpet av konsollens 30 første dager på markedet solgte den ytterligere 200 000 enheter. Dermed var suksessen i hjemmemarkedet et faktum. Sony hadde fått en solid start, men det var fortsatt en lang vei å gå før målene deres var nådd.
Lansering i vesten
Det første som måtte skje var selvsagt at PlayStation kom på markedet utenfor Japan, og her ser vi et eksempel på hvor mye spillindustrien har endret seg siden tidlig på nittitallet. Det skulle nemlig gå helt til september året etter før Sony lanserte konsollen i USA og Europa. Denne lange ventetiden virker helt absurd med moderne øyne, men det var slik konsollindustrien fungerte. De japanske konsollfabrikantene satte alltid Japan først, til stor ergrelse i vesten. Til sammenligning må japanerne vente helt til neste år før de kan få kloa i PlayStation 4.
Men selv om Sony satte Japan foran vesten gjorde de slutt på én viktig ting. Europa var tradisjonelt det siste konsollfabrikantene tenkte på, og det å lansere en konsoll nesten samtidig i Europa som i USA var nesten helt utenkelig. Likevel var det nettopp dette som skjedde, og det betalte seg. Europeerne gikk mann av huse for Sonys konsoll, og den gode behandlingen Sony gav Europa resulterte i en markedsdominans de fortsatt nyter godt av 20 år senere. Men det var ikke gitt at Sony skulle være så Europa-vennlige; toppene i selskapet var skeptiske til det europeiske markedet, men Chris Deering så potensialet, og fikk i stor grad frie tøyler til å styre Europa-skuta uten innblanding fra Japan.
Konkurrentene satt selvsagt ikke og tvinnet tommeltotter. Sega slo faktisk Sony til konsollmarkedet med sin Saturn, men på tross av umiddelbar suksess i Japan klarte de ikke å gjenta suksessen i vesten. I Amerika ble Saturn overraskende lansert midt under E3, like før Sony skulle holde sin pressekonferanse. Saturn kostet 399 dollar, og da Sony-topp Steve Race entret scenen på E3 hadde han bare ett ord å si: «299». PlayStation var allerede den store snakkisen i spillmiljøet, og da Sony annonserte prisen valgte mange potensielle Saturn-kunder å vente på Sonys konsoll i stedet. Det hjalp heller ikke at Sega Saturn, med sine to prosessorer, var et virkelig vrient beist å utvikle spill til. Med Psygnosis' utviklerverktøy var PlayStation som en drøm i forhold.
Nintendo virket på sin side komfortable i den forrige konsollgenerasjonen, og det eneste de hadde å svare med da PlayStation ble lansert var den katastrofale «virtual reality»-satsningen Virtual Boy – kanskje det største feilsteget selskapet noensinne har gjort i spillindustrien. Da de endelig kom med sin Nintendo 64 i 1996 var det for sent. Nintendo 64 ble en moderat suksess for Nintendo. Teknisk sett var konsollen på mange måter et overlegent produkt, selv om den led av at Nintendo fortsatte å tviholde på det begrensede kassettformatet. Men Sony hadde allerede etablert seg i toppen, og verken Nintendo 64 eller noen av de senere stuekonsollene Nintendo har lansert har klart å gi dem tilbake den overlegne posisjonen de en gang hadde.
Suksess i mange år
For Sonys del ble de neste årene preget av suksess. Takket være et godt forhold til det meste av japanske utgivere ble PlayStation det naturlige hjemmet for alt fra Final Fantasy til Metal Gear Solid, og selskapet skapte også solide interne studioer som sto for suksesser som Gran Turismo. Et av genitrekkene til Sony var å satse hardt på unge voksne. Der Nintendo og Sega i stor grad siktet seg inn mot et yngre publikum mens PC-spilling for mange fremsto som en litt nerdete aktivitet, klarte Sony å gjøre spilling til en kul greie man ikke behøvde å skamme seg over. Dermed fikk de huket tak i en generasjon som hadde vokst opp med spill på åtti- og nittitallet og nå var i ferd med å etablere seg i familielivet.
Med gode spill og god markedsføring holdt PlayStation sin markedsdominerende posisjon helt frem til oppfølgeren ble lansert i år 2000. Da fikk den gamle traveren en ny og slankere utgave, og et nytt navn: PSone. Under dette navnet ble konsollen produsert helt til 2004, og den hadde dermed en kommersiell levetid på ti år. Faktisk fortsatte Sony å produsere spill til systemet helt til mars 2006, bare seks måneder før lanseringen av PlayStation 3.
PlayStation ble også den første konsollen noensinne som solgte over 100 millioner enheter, en milepæl som ble passert etter ni år og seks måneder på markedet. Og suksessen fortsatte. PlayStation 2 slo alle rekordene til originalen, og fortsatte selskapets totale dominans i spillmarkedet. De fikk riktignok ny konkurranse fra Microsoft og deres Xbox, som dukket opp i 2002, men var fortsatt den ubestridte kongen på haugen helt til dagens konsollgenerasjon.
I den inneværende generasjonen har som kjent ting vært vanskeligere. Xbox 360 har blitt en virkelig seriøs konkurrent, og står spesielt sterkt i USA og deler av Europa. Og Nintendo opplevde samtidig ny giv med sin Wii, som solgte i bøtter og spann mye takket være et helt annerledes fokus enn det Sony og Microsoft har hatt. I tillegg har Sony hatt sine problemer, blant annet med den mye omtalte hackingen av PlayStation Network. Resultatet har vært en konsollgenerasjon uten verken vinnere eller tapere, men der Sony neppe opplevde de overlegne resultatene de hadde håpet på.
Om kort tid lanseres PlayStation 4, og konsollracet begynner på nytt. Hva som skjer videre er det kun spåmenn og eventuelle guder som kan si noe om. Mange har snakket høylydt om den tradisjonelle spillkonsollens død, samtidig som de tradisjonelle konsollfabrikantene sannsynligvis vil møte konkurranse fra nye hold når kampen om den verdifulle plassen under fjernsynsapparatet skal avgjøres. Valve har avslørt sine planer, men hva med Apple og Google? Og hva finner Nintendo på etter floppen med Wii U? Vi kan bare vente og se.
LES OGSÅ: Historien om Amiga – en av verdens mest populære plattformer »
LES OGSÅ: Historien om høyt elskede Commodore 64 »
