Gamle spill i ny drakt med kronglete navn er i vinden som aldri før. For litt siden ble Fire Emblem Gaiden utgitt på nytt som Fire Emblem Echoes: Shadows of Valentia, og Street Fighter II: The World Warrior fra 1991 er nå ute på nytt som Ultra Street Fighter II: The Final Challengers. Nintendo har for alvor begynt å rulle ut gamle spill for å fylle inn det noe tomme spillbiblioteket til sin nye konsoll, hvorav de mest markante så langt er Mario Kart 8 Deluxe og Disgaea 5 Complete.
Et problem med (noen) av disse er at de nesten konsekvent prises på lik linje med splitter nye utgivelser, og kan da – litt avhengig av hvor mye nytt spillet tilbyr – oppleves som i overkant dyre, og heller som spill som burde ha blitt sluppet kun i digitalt format til betydelig lavere pris.
Lite nytt for pengene
Ultra Street Fighter II: The Final Challengers baserer seg altså på Street Fighter II: The World Warrior, som ble utgitt for første gang til arkademaskiner i 1991. Spillet anses som en klassiker og stadig favoritt i den tradisjonelle slåssespillsjangeren. Det har derfor blitt utgitt på nytt flere ganger, og mest markant som Super Street Fighter II Turbo HD Remix for snart åtte år siden. Turbo HD Remix hadde noe oppusset grafikk, i tillegg til et overhalt lydspor utført med stil av spillmusikksamfunnet OverClocked ReMix. Turbo HD Remix var alt i alt en veldig fin portering av Street Fighter II, og den kostet ikke all verden heller.
Det aller største problemet med Ultra Street Fighter II: The Final Challengers er nemlig hvor lite nytt spillet gjør i forhold til den stive prislappen. Innpakningen er nemlig alt for slapp, slik at man umiddelbart føler at man har lite å gjøre.
Selve spillingen går greit for seg. Street Fighter II er en klassiker med god grunn, og kampene flyter fremdeles meget godt. Det er fint å komme tilbake til en fokusert kampopplevelse uten så mye effektmakeri, etter at de nyere spillene i serien muligens har blitt litt vel glad i staffasje. Her er det i hele tatt gode muligheter for å gjenopplive konkurransemiljøet rundt Street Fighter II.
Slem eller voldelig?
To nye rollefigurer kaster seg inn i ringen, nemlig Evil Ryu og Violent Ken. Evil Ryu er en slemmere utgave av Ryu, og Violent Ken er – ganske riktig – en mer voldelig utgave av Ken. Sistnevnte er spesielt merkverdig da alle utøverne i spillet kan kalles voldelige, da de denger hverandre med over gjennomsnittlig entusiasme. Hva som gjør Violent Ken ekstra voldelig, forblir et uløst mysterium. Hvis Violent Ken er så voldelig, er han jo muligens også litt evil, slik som Evil Ryu. Det kan jo også hende at Evil Ryu er litt ekstra voldelig, slik som Violent Ken; noe må han ha gjort for å ha fått det navnet.
I rent alvor vil jeg si at disse to rollefigurene illustrerer fint hvor slapt og uinspirert dette spillet fremstår. De oppleves ikke som forskjellige nok fra sine ikoniske motparter; hverken med tanke på design eller kampteknikker, og derfor fremstår de mer som billig fanfrierier enn noe annet.
Rent visuelt får man følelsen av spillet kunne blitt gjort mye bedre. Figurmodeller, bakgrunner og musikk er blitt oppdatert, men det virker ikke helt som spillet klarer å bestemme seg for om det skal ha en ny eller klassisk utseende. Kampene har oppusset grafikk, men skjermene i mellom rundene har retropreg med veldig lite inspirert utforming.
Way of the Hado
Likeledes er det mulig å bytte til utelukkende klassisk utseende og musikk slik at man hovedsaklig spiller den opprinnelige utgaven av spillet. Dette er hendig for puristene som bare ønsker å spille klassikeren på sin Nintendo Switch, men dette punkterer vel likevel hele poenget med å overhale spillet i utgangspunktet. Samtidig har denne modusen en veldig stygg beskjæring av bildet med påklistret grafikk i billedkantene under kampene. Det ser ut som en hastverksjobb gjort i Adobe Photoshop av en person som ikke bruker Photoshop spesielt ofte, og det ødelegger ganske mye av den autentiske Street Fighter II-følelsen som spillet åpenbart forsøker å gi her.
Det er også temmelig sparsomt med spillmodi. Klassisk arkademodus er selvsagt med, i tillegg til flerspiller, som tilbyr samarbeid eller dueller mot andre eller lokalt over over internett, i tillegg til småtteri som et galleri. Ja, det er ganske tynt.
Den mest markante nye modusen er «Way of the Hado», hvor spilleren benytter bevegelsesfunksjonen i Joy Con-kontrollerne for å emulere Ryus hadoken-evner. Dette føles som påklistret tidsfordriv, som i tillegg til å være temmelig kleint, og føles ganske nedverdigende. Forventer utviklerne at spillerbasen ser forbi manglene i spillet hvis de får leke Ryu i noen minutter? Selv ikke barnehagebarn vil la seg imponere av noe så banalt.
Konklusjon
Dette spillet hadde jeg kanskje betalt hundre kroner for på et digitalt spillmarked, men Ultra Street Fighter II: The Final Challengers tilbyr rett og slett alt for lite nytt, og siden det gjør så lite nytt, avslører det også at spillet ikke har holdt seg så godt som vi kanskje husker, og at slåssespillsjangeren har tatt markante steg videre siden dette spillet var kongen på haugen.
Derfor oppleves dette som en høyst unødvendig utgivelse, og selv innbitte Street Fighter-tilhengere kan spare seg denne til fordel for et par runder til i for eksempel Super Street Fighter II Turbo HD Remix. Ultra Street Fighter 2: The Final Challengers er i det hele tatt en høyst overfladisk tittel som man lett kan hoppe over.
Apropos slåssespill som setter en ny standard; det glimrende Injustice 2 fikk nylige meget gode skussmål her på huset. Med tanke på nyutgivelser av gamle spill til Nintendo Switch, så blir det ikke stort bedre enn Mario Kart 8 Deluxe.
