Jeg er veldig glad i krigsspill, og Battlefield-serien er en av de spillseriene jeg har desidert mest spilletid med. Nå skal de sies at Battlefield, som så mye annet, var bedre før. Battlefield 1942, Battlefield Vietnam og Battlefield 2 er alle store bautasteiner innenfor krigsspillsjangeren. Jeg sier ikke at Battlefield 2142 og Battlefield: Bad Company er dårlige spill, men de holder ikke det samme nivået som de tre første.
Battlefield 1943 er et forholdsvis kompakt onlinespill som gis ut på PlayStation Network og Xbox Live Arcade (PC-versjonen kommer i september). Det er som tittelen antyder et krigsspill satt i annen verdenskrig. I motsetning til det gamle Battlefield 1942, konsentrerer 1943 seg foreløpig kun om krigen i Stillehavet.
Lek og lær
Da jeg sist besøkte DICE i Stockholm for i overkant av et år siden, var det spesielt en ting jeg la merke til. I sine glassadskilte åpne kontorlandskap kunne jeg ikke unngå og merke meg hvor mange av utviklerne som satt og spilte Team Fortress 2 midt i arbeidstiden. Jeg tenkte det den gang også, men det er mye klarere nå i etterkant. De spilte ikke for å slurve unna arbeidet frem til dagen var over; de spilte for å lære.
Team Fortress 2 er det kanskje mest geniale moderne flerspillerskytespillet etter Counter-Strike. Det inneholder så mange skoleeksempler på hvordan man lager et god onlineopplevelse, at det er ikke rart mange velvillig drar lærdom her. Dette til tross, ingen skal lære DICE skytespillmekanikk. Dette har de gjort før, det sitter i blodet deres. Det de denne gangen har blitt mye bedre på, er tilgjengelighet, tempo og måten å subtilt skjule et stort skytespill under en noe anonym overflate.
Mye er som ved de gamle Battlefield-spillene. Spillets gang dreier seg om å kontrollere ulike punkter på kartene. Hvert lag har et visst antall poeng når hver runde starter, og mister disse i en hastighet som er proporsjonal til hvor mange flagg fienden kontrollerer. Den siden som først mister alle poengene, har tapt, enkelt og greit.
Nedskjæringer
I Battlefield 1943 har de kuttet ned antall klasser til tre. En snikskytter, en riflemann og en panservernssoldat. Støtteklassene vi kjenner fra de tidligere spillene er fjernet, og noen grunner til dette kan være å øke tempoet samt gjøre spillets inngangsterskel lavere. En annen ting er at man bare kan spille 12 personer på hvert lag. Dette betyr igjen at når man har fem flagg å kontrollere, har man ikke plass eller behov for et kobbel av troppsassistenter og kaffekokere.
Som i de andre Battlefield-spillene har man også her muligheten til å kontrollere flere kjøretøy. Du kan fly, kjøre feltvogn, stridsvogn eller landsettingsfartøyer fra hangarskip, og selv om man gjerne skulle hatt flere, gir de vi får god dynamikk og variasjon. Kjøretøymodelleringen er på samme måte som i Battlefield: Bad Company kanskje ikke like bra som i seriens PC-dager, men jeg har spilt en rekke konsollspill hvor dette har vært betydelig verre.
Våpenmodelleringen er også fullt på høyde med mange andre konsollspill. Alle våpnene krever dødelig presisjon, da du kan glemme å få noe hjelp i form av assistert sikting eller lignende. Jeg skulle likevel ha ønsket at treffbildet var en smule mer kontant, ettersom Battlefield-serien har skjemt oss bort med å være noen av de aller beste på dette området. Snikskyttergeværet er stadig like givende, og det er få ting som er deiligere enn å se en fiende segne om en kilometer unna, mens han prøvde å stjele et av flaggene dine.
Frostskadet
Battlefield 1943 kommer innledningsvis med tre gamle klassikere av noen kart. Wake Island, Guadalcanal og Iwo Jima. Disse varierer lett seg imellom, men de er alle små stillehavsatoller og gir således ikke all verden av variasjon. Jeg er uansett villig til å sette penger på at det kommer flere kart til dette spillet, enten man må betale for dem eller ei.
Fra starten av holdt DICE en konkurranse mellom Xbox 360 og PlayStation 3-versjonen av spillet. Når konsollen hadde nådd 43 millioner drepte soldater, skulle de åpne for et nytt brett, Coral Sea, som kun inneholder fly. Xbox 360-communityet nådde dette målet onsdag kveld, med PlayStation 3-spillerne et lite stykke bak.
Spillet benytter seg av DICE sin nye Frostbite-motor. Dette gjør at det holder et godt grafisk nivå og muliggjør skader på omgivelsene. Man kan ikke sprenge riktig så mye som man kunne i Battlefield: Bad Company, men det har nok sine gode grunner.
Lett lagsstruktur
Det sterke lagfokuset fra de andre spillene i serien har blitt en smule vasket ut her. Du har først og fremst tilhørighet til fraksjonen din, enten dette er den keiserlige japanske armè eller det amerikanske marinekorpset.
Man kan også dele seg inn i lag innad i fraksjonene, men med mindre dette er et lag du har satt opp på forhånd med noen venner gjennom funksjonen for dette, er mulighetene for å kommunisere noe sparsomme. Man kan gi enkle kommandoer som for eksempel hvilket flagg laget, som består av tre-fire mann, skal konsentrere seg om, men det er også alt.
Det ender ofte med at flesteparten opptrer på egenhånd mot en felles fiende som tenker på samme måte, hvilket for så vidt er greit nok. Hvis man derimot deltar i et forhåndsoppsatt lag, går kommunikasjonen mye lettere ettersom man kan prate, og dette gir en taktisk overlegenhet i kampene som er vanskelig å matche for motstanderlaget.
Konklusjon
Det som er både morsomt og skummelt med Battlefield 1943, er at det er et så bra Xbox Live Arcade-spill at man tar det for å være et vanlig spill man kjøper i butikken. Det er en light-utgave av alt det gode Battlefield-serien står for, ispedd en stor dose tilgjengelighet og tempo. Det er kanskje ikke like dypt og lagfokusert som tidligere titler, men det er lekent, luftig og en glimrende anledning til litt kjapp og billig action.
