LOS ANGELES (Gamer.no): Det er flere ting ethvert rollespill med respekt for seg selv ikke kan leve uten, og ved siden av magi, digre sverd og fangekjellere, er drager ganske høyt oppe på listen. Dette innså også utviklerne i Bioware, og de puttet like så godt det engelske ordet for drage i tittelen da de vendte tilbake til fantasirollespill etter flere år i det ytre rom.
Fem år senere slippes det tredje spillet i Dragon Age-serien, og etter et par feilskjær i spill nummer to, ser de kanadiske spillutviklerne ut til å ha kommet tilbake på rett kjøl med Dragon Age: Inquisition.
Dragekommandør
Visa er mye den samme som tidligere, og når verden trues av demoner, drager og det som verre er, blir det opp til deg å tre inn i skoene til en utvalgt helt eller heltinne. I begynnelsen av Dragon Age: Inquisition velger man først og fremst kjønn, dernest blant fire ulike raser, og så mellom tre forskjellige klasser.
Figurmakeriet består av svært tradisjonelle bestanddeler, deriblant en dverg, en kriger, og litt attåt. Her er det kanskje lite nytt å spore, men de ulike kombinasjonene gjør det likevel mulig å skape en potent og relativt unik figur.
Det virkelige spennet ligger derimot i de folkene man har rundt seg: Som tidligere handler mye av spillet nemlig om deg og dine nærmeste kumpaner, og med på laget denne gangen har vi blant annet en minotaur, en alv og en hendig magiker. Disse slåss sammen med deg på din ferd på tvers av det magiske kontinentet Thedas, og deres roller blir fastsatt når vår guide angriper en bjørn tidlig i demonstrasjonen.
Hver og en av hjelperne dine har fire ulike ferdigheter, og når man setter alt sammen kan det fort bli kaotisk på slagmarken. Spillet er likevel designmessig rent, og det er ganske enkelt å ha oversikt over hva som skjer til enhver tid. For de med et ekstra strategisk bein i nesa, kan man også stoppe tiden når som helst, zoome ut og gi kommandoer til kompanjongene sine. Plasser figurer der de hører hjemme, med pil-og-bue-skyttere lengst unna, knivfolk snikende bak fienden, og magikeren et sted midt i mellom.
Alternativt kan man selv ta direkte kontroll over samtlige gruppemedlemmer. I vårt tilfelle hopper i hvert fall de fire figurene uredd inn i kampen, med bue, sverd og stav klar, og med lokal storm, slipte kniver og skarpe piler er det lite som står igjen av det stakkars beistet.
Vinter og vår
Her griper representanten fra Bioware muligheten til å fortelle om hvordan dine handlinger i spillets univers vil påvirke omgivelsene over tid: slakter man for mange bjørner vil bestanden svinne til det ugjenkjennelige.
Ord som «dynamisk», «levende verden» og «ambisiøst rollespill» kommer på løpende bånd, og jeg merker jeg har hørt mye av dette før. Lovnader om en helt åpen, organisk og ekte verden, som virkelig påvirkes av dine valg og handlinger, er nemlig fast kost i sjangeren, men når jeg først setter meg bak spakene blir jeg aldri like imponert. Er det her den nye konsollgenerasjonen skal vise seg fram? Kan spill som Dragon Age: Inquisition og The Witcher 3: Wild Hunt virkelig holde det de lover?
Rent visuelt holder spillet i det minste veldig god stand: Inqusitions magiske verden er både fargerik og vakker, og på tur gjennom en høstren løvskog, er det vanskelig å ikke la seg imponere over spillets grafikk. Blader daler pent og pyntelig gjennom luften, trær er farget i en herlig blanding av rødt og oransje, og himmelen skimrer lyseblå og klar (med mindre den er i ferd med å spy ut blodgrønne demoner).
Kan spill som Dragon Age: Inquisition virkelig holde det de lover?
Under vårt besøk hos Bioware fikk vi også se hvordan spillet ter seg i fangekjellere og slott, mens de mer bortgjemte strøkene, deriblant snødekte fjell og knusktørre ørkener kun ble nevnt i forbifarten. Ett blikk på kartet gjør det uansett veldig tydelig at Dragon Age: Inquisition er et stort spill, med en diger verden til utforskning. Området vi fikk se var visstnok like stort som hele Dragon Age: Origins til sammen.
How To Train Your Dragon
Spillets historie ligger også an til å ha et visst omfang. Som tidligere nevnt fokuserer fortellingen på menneskets oppgjør med demoner som plutselig ramler fra en portal på himmelen, og samtidig sprer ulike konflikter seg på tvers av kontinentet. Magikere og tempelriddere ryker stadig i tottene på hverandre, mens banditter og monstre lusker landeveis.
Din rolle oppi det hele er som lederen av inkvisisjonen, en gruppe med fremadstående krigere som kjemper for å renske opp i dette magiske universet. Dialoghjul og romanser er tilbakevennende elementer, mens muligheten til å sende inkvisisjonsmedlemmer på oppdrag er av det nyere slaget.
I praksis betyr alt dette at det er du som er sjefen over alle sjefer, og når vår figur rir inn i en befolket landsby et stykke ut i demonstrasjonen, blir vi møtt med ærefrykt og tilrop fra de som bor der. Din sjesstilling får også fiendene oppdage, enten det er illsinte og besatte trollmenn, eller de titulære dragene som lusker omkring.
Hvor stor sistnevntes rolle vil være, gjenstår å se, men i løpet av den drøyt tre kvarter lange presentasjonen, var møtet med en vaskekte drage så absolutt et av høydepunktene.
Det hele ble sparket i gang idet vår gruppe vandret inn i en uutforsket dal, hvor et par babydrager koste seg i solsteken. Karen fra Bioware ville det derimot annerledes, og med bestemt mine begynte han å hakke løs på de stakkars små, hvorpå mammadragen flakset ned fra himmelen. Med vingespenn og flammekuler bare en drage verdig, landet den bardust på bakken, og kampen var i gang.
Skapningens lemmer har alle en egen helsemåler, som man må redusere til null for å virkelig kunne ta knekken på utysket. Det er voldelige saker vi får være en del av, og jeg merker det gjør litt vondt inni meg når jeg ser hvordan den ynker og trekker til seg forbeinet etter gjentatte stikk og slag. Udyret gir seg derimot ikke uten kamp, og det er en lang brudulje som følger, hvor dragen kjemper både på bakken og i luften, med skrik, flammer, nebb og klør.
Det er en imponerende kamp å se i aksjon, spillet flyter ekstremt godt, og jeg merker det klør litt ekstra i fingrene etter å sette meg bak spakene, samme hvor synd jeg synes på dragen.
Konklusjon
Fremtiden ser unektelig lovende ut for fans av vestlige fantasirollespill, og i påvente av The Witcher 3: Wild Hunt, tror jeg Dragon Age: Inquisition vil være et mer enn godt nok alternativ. Biowares drageunivers er både stort og vakkert, og alt fra løvet som daler fra trærne i Redcliffe til de lokale lynnedslagene fra magikeren din, skaper grafisk liv og røre i Thedas.
Lovnader om virkelige konsekvenser og levende univers høres vel og bra ut, men samtidig er jeg nødt til å se det i aksjon før jeg lar meg overbevise helt. Vil bjørnebestanden i spillet forsvinne hvis jeg går inn for å knerte hver og en av de? Har jeg noe jeg skulle ha sagt i forhold til historiens gang? Dette er spørsmål som sitter løst når jeg tenker på Dragon Age: Inquisition, og jeg kan nesten ikke vente med å finne ut svarene.
For spillet ser veldig lovende ut, og om alt går etter planen kan dette fort bli et av høstens virkelig store spillbegivenheter – stor som en drage.
Dragon Age: Inquisition lanseres den 21. november til Xbox One, Xbox 360, PlayStation 3, PlayStation 4 og Windows. Vil du prøve deg på spennende rollespill i mellomtiden kan Divinity: Original Sin og Dark Souls II passe din smak.
