Det er rart å tenke på, men det har faktisk rukket å gå syv år siden Infinity Ward var med på å revolusjonere skytespillsjangeren med Call of Duty 4: Modern Warfare. Siden den gang har det gått jevnt og trutt i de samme sporene for både Call of Duty og sjangeren som helhet. Dette ønsker de selvsamme spillskaperne selvfølgelig å gjøre noe med, nå forkledd som det nystartede Respawn Entertainment.
Svaret på alle dine problemer heter Titanfall, og hvis du lurer på om dette er spillet som vil vekke din dalende entusiasme for skytespill tilbake til live, har jeg ett enkelt svar til deg: «Ja».
Overfladisk historie
Slik jeg ser det foregår Titanfall i en fremmed galakse i en ganske nær fremtid, hvor to ulike militærfraksjoner stadig ryker i tottene på hverandre. Grunnlaget for konflikten er det jaggu ikke greit å vite sikkert, men det hele involverer i hvert fall en solid dose kuler, krutt, flagg og mekaniske monstre, bedre kjent som titaner.
Stort mer vet jeg egentlig ikke, for det er ikke enkelt å gjøre seg klok på historien bak universet i Titanfall. Spillet, som i all hovedsak foregår på nettet har en kampanjedel, samt en historie å fortelle, men det er ikke lett å fokusere på halvemosjonelle, klisjéfylte replikker når man samtidig prøver å trampe i hjel en tysk tenåring som nettopp har drept deg for femte gang på rad.
Alt i Titanfall foregår nemlig på nettet. Ja, til og med det som ellers ville blitt sett på som en enspillermodus: her kastes tolv ulike spillere inn i kamper som har et eller annet å gjøre med de personene og fortellingene man hører om både før, under og etter hver flerspillerdyst. Det hele foregår egentlig nøyaktig som en vanlig flerspillerkamp, med et par overfladiske historieelementer slengt inn her og der. Jeg klarer ikke å fatte interesse og mer enn noe annet fremstår denne delen av spillet som en distraksjon.
Selv etter å ha spilt gjennom hele sulamitten to ganger (man får se de ulike kampene fra to forskjellige synspunkt) aner jeg lite eller ingenting om hva som egentlig foregår. Jeg plukker tidvis opp småbiter her og der, og alt fra en gammel rivalisering til tullete politiske intriger forsvinner like fort som de dukker opp. Det høres ikke veldig interessant ut, spillerens handlinger påvirker ikke utfallet av historien på noen som helst måte, og det er kanskje like greit at utviklerne har latt kampanjen seile sin egen sjø.
Fornøyelig flerspiller
Titanfall klarer seg betydelig bedre når man spiller den vanlige flerspillermodusen. Her får man velge mellom et knippe moduser som alle er variasjoner av «Capture the flag», «Team Deathmatch» og «Domination». Utvalget er heller beskjedent hva slike moduser angår, men man lærer seg fort å like hver eneste en av de, mye takket være måten man spiller Titanfall på.
I rollen som en futuristisk hvermannsen har man nemlig mange verktøy til rådighet, og man rekker aldri å kjede seg i kampens hete. Bare det å bevege seg rundt omkring på de ulike brettene er gøy, mye takket være fremtidssoldatenes evne til å dobbelthoppe, løpe langs vegger og henge fra hustak. Det hele utføres med slik enkelhet at man skulle tro de aldri hadde gjort annet, og som en følge av disse parkouregenskapene er det lekende lett å ta seg fram, enten det er på hustak i storbyen eller langsetter fjellklipper ved det lokale tempelet. Alt dette mens man skyter og storkoser seg med et bredt arsenal av våpen og egenskaper.
Skytefølelsen i Titanfall er upåklagelig, og i klassisk førsteperson hamler man med glede opp med alt spillet og de nettbaserte motstanderne måtte finne på å kaste din vei. Selv falt jeg straks pladask for den hendige smartpistolen, som automatisk sikter inn på fiender og lar deg dra i avtrekkeren for å sende av gårde en byge med kuler. Slik brukte jeg mye av tiden min som en stille snikmorder, tildekket av min personlige usynlighetskappe, på jakt etter nye ofre å snike meg innpå bakfra.
Dette er derimot bare én måte å spille Titanfall på, og ingen fremstår i utgangspunktet som hverken bedre eller mer feil enn andre. Spillet lar deg egentlig velge fritt hvordan du vil konfrontere hver eneste kamp, og det er forfriskende mange valg å leke seg med. Den vertikale friheten er også et godt eksempel på dette, hvor spillerne får bevege seg hvor de vil, når de vil.
Robotkrig
Banene er også utformet med valgfrihet og variasjon i tankene, noe som fører til at bataljene stadig foregår på flere ulike høydenivåer. Dette tilfører i tur de mange brettene en ekstra dimensjon og kanskje også en følelse av å være større enn de egentlig er.
Og store må de være for å huse de titulære titanene. En titan er et massivt stålbeist utrustet med alt fra flyktige raketter til små atombomber. Hver spiller får sin egen som de kan kalle ned fra himmelen når en tidtaker har tikket ned fra tre minutter – samtidig kan man selv være med på å minske den utpekte tiden ved å angripe andre spillere, titaner eller bare gå løs på den kunstige intelligensen som befolker banene.
Titanfall gjør nemlig opp for sitt noe lave spillertall, på totalt tolv spillere til enhver tid, ved å slippe ulike droner og roboter løs omkring på brettene. Disse fungerer overraskende likt småkrypene som raver rundt i MOBA-sjangeren, i den forstand at de er både dumme og relativt ubrukelige i kamp, men samtidig gir spilleren noe å angripe og tjene tid og poeng på. Det er et fiffig grep, som faktisk viser seg å fungere meget godt i praksis.
Det eneste jeg reagerer litt på er hvor lite spillet faktisk forteller om de ulike robotmotstanderne og hva man kan gjøre med de. Jeg ante for eksempel ikke at enkelte av de ikke var slemme før sent ut i testingen av spillet; forskjellen på en «Specter» og en «Grunt» er det ikke lett å gjøre seg klok på, og jeg har fortsatt ikke peiling på hvordan man hacker en motstanders «Specter».
Dette gjelder ikke bare robotfiendene, det er en rekke slike detaljer spredd utover spillet som man rett og slett ikke får forklart: Hvordan henger jeg fra vegger, kan man interagere med de store kanonene som er plassert rundt på brettene, og så videre. Jeg skulle gjerne sett et slags oppslagsverk som kunne forklare disse elementene nærmere, eller enda bedre, at det var nettopp slike ting som kom fram i løpet av historiemodusen.
Driftig drivstoff
Titanfall er uansett fylt til randen av innhold, også på skaperfronten. Her tas blant annet «Create-a-class»-konseptet ett skritt videre, og ved siden av å dandere sin personlige soldat som man vil, kan man også pynte sin egen titan etter ønske.
Det finnes tre ulike titankropper å velge mellom (hvorav to er sperret av til man har fullført historiemodusen), og alle tre har ulike egenskaper og ferdigheter – der Ogre er en saktegående, men sterk fysak er min personlige favoritt, Stryder, både rask og manøvrerbar på bekostning av ekstra skjold- og helsepoeng. Man finner fort sin favoritt som man så kan laste opp med et stort utvalg av fyrige titanvåpen og kule spesialangrep.
Disse redskapene låser man stadig opp på sin vei til nivå 50, som er toppnivået i Titanfalls hierarki. For den ivrige spiller har man selvfølgelig også tilbakevennende prestisjerangeringer, hvor man kan ofre alt man har låst opp for å begynne nivåklatringen helt på nytt. Og dette kan være vel verdt det, for Titanfall byr på tonnevis av moro langs veien.
Man har alltid et mål å strekke seg etter, være seg det er den neste titanen i den aktuelle kampen, en spiller som har flere poeng enn deg i på motstanderlaget, eller bare en av de mange utfordringene som listes opp i hovedmenyen. Det er først og fremst her jeg virkelig ser at det er de samme folkene som lagde Modern Warfare som står bak Titanfall, for dette er skikkelig pådrivere som motiverer og inspirerer gjennom hele spillopplevelsen.
Selv når kampene avsluttes er det gøy å spille Titanfall – da venter et evakueringsskip som de overlevende spillerne på taperlaget må kjempe innbitt for å nå fram til, samtidig som vinnerlaget skal prøve å stoppe så mange motstandere som mulig. Dette vitner om et særs dyktig utviklerstudio som vet hva som driver spillere, og hvordan slike elementer best kan implementeres i et fra før av bunnsolid skytespill.
Konklusjon
Titanfall er meget mulig det mest etterlengtede spillet på denne siden av konsollskiftet, og med eksplosive suddvekslinger, sprudlende parkour og barske titaner fremhevet på internettpidestaller helt siden spillets annonsering er det ikke rart at forventningene er skyhøye. Og da er det ekstra fornøyelig at stort sett alle disse innfris.
Titanfall er en intens spillopplevelse som setter spillerne i førersetet og klampen i bånn fra første stund. Kampene foregår i et stort og tidvis fargerikt univers, hvor alt fra skytefølelsen til måten man beveger seg på er gjennomført med eleganse og presisjon. Mer enn noe annet er det bare gøy å spille Titanfall, og opplevelsen er fylt til randen med pådrivere: Man tjener poeng for så godt som alt man gjør, låser opp nye våpen med jevne mellomrom og man strekker seg langt for å gjennomføre ulike utfordringer som krydrer hver eneste kamp.
Samtidig føler jeg at spillet mangler litt bredere informasjonsformidling, slik at alle spillere stiller likt på hvert fall ett punkt, og historien bak spilluniverset kunne Respawn godt spart seg for, eventuelt håndtert på en mye bedre måte.
Jeg har likevel storkost meg som fremtidssoldat og titanfører i Titanfall, og all erfaring tilsier at jeg vil fortsette å leke meg i disse rollene i lang tid fremover.
Titanfall er for øyeblikket i salg for Windows (testet) og Xbox One, og har planlagt lansering på Xbox 360 den 25. mars. Er du lysten på andre spennende flerspillerbaserte skytespill er både Shootmania Storm og Team Fortress 2 gode alternativer.
