Ved årtusenskiftet var det ingen mangel på plattformspill til PlayStation, og det er lett å se hvorfor. Naughty Dog hadde allerede utmerket seg med Crash Bandicoot, og var på vei videre til større ting. Insomniac (som teknisk sett ikke ble Sony-eid før mye senere) gikk fra Spyro til den fantastisk gode Ratchet and Clank-serien. Suksessen til disse spillene førte til en slags boble av plattformideer hvor alle lærte litt av hverandre og prøvde å overgå konkurransen fra år til år.
En av utviklerne som slo i gjennom rundt samme tid er Sucker Punch Productions. Nå om dagen forbinder man gjerne navnet med Infamous-serien, eller kanskje det fabelaktige Ghost of Tsushima. Men historien til det Washington-baserte studioet begynner tidligere enn som så, og gjennombruddet deres skjedde med noe så tidsriktig som en blåkledd vaskebjørn.
Sjarmerende rollegalleri og historie
Utviklingen av det første Sly-spillet begynte etter at studioet hadde fullført sitt første spill, Rocket: Robot on Wheels. Rocket fikk god nok mottagelse til å sikre et samarbeid med Sony, som ville ha spill utviklet eksklusivt på PlayStation 2. Dermed begynte de med å pitche neste prosjekt. Ifølge Brian Flemming, en av grunnleggerne, var det viktig for dem å holde studioet så lite som overhodet mulig men stort nok til å fullføre på tida og lage et komplett spill. Som med Rocket visste de at de ville lage et karakterbasert actionspill. De trakk inspirasjon fra ting de selv likte – inkludert andre actionspill fra samme tid, tegnefilmserier og gamle spionfilmer.
Det ble bestemt at hovedpersonen skulle være en antropomorfisk vaskebjørn som leder en bande av mestertyver. De andre medlemmene er skilpadda Bentley og flodhesten Murray. De gjennomfører en serie med ran med mål om å få tak i «Thievius Racoonous», en bok som har gått i arv i Slys familie og inneholder all kunnskapen de forskjellige mestertyvene har samlet sammen gjennom tidene. Boka har havnet i hendene på en rivaliserende gjeng kalt «The Fiendish Five». Et av grepene som ble gjort for å holde konseptet barnevennlig er at Coopergjengen kun stjeler fra andre tyver, så det vi har med å gjøre er en gruppe godhjertede antihelter.
Sly ble sluppet i 2002, og det ble svært godt mottatt av anmelderne. Sucker Punch samlet mye skryt for et gjennomført nivådesign og en spennende, men barnevennlig historie. Spillet var ganske filmatisk til å være på PlayStation 2, med god drahjelp fra et overraskende godt skuespill og manus. Den tegneserieaktig grafikkstilen ble oppnådd med å bruke såkalt «Cel shading», som ga et tydelig særpreg. Verdenen blir tegnet opp med hjelp av tykke streker og sterke kontrastfarger. Med moderne øyemed ser det ikke spesielt imponerende ut, men det sørget i det minste for at nivåene var oversiktlige og og intuitivt kunne navigeres gjennom.
Solide oppfølgere
Selv om det første spillet gjorde det godt blant både anmeldere og målgruppa, var det kanskje først og fremst konseptet som solgte spillet inn. Det kan argumenteres for at potensialet som ble vist frem i Sly Cooper ikke ble innfridd for fullt før i det andre og tredje spillet, for det er der moroa begynner for alvor.
Sly 2 ble sluppet 2 år etter lanseringen av det første spillet, og bygde videre på alt som fungerte i første omgang. Hubområdet ble erstattet med små åpne verdener hvor du gjennomfører oppdrag. Denne gangen bytter du på å spille som Sly, Bentley og Murray, og alle har forskjellige spillestil. Bentley har en armbrøst som kan brukes til å skyte sovepiler mot intetanende vakter, mens Murray har nok slagkraft til å slå dem ut på egen hånd. Nivådesignet og spillbarheten fikk mange små justeringer som gjorde det gøyere å spille, samtidig som historien ble knyttet tettere opp til det man gjorde i spillet. Det inneholder 9 ulike kapitler og hver del handler om å få tak i delene av en mekanisk monsterfugl, Clockwerk.
Historien handler i denne omgang om at den onde Klaww-banden prøver å vekke Clockwerk til live, som Coopergjengen vil sette en stopper for. Gjennom alle de ulike kapitlene må du derfor konkurrere med et ondskapsfult konglomerat av skurker som prøver å tjene seg rike på å produsere og selge krydder (definitivt ikke en allegori for salg av narkotika). Sly 2 gjorde det enda bedre blant anmelderne, og spillet landet på stødige 88 på Metacritic. Med tanke på kjernepublikumet gjorde de også noen smarte valg for å tilgjengeligjøre seg ytterligere, og her til lands tror jeg en stor del av populariteten kan skyldes den norske oversettingen. I det andre og tredje innslaget kan du nemlig spille gjennom hele sulamitten med norsk tale.
Det tredje spillet ble sluppet et knapt år etter Sly 2, og med tanke på den korte utviklingstiden er det imponerende godt satt sammen. Historien blir avsluttet på en tilfredsstillende måte, mens det spillmekanikske ble utvidet med mange nye tilskudd. Faktisk utvides det litt i meste laget. I tillegg til de tre spillbare figurene fra Sly 2 får du fem nye medlemmer med varierende fordeling av spilletid. Historien handler om å ruste opp gjengen nok til å bryte seg inn et hvelv som inneholder Cooperfamiliens oppsamlede tyvegods.
Det er ikke til å komme unna at den avkortede utviklingsperioden svekker det tredje kapittelet litt i forhold til forgjengeren. Sly 3 er likevel et minneverdig og variert innslag som runder av trilogien på en veldig god måte.
Til å være barnespill på PlayStation 2 er det mye beundingsverdig med disse spillene, men jeg er særlig imponert over hvor godt de klarer å formidle tematikk gjennom barnevennlig historiefortelling. Sly sin historie handler om å leve opp til forventninger, om å ikke la hvor du kommer fra definere hvem du er, å knytte vennskap, og å gjøre det rette. Det er kanskje ikke veldig avanserte saker, men historien er ektefølt og godt fortalt. Jeg tror ikke mange av dem som kjøpte et fargerikt snikeplattformspill for barn kunne forvente at spillet faktisk skulle gjøre et forsøk om å si noe om verdenen på denne måten. Det har bidratt til at serien fortsatt klarer å resonere for barn som spiller den for første gang nå.
Comeback på PlayStation 3 og Vita
Etter en relativt lang pause fikk vi til slutt et gjensyn med Cooper-gjengen i 2010. I første omgang som en gjenutgivelse av de første tre spillene på PlayStation 3 og Vita. Spillene fikk en liten grafisk overhaling og bedre bildeflyt på begge konsollene. Porteringsarbeidet ble gjort av Sanzaru Games, og mottagelsen av HD-samlingen var god nok til at Sanzaru fikk tilbud om å lage et nytt innslag i serien, denne gangen som en skikkelig oppfølger.
Det fjerde spillet, Sly Cooper: Thieves in Time ble lansert til PlayStation 3 og PlayStation Vita i 2013. Spillet holdt seg relativt nærme det vi forventet fra serien på papiret, med en videreføring av den tegneserieaktige grafikkstilen og en historie som fortsetter der den slapp i det tredje spillet. Likevel virker det som at det er ganske bred enighet om at Thieves in Time var mangelfult på mange områder. Anmelderen her på huset var heller ikke kjempebegeistret, selv om det var lyspunkter å spore.
Mitt største problem da spillet kom ut var hvor lite Sanzaru gjorde for å følge opp historien fra de tidligere spillene. Du får en fortsettelse som følger opp slutten i det tredje spillet, men rollefigurene utvikles ikke videre i det hele tatt. De feiler med andre ord på noe som Sucker Punch egentlig gjorde ganske bra i alle sine spill, som er synd.
Får vi se dem igjen?
Siden Thieves in Time har vi ikke hørt noe særlig mer fra Sly. En animasjonsfilm ble annonsert i 2016, men så langt er en kort trailer det eneste vi har fått se. Det vi har hørt fra den kanten i ettertid er rykter, men mye kan tyde på at prosjektet har blitt gjort om til en TV-serie.
Et nytt spill virker det uansett som vi kan se langt etter. Sanzaru Games har lagt fra seg lisensen og gått videre til nye prosjekter hos Facebook, mens originalutviklerne har gjort det bra med sine andre serier. Sucker Punch bidro til å vise at historiefortelling kunne ha en viktig plass i plattformspill - også av det mer barnevennlige slaget. De skapte en solid trilogi som åpnet mange unge spillerøyne for hva som er mulig å gjøre med mediet. Serien gjorde mye bra for sin tid, og (særlig de første tre) spillene er verdt en kikk på for dem som ikke er kjent med serien fra før. Om Cooper-gjengen kunne funnet en plass igjen nå er jeg ikke helt sikker på, men når man ser på hvor bra Insomniac har gjort det med Ratchet and Clank (senest i år) må det jo være lov å drømme.
Sly-serien ble utgitt på PlayStation 2, PlayStation 3 og PlayStation Vita. I tillegg er hele serien tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 og PC gjennom strømmetjenesten PS Now for abonnenter.
