Jeg sniker meg rundt i skumringen. Vinden blåser og det er meldt at en livsfarlig storm er på vei. Jeg må komme meg bort og inn i de falleferdige ruinene der borte. Rundt meg gjaller det i hundebjeff mens flokken desperat prøver å fange byttet sitt.
To kuler igjen i haglen, samt tolv i pistolen. Én bandasje igjen, ellers er det ganske skrapet. Hopper over et lite gjerde, slenger meg inn i nærmeste hus og smeller igjen døren. Håper at det ikke er andre åpninger beistene kan komme seg inn gjennom.
Sånn kan det være å spille Stalker 2: Heart of Chornobyl, og jeg er absolutt med på det.
En hard verden
Chornobyl er en utilgivelig verden. Her er det sparsommelig med ressurser, og nesten alt som lever vil ta livet av deg av en eller annen grunn. Området du befinner deg i vil egentlig også helst ta livet av deg, virker det som.
Det er her du skal prøve å overleve, finne ut av din egen historie og samtidig velge hvem du skal alliere deg med, hvem du kanskje ikke helt kan stole på og hvem du definitivt ikke burde stole på. Stalker 2s verden er trist, men den er uendelig interessant. De ukrainske utviklerne i GSC har laget en verden uten superhelter og uten magiske krefter, der du som spiller ikke blir sterkere og sterkere. Det er ingen evnetrær, ingen spesialangrep eller annet du kan lære deg. Det er forfriskende enkelt, men ikke uten kompleksitet.
Landområdene i dette oppfølgerspillet er enorme. Det er så mye å utforske og i min begrensede tid med spillet har jeg ikke vært innom på langt nær alt. Det er over 60 kvadratkilometer å boltre seg i, ikke inkludert alle innendørs- eller undergrunnsområdene. Vi befinner oss i en fiktiv variant av Tsjornobyl, som er basert på og også har mye likheter til den virkelige ukrainske byen. Her har det skjedd to atomkatastrofer, som har skapt en merkelig energi. Dette har også gjort det til et mekka for dusør- og skattejegere, som hovedpersonen i spillet.
Det er så enormt mye å utforske her, og det kan gi så veldig unike og varierte opplevelser i spillet. En hel spilløkt kan forsvinne i utforsking og vandring rundt i villmarken. Plutselig dukker det opp en åpning ned til svære undergrunnslokaler fylt med våpen og annet utstyr. Da gjelder det å balansere grådigheten og ikke ta så mye at du nesten ikke greier å spurte. Men på den lange veien tilbake kan det være du møter mennesker som forteller deg om noe annet, og dermed bærer det dit mens du stapper alle skattene dine i en eske i et bortgjemt hus.
Jeg har logget inn med et mål: Følg historien så du kommer deg videre. Fire minutter senere løper jeg helt motsatt vei, målet er glemt og jeg har det så gøy med alle de hundre andre tingene jeg heller vil gjøre. Dette er en god ting, og etter flere titalls timer er det utforsking og det uventede jeg gleder meg mest til.
Interessante skjebner
Jeg skal ikke avsløre noen detaljer om historien som fortelles i spillet, eller alle de andre sidehistoriene du kan oppleve. Men ved siden av selve verdenen står er det historiene som fortelles som er spillets største styrke. Historiene kan ta flere veier, og dine valg underveis – både i dialoger og handlinger – har en faktisk konsekvens på verdenen rundt deg. Spillet har også flere ulike slutter, som avhenger av valgene dine.
Stort sett er stemmeskuespillet godt, med litt forskjell i kvalitet på hovedrollene og noen av de mindre figurene du møter på. Det er lite å utsette på den generelle kvaliteten her, og jeg likte den overordnede historien som fortelles veldig godt. Den drar deg videre uten å mase, og har en naturlig plass i det utvidede universet i spillet.
Skif – spillets hovedperson – er som nevnt ingen superhelt, men en ganske vanlig fyr med sin egen motivasjon til handlingene underveis. Uten noen spesialangrep og evner er det deg mot verdenen, og det eneste du kan gjøre er å finne, kjøpe og skaffe deg bedre våpen og utstyr.
Og det trengs. I Chornobyl er det så mye som vil ha deg død at det nesten blir litt vel mye til tider. Skytingen i spillet var noe jeg trengte å bli litt vant til før det klikket. Det er ikke den beste skytefølelsen sammenlignet med andre toppspill, men den fungerer godt. Det er en tydelig forskjell på dårlige og gode våpen, og det er helt klart en fordel å kunne sikte. Treff i hodet gjør vesentlig mer skade enn å skyte i kroppen på mennesker, for eksempel. Og mange av fiendene dine er urettferdig treffsikre og ser deg usannsynlig godt i stummende mørke.
Akkurat her er det litt å plukke på spillet, men ikke så mye at det dreper fornøyelsen. Det er litt ubalanse i hva som tåler hvor mye, og hvor stor utfordring noen av monstrene egentlig byr på. I noen tilfeller er det best å bare stikke av, og det prøver spillet også å fortelle deg gjentatte ganger. Kampsystemet er ikke det aller beste, og ender opp med å dra helhetsinntrykket litt ned.
Rent teknisk har det vært litt småplukk her og der i versjonen som har vært åpen for spill før slippdato. For lansering har utvikleren sluppet en større oppdatering som visstnok skal ha fikset mye. Spillet kjører imidlertid bra på min maskin, og visuelt sett er det et veldig pent spill. Det er grått og fælt, men lyssetting og farger i omgivelsene er pene, og variasjonen på bygninger og ruiner er stor. Figurene i spillet er ikke de mest imponerende, men det er allikevel ikke urovekkende dårlig.
Konklusjon
Gjennom en ganske intens uke har jeg spilt gjennom hovedhistorien i spillet og jeg har sett en god del av sideinnholdet. Det er allikevel utrolig mye som står urørt, og jeg har vendt tilbake til en tidlig lagring for å se og oppleve alt i et mye roligere tempo. Rett etter at spillet var slutt var jeg klar for å utforske variasjonene i historien, og se hvilke valg jeg tok som styrte historien i den retningen.
Chornobyl er et veldig imponerende landområde – både visuelt og størrelsesmessig. Det er utrolig mye å utforske og oppdage. Balansen mellom leting etter skatter og samtidig ha kuler og forsvar nok til å komme deg tilbake til sikkerhet uten å bli drept er alltid tilstedeværende. Den balansen der, og hvor hardt du straffes for å være grådig er noe jeg digger.
Det er ikke bare å løpe rundt og skyte og herje, det lar ikke spillet deg gjøre. Det er for lite ressurser for det, og du må vurdere tilnærmelsen din til ulike situasjoner. En base med flere titalls fiender er ikke lett match for deg, og derfor må du være smart. Hva og hvordan du gjør ting i spillet står i stil til omgivelsene, stemningen og historien. Det er ikke en ting jeg har sett altfor ofte, og er noe jeg setter veldig stor pris på.
Stalker 2 imponerte meg stort, og står igjen som en av favorittopplevelsene mine fra spillåret 2024.
Stalker 2: Heart of Chornobyl slippes 20. november, for PC (testet) og Xbox Series X/S.
